Bibliotek
3/2020

Hvem har valgt rett strategi?

Hvem har valgt rett strategi – Norge eller Sverige? Det har vært et sentralt spørsmål denne koronavåren.

Ragnar Audunson

Professor emeritus

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Men spørsmålet kan også stilles når det gjelder bibliotekene. For i 2019 ble det lagt fram forslag til bibliotekstrategier både i Norge og Sverige. Den svenske bibliotekstrategien som har fått tittelen «Demokratins skattkammare» ble lagt fram i mars 2019. Den norske, som fikk den nært beslektede tittelen «Rom for demokrati og dannelse», ble presentert i september samme år. Tenker de som har utformet de to strategidokumentene likt eller ulikt med hensyn til bibliotekenes rolle?

De svært nært beslektede titlene som de to dokumentene har fått, peker i retning av et likeartet utgangspunkt og likeartede perspektiver: Bibliotekene som bærebjelker i for en demokratisk offentlighet og som institusjoner som myndiggjør borgerne og legger til rette for samfunnsdeltakelse er, sammen med digitaliseringens konsekvenser, sentrale omdreiningspunkt for begge dokumentene. Gjennom vekten på demokrati og dannelse griper begge strategidokumentene tilbake til folkebibliotekideens røtter. Både Valfrid Palmgren og Haakon Nyhuus nikker nok anerkjennende til slike formuleringer der de måtte befinne seg.

Men det er også noen viktige forskjeller:

En sentral forskjell mellom de to strategiene er deres status som politikkdokumenter. Den norske strategien presenterer regjeringas bibliotekpolitikk. Kulturministeren, kunnskapsministeren og ministeren for forskning og høyere utdanning var de som la fram og presenterte strategien. De står alle tre bak strategien. Dokumentets innledningskapittel har overskriften «Regjeringens bibliotekpolitikk» og nettopp fordi det har denne statusen som regjeringens dokument, inneholder det forpliktende formuleringer om økonomiske støtteordninger i form av prosjektmidler for å bidra til å realisere noen av strategiens sentrale mål. Norge har dermed en vedtatt bibliotekstrategi som ligger fast fram til 2023. Etter at statsrådene Trine Skei Grande, Iselin Nybø og Jan Tore Sanner med brask og bram presenterte strategien i september, står den i utgangspunktet ikke lenger til debatt.

Med den svenske strategien forholder det seg helt annerledes. Rett nok inneholder også den formuleringer om økonomi og bevilgninger. For eksempel anbefales det at staten bevilger 250 millioner kroner årlig for å realisere strategiens mål. Men den anbefalingen er ikke signert av noen statsråder, men av utrederne, Erik Fichtelius som ledet arbeidet, og Christina Persson og Eva Enarson. Erik Fichtelius er en statsviter med bred journalist- og mediebakgrunn, Christina Persson har omfattende ledererfaring fra svensk folkebiblioteksektor, sist som biblioteksjef i Göteborg, og hun har også vært prefekt ved Bibliotekshögskolan i Borås. Eva Enarson er bibliotekar ved universitetsbiblioteket ved Stockholms Universitet. Utrederne representerte altså en tung faglighet som var uavhengig av forvaltningen. Det de har lagt fram er et forslag til strategi som i motsetning til den norske strategien nettopp står til debatt. Det er, som det står på tittelbladet «Förslag till en nationell bibliotekstrategi». Å legge et grunnlag for en bred offentlig samtale om det som skal være bibliotekenes rolle og oppgave framover, er det som er poenget med strategidokumentet.

Slik illustrerer de to ulike dokumentene to ulike tilnærminger til å utvikle strategi. Den norske strategien er først og fremst et resultat av en departemental utrednings- og beslutningsprosess, selv om man naturligvis gjennom referansegrupper mv. har rådført seg med relevante institusjoner og aktører i fagmiljøene. Arbeidet med den svenske strategien startet opp i 2015, dvs. det året den forrige norske bibliotekstrategien som ble avsluttet for snart to år siden, startet opp. I løpet av disse årene har en rekke publikasjoner, diskusjonsnotater og utkast blitt lagt fram til diskusjon. Mest kjent av dem er kanskje «Den femte statsmakten» fra 2017, der bibliotekenes grunnleggende rolle for demokrati og utdanning diskuteres. I 2018 arrangerte strategiprosjektet en konferanse der et første utkast til strategi ble lagt fram. Og nå er altså et forslag til en nasjonal strategi ikke vedtatt, men lagt fram til diskusjon. Strategiutvikling som en prosess, en bred samtale der vi løpende kan lære av hverandre og utvikle en stadig mer relevant forståelse og etter hvert konsensus, ser ut til å være et sentralt utgangspunkt for det svenske strategiprosjektet.

Biblioteken tilllhör folket. De är barnens, elevernas, studenternas, lärarnas, forskarnas, minoriteternas, invandrarnas, fångarnas, patienternas, urfolkens, släktforskarnas, specialisternas, journalisternas, musikernas, de nyfiknas och de bildningstörstandes – ja, allas – bibliotek.

