Bok
4/2020

Å leve med Faulkner

Å oversette William Faulkner til norsk er en evig kamp. Den store amerikanske forfatteren er notorisk vanskelig. Men for Faulkner-forsker Hans H. Skei er det blitt en del av livsverket – og en evig glede.

Nina Kraft

Journalist

Synonymer. – Faulkner kan bruke fem–seks synonymer i løpet av få setninger. Da må jeg finne fem–seks norske synonymer – og variere språket på samme måte i oversettelsen.

Når «Sanctuary» kommer på norsk denne høsten, oversatt av Hans H. Skei, blir det den niende boken av William Faulkner som Skei har gitt norsk språkdrakt. Litteraturprofessoren har dessuten skrevet flere bøker om sørstatsforfatteren som fikk Nobelprisen i 1950, og han regnes som en av de mest prominente Faulkner-forskerne internasjonalt.

Det har aldri blitt noen rutine å oversette Faulkner, forteller Skei, selv etter en magistergrad og en doktorgrad om samme forfatter, og etter stadige studieturer til de universitetene i de amerikanske sørstatene som har den største Faulkner-kompetansen. Blant dem var Southern Studies Program ved University of South Carolina, som var ledende da han bodde der som stipendiat i studieåret 1976–77.

Ekstremt rikt ordforråd

– Jeg er en flittig bruker av «A Glossary of Faulkner´s South» av Calvin S. Brown, og jeg er heldig som har knyttet mange kontakter blant folk som er født og oppvokst i Mississippi, sier han.

– Jeg slår opp og slår opp, og greier å oversette mellom åtte og to sider per dag. Fem sider regner jeg som veldig bra, men det tar selvsagt måneder før jeg er ferdig med hver eneste bok.

– Faulkner kan bruke fem–seks synonymer i løpet av få setninger. Da må jeg finne fem–seks norske synonymer – og variere språket på samme måte i oversettelsen. Det er vanskeligere på norsk enn på engelsk, sier Skei, og sammenligner med en av Faulkners amerikanske samtidige:

– Jeg oversatte en gang en bok av John Steinbeck – «In Dubious Battle» på engelsk – den ble hetende «De edle sinn» på norsk, mens min tittel selvsagt var «I uviss kamp» (fra «Paradise Lost»).

Under dette arbeidet slo jeg opp ett ord én gang. Med hver Faulkner-bok må jeg slå opp mange ganger per side – selv om jeg har forsket på Faulkner hele livet.

Oversettere kan ta feil

Du skal ha god kjennskap til Faulkner for å oversette presist, understreker Skei. En del eldre oversettelser inneholder både unøyaktigheter og feil – som til dels er komiske.

– Den første norske oversettelsen av Faulkners «Sanctuary» var ved Leo Strøm og kom i 1951. Den er så preget av sin tid at det av og til blir komisk. En del spesielle uttrykk har, rimelig nok kanskje, vært ukjente for oversetteren. Et eksempel kan være «a shooting gallery» som Strøm ikke ante var et folkelig uttrykk for det horehuset hvor så mye av romanen foregår.

Selv Sigurd Hoel kunne trå feil, påpeker Skei. Hoel innlemmet Faulkners «Light in August» i sin gule serie så tidlig som i 1934, kun to år etter at originalutgaven kom ut i USA. Hoel oversatte denne boken selv – og ga den en underlig misvisende tittel: «Mørk August».

– Hoels engelskkunnskaper må ha vært mangelfulle, og han tar en del snarveier. Noen ganger virker det som om han kjeder seg og utelater noen partier, er Skeis dom.

Så fulgte flere norske utgaver av denne boken, noen av dem med oppdatert språk, men den ble ikke fullt ny-oversatt før Skei leverte sin oversettelse i 2016 – og da med tittelen «Lys i august» slik forfatteren nok ville ha ønsket det.

– Jeg tror at Hoel kom til å mislike Faulkners litteratur – selv om de de to forfatterne ble gode venner da Faulkner kom til Stockholm for å motta Nobelprisen, og Hoel møtte ham der og ved et par anledninger senere, forteller Skei.

Snopes-familien

Under et av sine mange forskningsopphold i USA gjorde Skei forarbeidene til en bok om Faulkners roman «The Hamlet». Etter endt arbeidsdag begynte han så smått å oversette denne boken. Med unntak av noen noveller som han oversatte for den store antologien med Faulkner-noveller som han redigerte for Bokklubben (1992), ble dette hans første oversettelse. «The Hamlet» (originalutgave i 1940) fikk tittelen «Bygda» da den kom på norsk i 1996.

