Bok
3/2020

Om brutalitet og soppsanking

Sofi Oksanen forteller om mennesker som blir sendt til Sibir av Sovjet-myndighetene, som spionerer for nazistene, som jobber for kommunistene, som kjemper i motstandsbevegelsen. Ofte er familien splittet, og nære slektninger sviker og bedrar hverandre.

Nina Kraft

Frilansjournalist

Koroanabrems. – Jeg skulle hatt det kjempetravelt akkurat nå, på vei fra en bokmesse til neste.

Foto: Forlaget Oktober

En ung prostituert kvinne på flukt fra sine seksuelle slavedrivere kan ikke vite om hennes grandtante vil slå henne ihjel. En søster sender sin søster til Sibir. To fettere er på hver sin side, den ene kjemper for et fritt Estland, den andre samarbeider med både kommunistene og nazistene. En kvinne oppdager at hun jobber for de samme bandittene som var ansvarlig for at hennes egen far ble funnet død med avskåret hode.

I den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanens romaner leser vi om ting vi kjenner igjen fra vårt eget land – som turer i skog og mark, soppsanking, bærplukking og matlaging. Skildringen er sanselige og nærværende, fulle av lukter, lyder og synsinntrykk – enten det dreier seg om den svake summinger av insekter som kryper oppover vinduet, innelukket luft i kott hvor personene hennes gjemmer seg, eller frisk skogsluft.

Og samtidig lærer vi om forferdelige og ubehagelige forhold i Estland og Ukraina, og til dels i Finland. Så nær geografisk, og allikevel så langt unna. Det er hardt, det svir, men du kan ikke legge bøkene hennes ned. For hun skriver drivende og spennende.

Det store sviket

Oksanen er finsk på farssiden og estisk på morssiden, og vokste opp i Finland. Tre av de fem romanene hun har gitt ut hittil, legger handlingen til nær estisk fortid.

«Hundeparken», som kom på norsk tidligere i år, er lagt til Ukraina, både av i dag og for noen år tilbake. Romanen handler om kynisk handel med egg fra unge kvinner som blir brukt i en korrupt prøverørsindustri (IVF) i Ukraina. Når eggene er høstet, er ikke kvinnens liv så mye verdt. Men det vet ikke de utenlandske parene som oppsøker den moderne IVF-kliniken med sin blanke og flotte fasade.

– Du skriver om samfunn i oppløsning, okkupasjon, krig, politisk uro og splittelse. Er slike beskrivelser litterære knep for å vise den innebygde troløsheten og potensielle brutaliteten i et totalitært samfunn? Eller er det sånn du ser på menneskenaturen generelt – at ”dog eats dog”?

– Jeg tror absolutt ikke at menneskenaturen er svikefull! Men at den blir det under visse forhold, sier den finsk-estiske forfatteren.

– Sovjetunionen oppmuntret for eksempel innbyggerne til å svike sine egne familiemedlemmer. Da ble en slik adferd mer sosialt akseptabel. Denne mentaliteten henger delvis igjen i eks-sovjetiske land, for eksempel i deler av Ukraina.

Arvet smerte

– Revolusjonen i Ukraina skjedde fordi folk ble oppgitt over den gjennomgripende korrupsjonen og over at oligarkene tok over alle verdiene i samfunnet etter kommunismen. Ukraina kunne ha vært et rikt samfunn, landet har store naturressurser og kulturelle ressurser. Dette var i seg selv et bedrag, et svik. I bøkene mine er sviket på individuelt nivå også et bilde på sviket på samfunnsnivå, fortsetter Oksanen.

– Det er også mye smerte i bøkene dine. Har du selv opplevd mye smerte og levd et tøft liv?

Hun svarer indirekte ved å minne om Den store sultakatastrofen på 20-tallet i Ukraina. Det var et bevisst resultat av sovjetisk politikk – for å svekke ukrainernes selvstendighetstrang. Og esterne glemmer ikke at deres besteforeldre, foreldre, onkler og tanter av samme grunn ble deportert til Sibir. Ofte døde de der eller kom i hvert fall aldri tilbake igjen.

– Jeg tror at det som skjedde for et par generasjoner siden, er levende også i dag og har avleiret seg i kulturen. Når du kommer fra slike land, vet du at staten en vakker dag kan komme til å drepe deg. Ikke for noe du har gjort, men på grunn av din etnisitet. Det blir en del av den nasjonale identiteten. Menneskene i mine bøker er ofte redde, og det er har de god grunn til, sier hun.

