Bok
4/2020

– Oversetterne har et samfunnsoppdrag

Journalister snakker gjerne om sitt samfunnsoppdrag – den frie presse som en viktig forutsetning for demokratiet. Leder for Norsk Oversetterforening, Hilde Lyng, synes oversetterne har et like viktig oppdrag: Det er de som bringer en verden av litteratur til norske lesere.

Nina Kraft

Journalist

Portåpner. Oversettere åpner porten til andre virkeligheter.

– Vi er et lite språksamfunn og må ha impulser utenifra for å kunne reise gjennom litteraturen og lære om verden gjennom litteraturen. Særlig nå som mulighetene til å reise fysisk trolig blir mindre i en god tid fremover, sier lederen for Oversetterforeningen.

– Det blir kanskje lenge til vi kan reise så mye som mange nordmenn har gjort de siste tjue årene. Når Muhammed ikke kan komme til fjellet, må fjellet gå til Muhammed, mener Hilde Lyng, som har vært leder for Oversetterforeningen siden 14. mars – altså to dager etter at koronatiltakene trådde i kraft – og har fått alle koronautfordringene dumpet i fanget.

Den rare og smale litteraturen

– I koronatiden har også teatrene understreket sitt samfunnsoppdrag, har jeg observert. Har forlagene et samfunnsoppdrag, og særlig i disse tider?

– Absolutt! Og når det gjelder oversatt litteratur, er jo det porten inn til andre virkeligheter, andre tradisjoner, andre forhold og skjebner. Verden er større enn Norge.

– Sett fra leser-perspektiv kan det virke som om færre seriøse bøker blir oversatt?

– Jeg er redd det blir flere kvinner-med-ryggen-til-bøker, svarer Hilde Lyng. Med det mener hun bøker hvor omslagsbildet viser en kvinne med langt hår som står med ryggen til oss leserne og ser drømmende inn i en solnedgang eller en steinport med blomster rundt eller et toskansk landskap. «Chick lit» kalles det gjerne, eller «løkkeskriftromaner», fordi tittelen på omslaget ofte er i sirlig håndskriftskrift.

– De bøkene har sin plass, men får ikke dominere. Det er nedgang i oversettelser av den smale og rare litteraturen som gir oss nye perspektiver på livet. Hederlige unntak finnes, men det er liten tvil om at forlagene i flere år nå er blitt mye mer børs og mindre katedral.

Dyrere for forlagene

Siden forlagene sliter og oversettelser er dyrt, mener Lyng det må spesielle støtteordninger til for at kvalitetsbøker skal overleve på markedet.

– Norsk kulturråd har en innkjøpsordning for oversatt litteratur. Jeg mener at den bør styrkes, både generelt og i forbindelse med koronakrisen, for å støtte ekstra opp under kvalitetsutgivelser. Kulturrådet har også en litteraturprosjektordning for større prosjekter som norske forlag burde benytte seg enda større grad av enn de gjør i dag, sier hun.

– I forbindelse med krisen har de nordiske eksportorganene for litteratur lansert en garantiordning der 50 % av oversetterutgiftene for oversettelser fra de nordiske språkene dekkes. En slik midlertidig ordning gjennom Norsk Kulturråd kunne kanskje også bidra til at det blir utgitt mer oversatt litteratur. Nettopp i en situasjon som den vi befinner oss i i dag, der mulighetene for å reise er mer begrenset enn på lenge, er det viktig at vi importerer impulser utenfra, at verden kommer til oss, mener lederen for Oversetterforeningen.

– Nordmenn leser mindre, og særlig i koronatiden. Salget gikk ned med 60 prosent i mars i år sammenlignet med samme måned i fjor?

– Samtidig går jo strømming opp. Men ikke så mye av det kompenserer for nedgang i salg av papirbøker. For oss oversettere er det ikke egentlig ugunstig at så mye mer strømmes. Vi får en liten ekstrainntekt sånn. Men hvis det som strømmes stort sett er eksisterende titler, vil det i det lange løp ikke gi oversettere tilstrekkelige inntekter. Strømning av bøker som allerede er oversatt, vil heller ikke gi leserne flere kvalitetsbøker på norsk.

– Hvor pessimistisk er du? Hvordan tror du det går med dine medlemmer nå som folk leser mindre?