«Bygda» er første bind i Snopes-trilogien, mens de to neste bindene ikke kom før i 1957 og 1959, og er radikalt forskjellige fra første boken.

Trilogien handler om en familie ved navn Snopes – grådige, hjerteløse, innskrenkede mennesker. De sprer seg som en gresshoppssverm og underlegger seg – og legger øde – alt og alle i en Frenchman’s Bend, et lite hjørne i Faulkners oppdiktede landskap i Sørstatene, som Faulkner har kalt Yoknapatawpha County.

– En «Snopes» er bare opptatt av penger og mat, lyver og bedrar, bruker alle midler, setter alle opp mot hverandre, og inntar alle mulige posisjoner i samfunnet – selv når de ikke har kompetanse. Det finnes ærlige medlemmer i Snopes-klanen, men i all hovedsak er de en ødeleggende kraft i alt de kommer i berøring med, forklarer han.

Trump?

– En «snopes» ble nærmest et begrep på grunn av Faulkner. Det er merkelig at ingen bruker denne betegnelsen om Trump i dag, mener litteraturprofessoren og Faulkner-oversetteren.

Han legger til:

– I parentes: Trumps niese, Mary Trump, bruker heller Compson-navnet, som i «Larmen og vreden», for å beskrive sin egen familie – og har til og med et firma som heter «Compson Enterprises»!

Den andre i denne triologien, «Byen», er ifølge Skei faktisk en av Faulkners svakere romaner – og det mente anmelderne også da han kom med sin norske versjon i 1998.

– «Byen» fikk dårlig kritikk, og det var uklart om jeg ville få støtte til annen bok i triologien – for slike bøker som dette er jo avhengig av oversetterstøtte. Jeg måtte ha et eget møte med Kulturrådet for å få midler til å oversette den tredje, «Herskapshuset» («The Mansion», originalutgave 1959, oversatt av Skei i 2000), forteller han.

I dag mener Skei at den nok er en bedre roman enn han ga uttrykk for i etterordet, og av minst en kritiker ble han nærmest genierklært for å ha gjengitt ulike fortellere på så forskjellig vis.

«Told by an idiot»

Skei innrømmer villig at Faulkner ikke gjør det lett for sin leser – eller sin oversetter. Faulkner er regnet som en modernist i tradisjonen fra Joyce og Virginia Woolf. Det kan være svært uklart hva som foregår selv på overflatenivå i bøkene hans – hvem som taler, hvor vi er, når det hele utspiller seg. Teksten består gjerne av interne minner og monologer som ruller og går inni romanpersonenes hoder – og tankene deres går gjerne fra nåtid til fortid og tilbake igjen uten forklaringer.

«Larmen og vreden» («The Sound and the Fury», som Faulkner skrev i 1929 og som Skei oversatte i 2004) har for eksempel en handling som hopper frem og tilbake mellom en lang rekke ulike tidspunkt fra 1898 til 1928 – fortalt gjennom flere personer i Compsonfamilien.

Første del av boken fortelles gjennom sinnet til Benjy, som vi møter både når han er liten gutt og fullvoksen mann. Benjy har sterk utviklingshemming og forstår lite av hva som skjer, men kan gjengi det han ser og opplever på sitt sett.

Tittelen er hentet fra Shakespeares Macbeth: « Life’s but a walking shadow, a poor player that struts and frets his hour upon the stage and then is heard no more. It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing.»

Samme navn

Synsvinkelen i romanen skifter stadig frem og tilbake – uten at det er klart for leseren hvem vi følger for øyeblikket. Det blir ikke lettere av at flere av personene heter det samme. Tre personer har navnet Jason og to Quentin – og en av dem er en kvinne. Vi vet ikke alltid hvem det til enhver tid refereres til.

– Den første oversettelsen av «Larmen og vreden» kom i 1967, av Helge Simonsen. Han forsøkte å hjelpe leseren til å forklare hvilken Quentin ved å sette inn et «han» eller «hun». Noen ganger tok han feil, opplyser Skei.

– Da jeg skrev magisteroppgaven min om denne Faulkner-romanen, forsøkte jeg å sette opp en tidsplan, avsnitt for avsnitt, setning for setning, men det var nesten umulig. Jeg hadde aldri gjort det i dag.