– Den etniske utrenskningen under den stalinistiske terroren etter Annen verdenskrig, og tilsvarende i Litauen og Latvia, faller vel inn under definisjonen av «folkemord», fordi sovjetmyndighetene sendte spesielt mange kvinner og barn til Sibir?

– Det er jeg helt enig i. Det var forsøk på folkemord.

– Jeg liker godt at du allikevel ikke forsøker å lage bare gode og bare onde karakterer. De fleste er begge deler. De er i stand til gode og onde handlinger, som Aliide i «Utrenskning» og Juudith i «Da duene forsvant»...

– Men sånn er det jo! Det kommer an på omstendighetene. Mennesker i mine bøker tar valg for å overleve. De kan treffe gode og dårlige valg. Folkemord er heller ikke noe som skjer over natten, det er et resultat av en rekke valg, hendelser og handlinger.

Støtter skolene

Mens vi snakker, er verdens alvor og smerte i form av koronaviruset kommet en anelse nærmere oss nordmenn også, her vi sitter på hver vår ende med en telefonlinje mellom oss – Oksanen i Helsinki og jeg i Oslo. Opprinnelig hadde vi hatt en avtale om å møtes i det norske forlaget hennes, Oktober, i forbindelse med lansering av den nye boken hennes – men den ble det av naturlige årsaker ikke noe av.

Jeg lurer på hva Oksanen tror vil skje i tiden fremover. Hva hun frykter.

– Det er for tidlig å si noe om hvordan det går etter hvert, skjønt allerede nå kan jeg si at dette er psykologisk tøft for oss alle i den økonomiske resesjonen vi når ser konturene av. Jeg er spesielt bekymret for bokbransjen, som allerede sliter, sier hun.

– Jeg skulle hatt det kjempetravelt akkurat nå, på vei fra en bokmesse til neste. Det er ikke noen fullgod trøst at de kan arrangeres etter at krisen er over, når det blir, for dette er dyre arrangementer. Og ingen vet hvordan det går med bokbransjen fremover. Bibliotekene er stengt – de er vel det i Norge også?

– Ja, for en stund siden. Hva gjør du selv for å holde hjulene i gang i koronatiden?

– Jeg lager litteraturopplegg for skoleelever, som jeg legger ut på nettet. De er til lærere, og jeg har fått god respons. Det er viktig for meg at vi holder kulturen oppe i krisetider. Uten den estiske kulturen, overlever ikke Estland. Det er mulig at finnene tror de vil overleve uten sin kultur, men esterne vet at det gjør ikke de, sier hun.

Kjøkkenet som knutepunkt

En del av estisk kultur er kunnskapen om landets tragiske historie, understreker Oksanen. Hun forteller om hvordan Estland hadde livegenskap til slutten av 1800-tallet. Oksanen selv hadde imidlertid en forfader som selv kjøpte seg fri fra livegenskapet (hun bruker ordet «serfdom») allerede i 1621. På gravstøtten hans står det at han kjøpte seg fri med inntekter fra hestemøkk som han solgte som fôr til grisebønder.

Midten av 1900-tallet var en skjebnetid for Estland. «Den første russiske okkupasjonen», som Oksanen kaller det, endte i 1941, og ble etterfulgt av tysk nazi-styre, som igjen førte til en ny russisk okkupasjon i 1944. Estlendere som motsatte seg enten det russiske eller det nazistiske styret gjemte seg ofte i skogene, de ble kalt «skogsbrødre».

– Helst hadde de fleste estlendere ønsket å kjempe i sitt eget lands forsvar, men det fantes ikke lenger, sier hun og opplyser at hennes egen bestefar var en slik skogsbror, han motsatte seg begge de totalitære ideologiene.

Broren til bestefaren kjempet derimot i Den røde armé (altså Sovjetunionen), under den første okkupasjonen, «skjønt ikke frivillig». En annen bror av bestefaren ble deportert under den andre sovjetiske okkupasjonen. Og det blir enda mer komplisert.

– Den av brødrene som hadde tjenestegjort i Den røde armé, ble senere en som deltok aktivt i massedeportasjonene av egne landsmenn, forteller hun.