– Vi får vente med dommedag før det har gått en tid og vi ser i hvilken grad korona har forandret folks lesevaner. De oversatte bøkene som kommer ut nå, er ofte blitt bestilt for et halvår eller et år siden. Bokbransjen har hatt nedgangsperioder før, og kommet seg igjen.

– Hvordan er dine personlige erfaringer med forlagene for tiden? Hvor nervøse er de, tror du?

– Jeg er heldig som har fått nye oversetteroppdrag, og i tillegg har jeg fast inntekt som leder for Oversetterforeningen hvor jeg har en femti prosent stilling. Men jeg vet at det finnes forlag som ikke bestiller eller har utsatt oversettelser.

Mangler i verdenslitteraturen

– Da jeg studerte litteratur i sin tid, måtte vi lese en god del sentrale verker på engelsk for det fantes ikke noen norsk oversettelse – eller den var ikke adekvat. Nevn et sentralt verk i verdenslitteraturen som fortsatt ikke finnes i norsk språkdrakt, og som du mener avgjort burde ha vært oversatt?

– Jeg skulle først og fremst sett mye mer litteratur fra den tredje verden. Men om jeg skulle velge én roman som ikke er oversatt, ville jeg velge verdens første roman, ·½¤óª«»y (Genji monogatari), «Fortellingen om Genji», skrevet av den japanske adelskvinnen Murasaki Shikibu før 1021 en gang. Det er kanskje en jobb for min forgjenger, Ika Kaminka, sier Lyng.

Det meste av skjønnlitteraturen som oversettes til norsk er fra engelsk – og pussig nok fra våre nabospråk – dansk og svensk – som mange nordmenn leser uansett.

– Kan ikke tospråklige landsmenn bidra med oversettelser fra sine hjemlands språk?

– For noen år siden samarbeidet Oversetterforeningen med Kulturrådet om å forsøke å rekruttere oversettere fra en del minoritetsspråk. Det var ikke lett å rekruttere de riktige deltakerne, de som hadde full tospråklig kompetanse og samtidig talent og interesse for å oversette. Men vi fant noen, blant annet fra polsk. Det er et problem at mange som har flerkulturell bakgrunn ikke har god nok kompetanse i begge – eller alle – språkene sine. Velfungerende morsmålsundervisning er en forutsetning for full to- eller flerspråklighet. Uten det, får vi lett «halvspråklige» språkbrukere.

– Så hvordan sikrer man da at det finnes mange nok og gode nok oversettere fra ulike språk?

– Ingen tar ansvar for dette. Nedbyggingen av språkfagene på universitetene er et resultat av politiske beslutninger, sier Lyng. – Når det gjelder veldig sjeldne språk, finnes det ofte kanaler for å finne en oversetter, en som kan arameisk eller noe sånt. Forlagene sjekker med universitetene og finner en dyktig student som kan tenke seg å få ekstra inntekter. Det finnes jo noen sjeldne språkfag igjen, irsk har greid å holde det gående, takket være entusiastiske språkfolk som ikke gir seg. Da jeg studerte irsk-gælisk i 1992 var jeg den eneste som tok grunnfaget.

Fra hjemlig til fremmed

Mange lesere lurer sikkert på hvorfor noen sentrale verker i verdenslitteraturen aldri oversettes, mens andre oversettes igjen og igjen, noen ganger etter et par-tre tiår. Lyng forklarer at det kan ha flere årsaker:

Noen verk er oversatt i en periode da det var vanlig å gjengi språket på godt og lett lesbart norsk – altså med kort vei mellom punktum og uten kompliserte setninger. I dag er man mer opptatt av å gjengi språket på en måte hvor det fremmede ved originalen skinner igjennom. Et verk fra f eks Tokyo skal leses som en roman fra Tokyo, skrevet av en forfatter med japansk kulturbakgrunn.

– I tidlige oversettelser kan det også ha vært et element av selvsensur fra oversetterens side – en del av teksten kan ha vært oppfattet som upassende, sier Lyng. – Og, hvis vi fremdeles holder oss endel tilbake i tid, mente en del forlag eller oversettere trolig at deler av teksten ikke var nødvendig. Poenget var sagt før. Så de forkortet en smule her og der – og ikke bare i bøker beregnet på barn. Noen ganger skar de inn på en måte som virker helt uforståelig. Virginia Woolfs «To the Lighthouse» kom første gang ut på norsk uten det – helt sentrale – midtpartiet.