De ulike måtene å tenke strategi på reflekteres også i de ulike tidsperspektivene. Den norske strategien går fram til 2023. Også den forrige norske strategien hadde et tidsperspektiv på 3 år – fra 2015 til 2018. Det svenske strategiforslaget derimot har et perspektiv fram mot 2030. Det kan være svært mange fordeler med et slikt langsiktig og overordnet perspektiv som planer for avgrensede perioder, for eksempel 3-årsplaner, kan utvikles innenfor. Betyr de korte tidsspennene som den norske strategien gjelder for, at man bytter strategi og strategiske perspektiver hvert tredje år? Strategidokumentet presiserer at det ikke er tilfelle og at den nye strategien bygger på og viderefører strategien fra 2015 til 2018. Men det hadde vært lettere å få fram en slik kontinuitet dersom begge disse plandokumentene hadde vært konkretiseringer på veien mot å realisere strategiske mål nedfelt i en overordnet og langsiktig strategisk tenkning. De prosjektmidlene staten gjennom Nasjonalbiblioteket inviterer bibliotekene til å søke på, virker styrende for lokal planlegging. I forrige planperiode var disse prosjektmidlene rettet inn mot å bidra til arenautvikling. Det lyktes de i stor grad med. I den strategiperioden vi nå nettopp har gått inn i, inviteres bibliotekene til å søke om midler for å utvikle litteraturformidling og lesestimuleringstiltak og de inviteres til å søke om midler for å utvikle nye former for samarbeid mellom ulike bibliotektyper. Økonomiske støtteordninger styrer oppmerksomheten. Slik kan resultatet i praksis framstå som et strategiskifte, selv om dokumentet understreker kontinuitet og sammenheng med den forrige strategien. Om begge bygde på et felles overordnet strategidokument, ville denne kontinuiteten være lettere å se.

Både den norske og den svenske strategien tar utgangspunkt i bibliotekenes demokratiske oppdrag. Det tenkes nok ikke veldig ulikt om bibliotekenes rolle i så måte i de to dokumentene. Men den svenske strategien reflekterer nok grundigere over bibliotekets rolle som grunnpilar i demokratiet – den femte statsmakten som biblioteket beskrives som – enn hva det norske strategidokumentet gjør. Samtidig settes biblioteksituasjonen i 2020 inn i en historisk kontekst, der bibliotekhistorien i Sverige utover i det 20. århundret fram til i dag blir en ramme for å forstå utfordringer og muligheter. Et slik forankring i bibliotekhistorien tror jeg er viktig når man skal tenke framtidspolitikk.

Tematisk fokuserer de to strategiene på mange av de samme områdene: Bibliotek som samfunnets åpne og demokratiske rom, digitalisering – der den svenske strategien peker på Norge som et forbilde, lesing og litteraturformidling, læring og forskning, infrastruktur og nasjonale tiltak. Men det er noen viktige forskjeller i måten disse temaene behandles på. Når digitalisering diskuteres, er den svenske strategien langt tydeligere på personvernutfordringer enn den norske. Og de svenske strategene er langt mer opptatt av de fagutdannede bibliotekarenes rolle og bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning og forskning sammenlignet med den norske. Det er tydelig i det svenske dokumentets begrepsbruk, for eksempel bruken av begrepsparet lav- og høyintensive møteplasser, at de tre utrederne mer aktivt enn sine norske kolleger, har brukt aktuell nordisk bibliotekforskning. Tiltak for å styrke den bibliotek- og informasjonsvitenskapelige fagutdanningen og forskningen er viet et helt avsnitt i den svenske strategien. Det er dessverre fraværende i den norske.

Og så er de to dokumentene preget av relativt ulik språkføring. Slik innledes det norske dokumentet: «Bibliotekene er demokratihus. Fra Nasjonalbiblioteket til folkebibliotek, skolebibliotek og fag- og forskningsbibliotek. Sammen utgjør disse viktig demokratisk infrastruktur og er en grunnstamme i demokratiet. Det er grunnen til at Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet legger frem den nye, nasjonale bibliotekstrategien sammen».

Og slik innledes den svenske: «Biblioteken tilllhör folket. De är barnens,elevernas, studenternas,lärarnas, forskarnas, minoriteternas, invandrarnas, fångarnas, patienternas, urfolkens, släktforskarnas, specialisternas, journalisternas, musikernas, de nyfiknas och de bildningstörstandes – ja, allas – bibliotek. Detta gäller för samtliga bibliotek i det allmänna biblioteksväsendet».

Det er unektelig en annen løfting over de svenske formuleringene enn over de norske. Og en av oppgavene til en strategi må nettopp være å skape løftning. Her har vi kan hende noe å lære.

Så får vi vente litt med å analysere i hvilken grad bibliotekene har maktet å leve opp til det som den svenske strategien formulerer som et hovedmål med hensyn til bibliotek og demokrati: å være en hovedkilde til kvalitetssikret informasjon i krisetider som vi nå har gjennomlevd.

Det er unektelig en annen løfting over de svenske formuleringene enn over de norske.