– Det er også verdt å nevne at bestemoren min hadde mange brødre, og de også gjemte seg i skogene. En av dem ble gal etter å ha sett alle sine skogsbrødre drukne i en myr da de ble forfulgt av NKVD-agenter (senter for det sovjetiske innenriksdepartementet, journ. anm.). Denne broren døde kort tid etterpå.

Bare én av bestemors brødre fikk et langt liv. Han var lærer, og ble ikke regnet som egnet for aktiv krigstjeneste fordi han bare så på ett øye. Men han var redd for deportasjon og obligatorisk krigstjeneste, så han oppholdt seg også i skogen.

– Hvor mye research driver du når du skriver romaner fra vår nære fortid, og hvor mye er bygget på din familiehistorie, endel omskrevet?

– Jeg gjør mye research – i dagbøker, gamle brev, gamle aviser. Jeg reiser for å sette meg inn i hvordan det ser ut på steder jeg skriver om, og for å snakke med folk der. Estland har en sterk historieskrivertradisjon, og jeg har glimrende samarbeid med estiske historikere, sier den finsk-estiske forfatteren.

– Din familiehistorie er dramatisk, og jeg ser lignende familieforhold i fiksjonen din. Men i tillegg ser jeg veldig sterke beskrivelser særlig fra kvinners hverdagsliv i bøkene dine. Er fokuset på kvinners hverdag en konsekvens av et feministisk standpunkt?

– Så fint at du la merke til det! Ja, jeg er egentlig ikke så interessert i de store overskriftene om hva som skjer i frontlinjene, som hva som skjer der de fleste menneskene oppholder seg, selv under krise. For eksempel på kjøkkenet. Kjøkkenet er en ekstremt viktig plattform for alle mulige slags handlinger. Man kan overbringe mange viktige hemmelige meldinger på et kjøkken.

Plotet vokser frem organisk

– Kvinnene i bøkene dine blir ofte brått forelsket. Objektet for deres kjærlighet kan være en veldig upassende person – en tysk nazioffiser, en svoger. Har du opplevd en slik irrasjonell og plutselig forelskelse?

– Nei, sier Oksanen og legger til at forelskelse og kjærlighet er noe de fleste, hun selv inkludert, gjerne leser om. Det er blant de store temaene, som død, grådighet, skjønnhet, håp og frykt – og dermed tema for enhver forfatter.

Hovedpersonen i «Hundeparken», er en slik kvinne som faller for «Mr. Wrong» – i dette tilfellet en medhjelper til en farlig oligark i det kaotiske, postsovjetiske Ukraina. Ingredienser i boken er fattige kvinner som bli lurt til å fungere som fødemaskiner for uvitende og velstående par i andre land, korrupsjon og svindel, forfølgelser og iskald frykt.

– Bøkene dine er ofte minst like spennende som en kriminalroman. Planlegger du plottet på forhånd, slik enkelte krimforfattere gjør?

– Nei. Da hadde jeg måttet bruke uker og kanskje måneder til forberedelser før jeg skriver, og det hadde vært umulig for meg! Jeg liker for godt å skrive. Og mens jeg skriver, oppdager jeg gradvis hva slags mennesker karakterene mine er. Hvis de blir satt i komplekse situasjoner, blir de komplekse karakterer.

– Du mener surrogati fremdeles bør være lovlig, har du sagt til media. Men åpenbart ikke slik det bedrives i dag. Hva bør være ulovlig?

– Her vil jeg svare at man kan forsøke å få i stad et bedre lovverk i blant annet Ukraina, men man kan ikke gjøre ett land eneansvarlig for en uetisk praksis som involverer donorer fra ett land og ofte barnløse mennesker fra et annet land. Så jeg mener løsningen må være en internasjonal instans som holder øye med praksisen, driver undersøkelser i ulike land, skriver rapporter, og hvor barnløse kan forhøre seg om organisasjoner som formidler IVF.

Ønsker du å si noe om hvilken personlig befatning du eventuelt har hatt angående invitrofertilisering?

– Jeg kjenner mennesker som har slike personlige erfaringer, sier hun bare.

Hvis jeg åpner dørene til soverommet mitt, da er de åpne for alltid, og det vil jeg ikke

Utsette meg for

Lukkede soveromsdører

– Et lite fåtall forfattere jeg intervjuer reagerer negativt på om jeg spør dem om forbindelseslinjer mellom liv og diktning. De ser ut til å mene at hvis jeg påpeker likheter, så reduserer jeg forfatterskapet deres. Hvordan reagerer du?