Lenge uoppdaget

«The Sound and the Fury» ble opprinnelig trykt i mindre enn 2000 eksemplarer i USA da den kom ut i 1929. Skei forteller at knapt noen av sambygdingene i hjemstedet Oxford i Mississippi leste Nobelprisvinneren og småstedets store sønn.

– Det var kanskje ikke så rart, siden han i bok etter bok fremstilte så mange Snopes-lignende typer, karakterer som tar livet av seg og slår naboer ihjel med kaldt blod, kommenterer han.

Faulkners persongalleri begjærer sine søsken, snyter søsken for familiearven, de lynsjer svarte og tramper over fattigfolk. Voldtekten i romanen «Sanctuary» er kvalmende realistisk.

– Noen har oppfattet Faulkner som den store kronikør for sitt område av USA, men gjennom tette og nære skildringer kommer han farlig nær alt som er galt og urettferdig og som herrefolket ikke vil ha frem i lyset. Slik blir han, med den franske Faulkner-eksperten André Bleikastens ord, «en forræder mot sin egen stamme» – slik store diktere gjerne blir, sier Skei.

Kvalitet og oversettelse

Skei minner om at det ikke er noen garanti for at selv den litteraturen som det er enighet om at har høyest litterær kvalitet, kommer på norsk, eller at oversettelsen blir god nok. Mange tilfeldigheter spiller inn.

Hemingway ble for eksempel berømt fra sin første bok, mens Faulkners gjennombrudd internasjonalt kom først etter andre verdenskrig. Han hadde en høy stjerne i Frankrike, der forfattere som Sartre, Camus og Malraux var begeistret for ham. Men viktigst av alt var et samlebind med Faulkner-tekster som kom ut i USA i 1946 – «The Portable Faulkner». Så sørget Nobelprisen i 1950 for enda bredere interesse.

Skei ser heller ingen automatikk i at kanoniske bøker må ny-oversettes etter et visst antall år. Noen oversettelser er ikke gode nok i utgangspunktet, mens andre tåler tidens tann dårlig fordi det norske språket endrer seg eller fordi oversetteridealene endrer seg.

Han synes for eksempel at den første oversettelsen av «Sanctuary» – «Det aller helligste» – er preget av overdrivelser i mange retninger – ikke minst når det gjelder å gjengi muntlig tale.

Før borgerrettsbevegelsen

Et for oppstyltet og «fint» språk er forøvrig ikke den vanligste tabben oversettere gjør når de gjengir Faulkner eller andre forfattere som bruker mye dialekter og sosiolekter.

Faulkner skrev om et landbrukssamfunn i de amerikanske Sørstatene som nå er historie. Dette utspiller seg før moderne landbruksmaskiner, før borgerrettighetsbevegelsen, oftest lenge før annen verdenskrig. Hvor folk var ute på jordene med hest og plog, ikke traktor. Ofte brukte de vogn, ikke bil.

(Her synes forresten Skei at han har en fordel, oppvokst som han er på et tradisjonsbruk på Dønna i Helgeland i Nordland. Han vet ting av typen hvordan man saler en hest og pløyer med plog – tapt kunnskap for de fleste av oss.)

Ikke Oslo øst

I eldre oversettelser blir iblant språket til fiksjonspersoner fra lavere som sosiale lag gjengitt i «Vika-språk» eller en øst-norsk dialekt. Dette gir feil signaler, påpeker den erfarne oversetteren. For de amerikanske svarte, etterkommere etter slaver, bodde jo ikke akkurat på Toten, i Fredrikstad eller Oslo øst. Dessuten blir det gjerne overdrevet folkelig og kan virke kunstig, litt vel breialt og revy-aktig.

– Noen norske oversettere slår om seg med apostrofer som i «d´ække» eller «jeg ví kke». Det er jeg forsiktig med, sier Skei.

– Faulkner selv unngår overdreven bruk av apostrofer. Han karakteriserer personene ved å bruke regionale ord som var vanlige i miljøet han skriver om – og som noen ganger er veldig uvanlige i dag.

Faulkner får dessuten differensiert personene ved å legge skrivemåten nærmere talespråket når det passer seg. Det er større skille mellom muntlig og skriftlig språk på engelsk, så her har Faulkner mer å spille på, uten at det blir overdrevent eller påfallende, enn vi har på norsk.

