Sviktet bibliotekene?

Seinest i 2019 viet det internasjonale bibliotektidsskriftet IFLA Journal et helt nummer til emnet. Vi har eksempler på at bibliotek har spilt helteroller i krisesituasjoner, for eksempel biblioteket i New Orleans under orkanen Katrina i 2005 og under opptøyene i Ferguson i 2014. Da var bibliotekene sentrale i å forhindre at lokalsamfunn forvitret og gikk i oppløsning. Det svenske forslaget til bibliotekstrategi fra 2019 skriver at bibliotekenes rolle som institusjoner for demokrati blir særlig viktig i krisesituasjoner.

Hvordan har bibliotekene levd opp til det under den krisen vi har gjennomlevd det siste halvåret?

Da Solberg-regjeringen stengte samfunnet 12. mars, fulgte bibliotekene på. Var det nødvendig og riktig? Eller sviktet folkebibliotekene og kommunene som eier dem, sentrale deler av det som burde være oppgaven deres i forhold til befolkningen ved å holde stengt mesteparten av våren og forsommeren? Jeg heller mot at svaret på det spørsmålet må bli ja. Stengningen av bibliotekene gjorde at de ikke kunne bidra med det de kunne og burde ha bidratt med, overfor noen av de gruppene som var mest sårbare for den omfattende stengningen av samfunnet ellers.

La oss først se på spørsmålet om bibliotekene var nødt til å stenge. Hadde de noe valg, gitt bestemmelsene i regjeringens forskrift om smitteverntiltak og Helsedirektoratets bestemmelser om stengning av virksomheter, som trådte i kraft 12. mars? Om bibliotekene ikke hadde noe valg, er debatten om hvorvidt man valgte riktig, irrelevant. Helsedirektoratet har imidlertid, på forespørsel fra Bibliotekarforbundet, tydelig klargjort at det ikke var nødvendig å stenge bibliotekene. I uttalelsen av Helsedirektoratet heter det at det er forbudet mot kulturarrangement og bestemmelsene om å stenge virksomheter som badeland, svømmehaller og lignende som eventuelt kunne komme til anvendelse når det gjelder bibliotekene. Uttalelsen fra direktoratet slår fast at selv om bibliotekene er kulturtilbud til innbyggerne, er de ikke selv kulturarrangement. Forfatterkvelder og møter i biblioteket er naturligvis kulturarrangement og kunne ikke finne sted før en begynte å lempe noe på reguleringene her tidlig i mai. Vanlig bibliotekdrift er et kulturtilbud, men ikke noe kulturarrangement. Helsedirektoratet slår videre fast at bibliotekene er institusjoner av en annen karakter enn «treningssentre, svømmehaller, badeland, fornøyelsesparker, bingohaller og lignende tilbud», og at forbudet mot å holde slike tilbud åpne ikke omfatter bibliotekene. En uttalelse fra Kulturdepartementet til Nasjonalbiblioteket understreker det samme: Det følger ikke av nasjonale vedtak at bibliotekene må stenge. Stengning eller åpning av bibliotekene er det opp til kommunene å bestemme.

Nå kunne det naturligvis være andre faktorer enn statlige vedtak og forskrifter som gjorde stengning nødvendig, for eksempel sosiale normer. Kampen mot viruset ble definert som en nasjonal dugnad – en veldig spesiell form for dugnad. Den måten man kunne bidra i denne dugnaden, var å holde seg hjemme: ha hjemmekontor, trekke seg tilbake fra sosial omgang, ikke reise kollektivt. De to begrepene dugnad og sosial distansering er som ild og vann. Det ene utelukker det andre. Men nå ble de knyttet sammen. Man bidro til dugnaden ved å holde seg for seg selv og stenge. Bare de som hadde funksjoner som er helt nødvendige for at samfunnet skal gå rundt – helsepersonell, ansatte i kollektivtransporten (som vi helst ikke skulle bruke), reinholdere og ansatte i dagligvarebransjen – skulle holde åpent. Dugnadsnormen er sterk i Norge og tendensene til panikk, særlig den første tida, bidro til sterke reaksjoner på det som ble sett på som avvik fra normen. Da er det kanskje ikke rart at bibliotekfeltet sa at vi vil også bidra. Vi må stenge, slik at folk ikke skal smitte hverandre i lesesalen og i aviskroken eller gjennom virus som overlever på tastaturet på publikumsterminalene. Det var et naturlig valg som det er mange gode argumenter for.