– Jeg skjønner hva du mener, men jeg reagerer ikke slik du beskriver. Det er en annen grunn til at også jeg er forsiktig med å fortelle om privatlivet mitt. Det er fordi de vanlige juridiske og presseetiske reglene ikke gjelder for en offentlig person. Jeg kan si at jeg er gift, og at jeg ikke har barn, for slike opplysninger kan enhver skaffe seg. Men hvis jeg åpner dørene til soverommet mitt, da er de åpne for alltid, og det vil jeg ikke utsette meg for, sier hun.

Jeg sier at det skjønner jeg godt, og vi snakker igjen litt om den underlige situasjonen vi befinner oss i, hvor vi er delvis isolert i hvert vårt land, og hvor mye hyggeligere det hadde vært å møtes.

Hvor sitter hun akkurat nå, spør jeg for å få et klarere bilde av min samtalepartner, og hun svarer at hun er hjemme i sin leilighet i sentrum av Helsinki. Hun har i tillegg til skrivekontor bygget seg et studio som hun bruker når hun blir intervjuet, for å slippe avbrytelser og støy.

Hun er kledd i svart, får jeg vite. Som vanlig, tenker jeg, for jeg har jo sett bilder. Og som ventet har hun har rød leppestift og stort svart hår med rødrosafarge i tuppene også. Eller «dreadlocks», som hun retter det til.

– Ytre sett virker du ikke som en sjenert eller introvert person. Er du det?

– Jeg tror at de fleste forfattere egentlig trives med å være for seg selv. Det er en ensom jobb. Hvis du ikke liker det, er forfatteryrket ikke noe for deg, sier hun kontant.

– Du har en høy profil og er oversatt til over 40 språk. Hvordan er det å være så berømt?

– Det er ikke noe jeg tenker over, sier hun. Svaret kommer igjen raskt.

– Hva gjorde du før du ble forfatter? Hva kunne du ha gjort hvis du ikke var blitt forfatter?

– Min første roman kom ut da jeg studerte. Jeg hadde tenkt å bli forfatter siden jeg var barn og hadde ingen andre planer.

– Får du brev og mailer fra lesere, hva skriver de, og svarer du på dem?

– Ja, mange! Jeg svarer ofte. De skriver om så mye, hva de synes om bøkene mine, og om sitt eget liv, for bruk i mine romaner. Noe av det bruker jeg i bøkene mine. En eldre dame sendte meg for eksempel en hel korrespondanse fra krigens dager mellom henne selv og en estisk venn. Brevene var fulle av svarte kladder, tydelig sensurert.

Hvem eier Estland

Research. - Jeg gjør mye research - i dagbøker, gamle brev, gamle aviser.

Foto: Forlaget Oktober

– Ser du generelt på deg selv som en politisk forfatter – enten det dreier seg om feminisme, kriminelle oligarker, ettervirkningen av de to totalitære ideologiene i det 20. århundre, eller andre samfunnsspørsmål?

– Jeg ser ikke hvordan det er mulig å være en upolitisk forfatter! Selv språket er politisk. Ord og utrykk er farget av hva slags erfaringer man har hatt i et land. Bare det at livegenskapet varte så lenge i Estland, har gitt estisk språk en rekke ord som viser til slaveri. Noe tilsvarende finner du ikke på finsk, for Finland hadde ikke livegenskap.

Men partipolitisk, tilføyer Oksanen, er hun ikke. Hun stemmer ofte på Miljøpartiet, «som er blitt stort her jeg bor i Helsinki», men ikke alltid.

– Det er kommet kritikk i utlandet over at de etniske russerne som bodde i Estland da landet ble fritt fra Sovjetunionen i 1992, ikke fikk automatisk estisk statsborgerskap. Hvordan stiller du deg til det?

– At det hadde noe med etnisitet å gjøre, er russisk propaganda. Fake news. Estland krever, som Finland og de fleste andre land også gjør, at de som skal få statsborgerskap skal forstå språket.

– Noe av kritikken har vel kommet fordi estisk regnes jo som vanskelig for russere, for de to språkene er ikke i samme familie?

