LAKSELV HOTELL, PORSANGER. Ute biter kuldegradene, inne har førstesekretær Else Marie Østby og sjåfør Toivo Rasmus varmet seg på kruttsterk kaffe før de legger ut på sin siste tur i Porsanger kommune med bokbussen.
Annonse
– Da jeg fikk jobben for 11 år siden, var det som å vinne i Lotto. Fast arbeid, å få møte så mange flotte folk i finske Utsjok, Karasjok og Porsanger. Det er virkelig vemodig nå, sier finske Toivo.
Else Marie Østby er når dagen starter, litt mer fattet. Hun har jobb i vente på folkebiblioteket i Karasjok.
Annonse
– Det var nok mer trist da jeg mistet jobben på rettshjelpkontoret etter 21 år.
– Har dere fått noen form for oppmerksomhet de siste dagene?
– Vi har vel fått et kort? spør Else Marie og får et bekreftende ja fra Toivo.
Annonse
Til sammen snakker de både norsk, finsk og samisk. Det gjør også alle brukerne av bokbussen, noen snakker også kvensk. De neste timene skal vi innom alle, men duoen har ikke troen på at vi blir lenge på stoppestedene.
– Nei, nå skal vi bare ta imot alle innleveringene og så kjører vi vel kjapt videre. Det er jo ingen som skal låne noe nå, sier Else Marie og Toivo mens de går mot bussen.
Møtested. Bokbussen var mer enn bøker. Den var også møtested for å prate samisk, kvensk, finsk og norsk i to av Norges største kommuner og én i Finland.
Viekkir privathus
Annonse
Det første stoppet står ikke på den faste ruteplanen, men her har Bokbussen en av sine aller mest trofaste kunder.
– Vi er mange eldre som ikke har bil eller abonnerer fast på magasiner. Her i huset liker vi blant annet å lese Villmarksliv og Nuorttanaste – et samisk blad som har eksistert siden 1950-tallet. I starten gikk vi opp til veien selv, men så brakk jeg lårhalsen og ble dårlig til beins. Etter det har Toivo kommet ned med bøker og blad til meg. Jeg leser både norsk, samisk og forstår litt finsk, sier Ellen Utsi.
79-åringen har datteren hjemme på besøk, og de har dekket på til frokost. Anita Utsi jobber på Nasjonalbiblioteket og er ikke imponert over at bokbussen i to av landets største kommuner i areal legges ned.
– At en ikke kunne beholde det stakkars lille tilbudet som er! Det er så mange i fjordstrøkene som ikke kommer seg på bibliotekene. Jeg håper politikerne kan snu.
Hver kommune har selv hatt ansvaret for årlig å søke om tilskudd fra Sametinget. Karasjok ble for eksempel innvilget 708.000 i 2019. Det totale driftsbudsjett for det felles bokbuss-samarbeidet Karasjok/Porsanger/Utsjok lå i 2019 på i underkant av 3 millioner kroner.
Bokbussene som nå ønsker å fortsette, kan søke om tilskudd på inntil 500.000 kroner – men nå per buss. Det gjør at mange kommuner, deriblant Porsanger og Karasjok, har valgt å ikke fortsette tilbudet. Etter 30 år, 342 709 registrerte utlån og over 690 000 kilometer er det altså slutt.
Pengene som forsvinner fra bokbussene skal Sametinget bruke på å øke støtten til samisk litteratur. Den vil ikke nå ut til alle i målgruppen.
– De bøkene vil ikke jeg få glede av, for jeg har ikke iPad og kommer heller ikke til å skaffe meg det. Det er en trist dag, sier Ellen Utsi.
Toivo er stille mens vi går opp til bussen igjen. Det gjør inntrykk å se de eldre med tårer i øynene. Han og Else Marie har hatt mange gode samtaler med alle aldersgrupper, i alt fra minus 41 til varme sommerdager. Bokbussen har med seg både bøker, aviser, tidsskrifter, lydbøker, CD-plater, brettspill, filmer og språkkurs – men den er også en møteplass med arrangementer og aktiviteter.
– Det er det mange ikke forstår, at bussen blir et samlingssted og også en plass hvor en bruker språket sitt. Mange har ikke en stor gruppe de spesielt kan snakke finsk eller kvensk med, og lyser opp når vi kommer. Å få låne blad og magasiner på eget språk er utrolig viktig, og med digitaliseringen tar det nok i alle fall én generasjon før en når ut til alle, mener Else Marie.
Lang reise. 690 000 kilometer er tilbakelagt. Toivo Rasmus har vært med på mange av disse. Nå går han over til en vaktmesterstilling i Karasjok kommune.
Vi kjører inn til Børselv skole, og møtes av dagens første overraskelse da dørene åpnes og ivrige barneansikter titter inn.
– Dere må komme inn, vi har bakt kaker til dere!
– Hva, er det sant? Else Marie ser lettere sjokkert ut. Det var jo de unge som skulle komme inn til dem.