Crazy 50-tallssjargong

Lyng påpeker at norsk språk forandrer seg. Noen tekster er dessuten veldig preget av den tiden de ble oversatt i. De inneholder slang og uttrykk som i ettertid virker veldig tidstypiske og som ikke brukes lenger eller brukes mindre.

– Da J.D. Salingers «The Catcher in the Rye» først gang kom ut på norsk med tittelen «Hver tar sin, så da får vi andre ingen», ble den regnet som en helt ellevill og «crazy» tekst. Den var full av «ungdommelig» femtitallssjargong som virker veldig datert i dag. Den nyere oversettelsen er mer tidløs.

– Men hvis en roman fra det 19. århundre som ble oversatt i det 19. århundre, virker litt gammeldags i språket – er det ikke rimelig med et gammelmodig norsk?

– Det kommer an på hvordan man vil at romanen skal leses. Hvis man vil at den skal oppleves av vår tids lesere på samme måten som datidens publikum, må man oppdatere språket. Ellers virker den anakronistisk, påpeker Lyng.

God i norsk

Hilde Lyng har studert irsk og har bodd i Irland et år, men hun oversetter mest fra engelsk og svensk. Hun har grunnfag i engelsk og irsk og hovedfag i translatologi med oppgaven «All Spik English, Sor», om oversetting av flerspråklighet i Brian O’Nolans «An Béal Bocht».

– Hva er den viktigste kvalifikasjonen hvis man har lyst til å begynne å oversette?

– Hvis du skal bli litterær oversetter må du kunne norsk virkelig godt – og du må ha talent. Det siste er helt nødvendig. Noen tror jo at alle kan engelsk og alle kan skrive, og da kan alle oversette. Kontakter i forlagene er også helt nødvendig. Det får du ved å begynne nederst, som språkvasker eller korrekturleser, anbefaler hun.

– Hvordan ble du selv oversetter?

– Å, det var nesten en – lykkelig – tilfeldighet, utbryter hun og legger til at veien frem har vært kronglete. Hun kom inn på NTNU og begynte å studere matte, så studerte hun engelsk og vurderte å ta landskapsarkitektur. Deretter tok hun irsk, gikk på kunstskole, besto opptaksprøven på Kunstakademiet. Og det var da at hun bestemte seg for å bli oversetter og tok anvendt lingvistikk. Siden fulgte jobb i IBM, en periode som byråoversetter, og etterhvert oversatte hun noen bøker. Først da tok hun hovedfaget i translatologi. I kortere perioder har hun vært timelærer ved UiO og universitetslektor ved UiA.

– Vi nordmenn tror alle vi er så gode i engelsk, som du var inne på. Fortell om noen forskjeller vi ikke tenker på mellom norsk og engelsk?

– Noen ganger er vi kortere og greiere på norsk. På engelsk har jeg ofte måttet oversette passasjer som «han løftet armen og strakte den ut og løftet kaffekoppen og drakk.» På norsk er det nok med «Han tok en slurk.»

Spiller mange roller

– Kan du oversette hva som helst, eller bør du føle en slags affinitet med forfatteren?

– Vi oversettere er i utgangpunktet som skuespillere. En god oversetter kan «spille mange roller», men jeg tror jeg er aller best dersom teksten harmonerer med min egen måte å skrive på.

– Hvor lang tid bruker du på en bok?

– På en roman med standard vanskelighetsgrad på 3–400 sider bruker jeg tre til fire måneder.

– Hvilke hjelpemidler bruker du mest: ordbøker, nettet, oversetterprogrammer?

– For oss som oversetter fra engelsk er bibelen Cappelens store norsk-engelske ordbok, som leksikografer gjerne kaller «Herbert» etter Herbert Svenkerud. Nettet er jeg stadig innom, men oversetterprogrammer brukes mest av de som oversetter tekniske termer, bruksanvisninger og lignende.

– Har oversettere de betingelsene og den prestisjen dere fortjener?

– Vi får bedre betalt enn i de fleste land, inkludert våre naboland, for vi har forhandlet frem gode avtaler med Forleggerforeningen. Det gjelder standardtekster. For vanskelige tekster er det ikke spesielt godt betalt. Vår sykelønnsordning og sosiale ordninger er faktisk bedre enn forfatternes. Vi har rett på dagpenger, men det er for få stipendordninger for skjønnlitterære oversetter. Men utad er vi nok fremdeles litt litteraturens ydmyke tjenere og blir glemt utenom en festtale i ny og ne.