– Russere som søker estisk statsborgerskap, må ikke nødvendigvis snakke estisk flytende. De må ha grunnleggende ferdigheter og ha vist en villighet til å lære om språket og kulturen. De må vite det viktigste om estisk lov og rettssystem. Dette er ikke urimelig å be om, innvender hun.

Så legger hun til at mange etniske russere, selv fra familier som har bodd i Estland i generasjoner, ikke ønsker estisk statsborgerskap. Det kan være fordi de ikke ønsker å avtjene estisk militærtjeneste, eller fordi de innser at den estiske pensjonen deres ville bli lavere. Det kan også være fordi de stadig reiser frem og tilbake over grensen for å møte russiske slektninger eller for å kjøpe billigere varer. Med estisk statsborgerskap hadde de måttet søke om visum for hver tur over grensen.

– Og de som ikke ønsker å bidra i den estiske nasjonen, er jo frie til å dra, påpeker hun. – De av russerne som ønsket å forlate Estland, dro forresten i 1991. Av russere som ble, har flere gått inn i politikken.

Hun opplyser videre at etniske estere som kan vise til at foreldre eller besteforeldre hadde estisk statsborgerskap, kan få det. Slik kan de fordrevne og deres etterkommere komme tilbake. Selv, med sin familiebakgrunn, kan hun også kreve estisk statsborgerskap hvis hun hadde ønsket det.

Hvem eier historien

– Hva synes du om nasjonalismen som blomstrer opp igjen i store deler av Øst-Europa?

– Jeg sier som Orwell, at nasjonalisme og patriotisme er to forskjellige ting.

– Har bøkene dine lært finnene, og også oss nordmenn og andre skandinaver for den saks skyld, mer om Estlands kultur og historie, tror du?

– Jeg håper da det! Da «Stalins kyr» kom ut i 2003, hadde finlandiseringen under den kalde krigen sørget for at negativ informasjon om Sovjetunionen ble glattet over i flere generasjoner. Finske skolebøker og medier var blottet for negative ord og uttrykk om den store naboen i øst. Filmen basert på Solsjenitsyns «En dag i Ivan Denisovitsj´ liv» var for eksempel forbudt i Finland.

– Det er viktig å holde minnet om hvordan en totalitær stat opererer for å unngå at totalitære ideer igjen får fotfeste, mener Oksanen og peker på at partiet «Sannfinnene» har svingt seg opp til å bli stort i Finnland.

– Det finnes de som mener at EU er et imperium på linje med det gamle Sovjetunionen. De vet ikke hva de snakker om. De har ingen anelse om hva et totalitært og autoritært regime egentlig er. Dette er farlige ideer, som kan uthule demokratiet.

– Noen kritiserer deg for ikke å være «ekte ester», oppvokst i Finland som du er, selv om moren din var estisk. Det er jo alltid en debatt om hvem som har lov til å skrive historien, hvem historien «tilhører». Hva vil du si til dem?

Oksanen påpeker først at forfattere som er hundre prosent estiske, jo kan skrive om sitt lands fortid de også, men at mange av dem ser ikke ut til å ønske å gjøre det, mener hun. Så sier hun:

– Alle forfattere skriver om det de opplever som «sitt stoff», som viktig og nødvendig å skrive om. Du velger ikke stoffet ditt. Det velger deg.

Sofi Oksanen går i bokhyllen
– Les Marguerite Duras

- Jeg er inspirert av Duras på grunn av språket, det er så musikalsk. Til og med navnene hun velger på byer er musikalske – og symbolske.

Ved siden av den franske nyklassikeren trekker Oksanen frem to forfattere som ofte skrev om sovjetisk undertrykking og hvordan regimet falsifiserte hele samfunnet – Aleksandr Soltsjenitsjin og nobelprisvinneren fra 2015, Svetlana Aleksijevitsj. Kazuo Ishiguro står også ofte på leselisten.

– Hvilke forfattere mener du er overvurdert?

– En del bestselgere, men jeg vil ikke nevne navn. Jeg ønsker ikke å frata noen deres leseglede eller heve meg over deres smak. Hvis noen har blitt glad i litteratur ved å lese forfattere som ikke er helt i første rekke, så er det helt fint.

– Hva leser du i disse koronavirus-tider?

– Jeg fokuserer på å hjelpe andre til å velge gode bøker, på sosiale medier.