Hun og Toivo rusler inn til kantina, og der venter både eplekake, sjokoladekake og rullekake bakt av elevene selv. Noen småsjenerte barn viser også frem tegninger de har laget. Rektor Kirstin Eliassen holder tale, og forteller at de akkurat har brukt mange bøker i et prosjekt om evakueringen under krigen.
– Dette er en trist dag for oss som er langt fra bibliotekene. Nå skal vi kanskje få en bokkasse sendt til oss, men det er langt fra det samme. Skolene burde hatt en stemme i denne saken. Vi fikk ikke vite noe om nedleggelsen før det var for sent. Bare bussen i seg selv er viktig, da den med sine tre språk på utsiden synliggjør det språk- og kulturmangfoldet som er i Finnmark.
Else Marie og Toivo forsyner seg av kake og drikker kaffe, mens de hører på rektor og lærere som er synlig opprørt over at bussen nå ikke kommer mer. Noen elever trodde de skulle få låne dvd-er også denne dagen, og blir lei seg når de forstår at dette faktisk er siste dag. Det får også Else Marie med seg.
– Det er nemlig ikke bare de eldre som setter pris på tilbudet. Det var virkelig rørende å se hvor mye arbeid elevene hadde lagt i det siste besøket vårt. Det hadde jeg aldri forventet.
Avskjedskake. På Solbrått aldershjem ble det servert en dekorert buss-kake for å markere slutten på samarbeidet. De eldre har særlig likt å låne strikkeoppskriftsbøker.
Børselv privathus
Det er stille i bussen når den svinger ut fra skolegården. Neste stopp er inn en privat innkjørsel. For bokbussen kjører både til private, arbeidsplasser, institusjoner, barnehager og skoler. Resten av landet har nok vanskeligheter med å forstå de enorme avstandene. Fra en ende av den u-formede Porsangerfjorden til den andre tar det for eksempel tre timer å kjøre. Biblioteket ligger midt i. Dermed er det ikke bare «å kjøre en tur», selv for de som har bil.
– Der er dere! Vi skulle egentlig ha kokt kaffe til dere, men vi glemte helt tiden. Vi har med noen gaver, sier paret som kommer ut av det grønnmalte huset.
Else Marie og Toivo får hver sin hjemmelagde, tovede fugl. En dompap og en kjøttmeis. Det utveksles klemmer. – Husk at dere alltid er velkommen på besøk her, er avskjedssetningen.
Inn i stua. Bøker og magasiner blir noen ganger levert helt inn i stua til lånerne. Ellen Utsi er blitt dårlig til beins og setter pris på servicen. Datteren er fortvilet over at tilbudet til moren forsvinner.
Solbrått aldershjem
Det er midt på dagen, og dagslyset er fremdeles med oss. Det begynner likevel å sige innover både Toivo og Else Marie at denne dagen skal bli tyngre enn antatt. Og da de parkerer på tunet til Solbrått aldershjem – ja, det er et tun da det private aldershjemmet er på en gård med utegående kyr – møtes de av ansatte med svarte sørgebånd på sykepleier-uniformene.
– Selvsagt måtte vi ha sørgebånd. Dette er bare en trist dag, men vi skal nå ha det hyggelig likevel. Kom inn, vi har kaffe og kaker til dere i stua! Vi skulle egentlig hatt et kor her også, men de ble forhindret.
Stua fylles fort opp. Else Marie og Toivo setter seg i den røde skinnsofaen og er både glad og litt forfjamset over all oppmerksomheten. Inn trilles en stor, spesiallaget kake med dekorasjon av – selvsagt – bokbussen.
Avdelingssykepleier Arnhild Kåven viser vei inn, og selv om hun er blid som ei lerke dirrer hun på innsiden.
– Bokbussen har betydd mye for oss. Vi har lånt mange hobbybøker, og bruker for eksempel strikkeoppskriftene aktivt blant beboerne. Det blir en flott samlingsstund. Det er synd bokbussen forsvinner. Nå er det snakk om at skolen også skal bort, sykehjemmet har vi heldigvis klart å redde noen år til.
Tidsskjemaet ryker så det holder, for det ble ikke bare korte innleveringsstopp for bussen som man først hadde trodd. Etter noen stykker marsipankake og enda mer kaffe, utveksles nye klemmer og fine farvelord.
Sorg. Kvensk institutt sørget over bokbussens nedleggelser. Leder Hilde Skanke (t.v) er opprørt. – Sametinget må ha glemt at bokbussen er langt mer enn å leie ut bøker. Å holde språket i live gjøres på så mange måter.
Leirpollen
Nesten helt i den ene enden av Porsanger kommune ligger idylliske og værharde Leirpollen. Her lever hyttefolk og fastboende side om side. Magnhild Mattson og mannen har vært her fra før bokbussens tid, og er dens mest trofaste brukere.
– Da Norge Rundt laget en reportasje i 1997, var vi med. Så det er jo litt morsomt at vi er med også nå. Jeg er eitrende sint for at det er slutt. En mer fantastisk service skal du lete lenge etter. Jeg har lånt her i alle år, alt fra serier til krimbøker. Bøker og blader er lette å holde i når en ligger i senga, og bråker ikke så mye når en mister de i gulvet.