Det farlige ordet

Et språklig minefelt i mye eldre, amerikansk litteratur er bruken av «the n-word», som amerikanerne kaller det. Her er Faulkner, slik Skei ser det, på ingen måte nedlatende, bare svært realistisk – for det i dag forbudte ordet var en naturlig del av ordforrådet i Sørstatene for noen tiår siden.

Ordet «nigger» møter leseren på en av de første sidene i «Larmen og Vreden». Det er en svart mann som bruker ordet om andre svarte personer. Et par sider senere kommer det anstøtelige ordet på ny, og igjen blir ordet lagt i munnen på en svart person. Og slik fortsetter det.

I Skeis norske Faulkner-gjengivelse er «nigger» konsekvent oversatt til «nigger» og «negro» til «neger».

– Noe annet hadde vært utenkelig. Da hadde det ikke blitt Faulkner, mener Skei.

Men at Faulkner bruker ord som den gang var vanlige og i dag er utenkelige, betyr ikke at Faulkner så mellom fingrene med rasisme og undertrykkelse i sin samtid, understreker Skei. Og det er historisk riktig at svarte brukte ordet «nigger», om seg selv og andre svarte.

«Svart blod»

Skei fremholder at sørstats-forfatteren både språklig og ellers hadde et nyansert og åpent blikk for forholdet mellom svarte og hvite.

– Det finnes for eksempel ingen større tragedie i Faulkners Yoknapatawpha County enn for en hvit mann å ha mistanke om at han kanskje har litt svart blod i seg – som en av personene i «Light in August» tror at han har. «Da er løpet kjørt, da har han ingen sjanse», kommenterer Skei.

Han oppsummerer:

– Faulkner var dypt berørt over uretten mot de svarte i sin samtid. Men han var, som oss alle, også en mann av sin tid. Han mente for eksempel at Sørstatene fikk ta hånd om problemene i sørstatene selv, uten innblanding fra nord.

Utdatert er han allikevel ikke – selv om han skriver om en annen tid og ut fra en annen tids normer og erfaringer, mener Skei.

Han peker på den kritikerroste svarte amerikanske forfatteren Jesmyn Wards roman «Sing Unburied, Sing» fra 2017, om dynamikken i en dysfunksjonell familie fra Mississippi (boken er nettopp kommet på norsk, oversatt av Eva-Marie Lund). I intervjuer i forbindelse med lanseringen viste Ward til nettopp Faulkner som en av sine viktigste inspirasjonskilder.

«Poor sons of bitches»

På spørsmål av typen hvorfor skal vi lese en eldre, kanoniserte forfatter, «hvorfor denne forfatteren er aktuell også i dag», svarer en del litteraturvitere ved å vise til en aktuell politisk hendelse. En debatt eller et mediefenomen i vår tid har re-aktualisert klassikeren, hevder de.

Skei gjør ikke noe sånt, han snakker heller om menneskenaturen uansett epoke.

– Faulkner pleide å si at han skrev om «menneskehjertets konflikt med seg selv». Vi gjør alle urett, og urett blir begått mot oss. Ondskap og dumskap finnes over alt. Alle bærer på byrder, sier Faulkners oversetter.

– Slutten i «The Mansion» er himmelropende grusom. Når personen Mink Snopes kommer ut av et brutalt fengsel hvor han har sittet uskyldig innesperret i nærmere 40 år – og umiddelbart drar ut for å drepe fetteren som burde ha sørget for at han ikke ble fengslet (en annen Snopes selvfølgelig), spør en av bokens fortellere sin venn og medhjelper, som er advokat, om det er noen moral i det de har opplevd. Han får til svar at det ikke er tilfelle. «Folk gjør så godt de kan» – hvoretter begge oppsummerer med «De stakkars jævlene.» Det gjelder uansett å holde ut, og med en romslig aksept av all menneskelig dumhet, er det vår evne til å holde ut og vinne over motgang og skuffelse som definerer oss som mennesker.

Faulkner-eksperten synes at «den kanskje mest perfekte» av Faulkners bøker er den korte «As I Lay Dying».

– Den har jeg dessverre ikke oversatt – det har en av mine studenter gjort. «Absalom, Absalom» er også en av hans beste, og trolig den mest kompliserte. «Light in August» er ellers hans lengste roman, og et greit – og litt vanskelig – sted å starte med å lese Faulkner.

Mens den aller best kjente Faulkner-romanen, «Larmen og vreden», kalte forfatteren selv for «my most splendid failure» – min mest storartede fiasko – og det hadde han rett i, sier Hans H. Skei.