– Hva skal du gjøre nå som bokbussen ikke kommer mer?
– Nei, jeg får vel begynne å strikke!
Takk. Elevene på Børselv skole serverte både tegninger, klemmer og hjembakte kaker til Else Marie Østby. Noen blanke øyne kom i retur.
Kvensk institutt – Kainun institutti
Mot slutten av dagen står Kainun institutti – Kvensk institutt for tur. Det vakre bygget er en nasjonal bauta i kampen for kvensk språk og kultur. For det er en kamp å holde liv i et utrydningstruet språk. Samme status har også samisk. Derfor er leder Hilde Skanke ekstra opptatt av å invitere inn Else Marie og Toivo, for å takke for alt de har gjort. Det er bra at finnene faktisk er de som drikker mest kaffe i verden, tett fulgt av nordmenn. For mer svart gull skal i koppene, etterfulgt av noen twistbiter og gode ord. En alvorstale blir det også fra Skanke.
– Hadde vi på Kvensk institutt hatt en bokbuss, ville den vært det viktigste redskapet i revitaliseringen av språket. Sametinget må ha glemt at bokbussen er langt mer enn å leie ut bøker. Å holde språket i live gjøres på så mange måter. Av de som jobber på bussen, samtalene de har med alle de møter på tre og noen ganger fire ulike språk – det er jo alt dette som sammen er med på å levendegjøre både kultur og hele levesettet i vår region.
Tårer. På slutten av dagen kom tårene. Karin Larsen hos Kvensk institutt viste med hele seg hvor lei seg hun var.
På vei mot Karasjok
Toivo starter opp bussen. Nå er det på tide for oss å ta farvel. De skal mot Else Maries hjemsted Karasjok, han skal til finsk side. Selv om deres rullende arbeidsplass er nedlagt, er det fremdeles håp for Utsjok-delen av det tidligere nedslagsfeltet til bokbussen. Tana/Nesseby-bussen består, og i starten av 2020 ble det klart at de fikk Utsjoki med på laget. På finsk side er det staten som går inn med støtte. De så verdien i tilbudet.
Duoen har fått mye å tenke over på turen hjem. Nå venter nye dager som ansatte i Karasjok kommune. Else Marie på biblioteket, Toivo som vaktmester. Denne dagen på veien ble ikke helt som forutsett.
– Det var virkelig overraskende å se hvor mye vi har betydd for så mange. Jeg må innrømme at jeg ble rørt flere ganger. Det hadde jeg ikke sett for meg da vi kjørte ut i dag tidlig, sier Else Marie.
Girjebusse Kárásjohka-Ohcejohka-Porsángu
Karasjok kommune har hatt bokbussamarbeid med kommunene Porsanger og Utsjok i Finland i 30 år. Bokbussen har hatt gratis utlån av samisk, finsk, kvensk og norsk utlånsmateriell. Karasjok kommune er vertskommune og har arbeidsgiveransvaret for tre stillinger på bokbussen.
I løpet av de årene har bokbussen hatt 342 709 registrerte utlån og kjørt over 690 000 kilometer. På sine ruter har bussen besøkt gårder, hus, skoler. barnehager, institusjoner og sykehjem.
Bokbussen har i tillegg vært et møtested hvor publikum kan møtes og prate samisk, kvensk og finsk. Samisk har vært hjertespråket, som har vært felles i samarbeidskommunene og over landegrensen.
Direktetilskuddet fra Sametinget til de 8 samiske bokbussene avvikles fra 1.1.2020. Det etableres en ny ordning for de bokbussene som ønsker å videreføre tjenesten. Sametingets driftstilskudd kan ikke overstige kr 500 000 pr. buss.
5 av 8 busser fortsetter drifta på ulike måter. De som legges ned er Gærjah – sørsamisk bokbuss i Nordland og Lulesamisk bokbuss i Tysfjord og altså Porsanger/Karasjok/Utsjok.
Det skal satses mer på å øke støtten til produksjon og formidling av samiskspråklig litteratur. I 2020 er summen på 5,1 millioner kroner.
Liv laga for Utsjok – en stund til
Tana/Nesseby-bokbussen har gjort en avtale med Utsjok om at de foreløpig kjøper bokbusstjenester for 2020. I løpet av sommeren 2020 vil de evaluere avtalen for å vurdere hvordan den fungerer og om Utsjok fra 2021 skal innlemmes som en av eierkommunene og fortsette driften sammen med Tana/Nesseby.
Utsjok kommune søker om midler direkte fra staten til dette formålet. De har en tilskuddsordning der man kan søke om grenseoverskridende samarbeid med bokbusser.
Sør-Varanger kommune har kjøpt tjenester fra Tana/Nesseby siden 2013. De vil i 2020 fortsette med dette, men tilbudet vil bli redusert til 25 % av det det har vært frem til nå. Altså færre stopp. Dette fordi prisen på bokbusstilbud har gått kraftig opp etter at de mistet en stor del av støtten fra Sametinget.