Men burde bibliotekene i stedet ha bidratt gjennom å opprettholde et normalt sosialt rom i en tid der alt annet stengte?

Nå må det i rettferdighetens navn sies at folkebibliotekene snudde seg raskt rundt og utviste en prisverdig kreativitet med hensyn til biblioteklovens første ledd – det som forplikter bibliotekene til å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Mange bibliotek utviklet en form for boken kommer-tjeneste, der lånerne via nettet kunne bestille og så ble bokpakkene bragt ut eller kunne plukkes opp. Nasjonalbiblioteket utvidet det digitale tilbudet både med hensyn til formidling og digitale møter og rekordmange oppsøkte disse tilbudene. De som sto bak disse tilbudene fra det lille lokale biblioteket opp til Nasjonalbiblioteket, fortjener ros og anerkjennelse.

Men så har vi lovens andre element som forplikter biblioteket til å være en uavhengig møteplass i lokalsamfunnet. Her er det viktig å presisere lovbestemmelsene ordbruk: møteplass i lokalsfunnet. Virtuelle møteplasser tilfredsstiller ikke uten videre kravet om å være møteplasser i og for lokalsamfunnet.

Og her kommer et annet viktig poeng inn. Kostnadene ved koronakrisen og de strenge smitteverntiltakene rammet ikke likt i befolkningen. Det er ikke gitt at de som for eksempel kunne gjøre bruk av NBs digitale tilbud med hensyn til formidling av virtuelle møter, tilhører de gruppene som ble hardest rammet av koronatiltakene. Lederen for den britiske legeforeningen for allmennpraktikere skriver om en pandemi av ensomhet som følge av stengningen – en pandemi som ikke bare rammer eldre. For mange har det lokale biblioteket vært en livline ut til samfunnet. Gjorde ikke nettopp stengningen av nesten alt annet det ekstra nødvendig og viktig å opprettholde denne livlinen? Burde ikke det ha vært bibliotekets bidrag til dugnaden? Jeg tror svaret på det er ja. Men i stedet ble den kuttet, de første par månedene uten at forskrifter og bestemmelser gjorde det nødvendig.

I perioden da barnehager og skoler ble stengt, var det en sterk bekymring for hva konsekvensene kunne bli for de mest sårbare og utsatte barna. Ville noen se dem? Her kunne utvilsomt bibliotekene ha betydd noe. Bibliotekene kunne ha vært et tilfluktsrom slik biblioteket i Ferguson var det for barna der i 2014 – et ikke-stigmatiserende og normalt tilfluktsrom i motsetning til barnehager og skoler som holder åpent bare for de utsatte barna. Vi vet fra en herværende statsråds vitnesbyrd hva det å bli sett av en bibliotekar kan bety for et utsatt barn.

Et siste poeng: Vi vet at det har vært særlige utfordringer knyttet til å bringe informasjon ut til innvandrergrupper. Bibliotekene er blant de institusjonene som har best kontakt med innvandrere i sine lokalsamfunn. De er lovlige arenaer også for kvinner fra miljøer som ellers gir kvinnene lite bevegelsesfrihet. Jeg er ikke i tvil om at bibliotekene i innvandrertette bydeler i storbyene våre kunne ha betydd mye – gjort en forskjell som det heter på moderne og anglifisert norsk – med hensyn til (nei, jeg er ikke blitt så moderne og anglifisert at jeg skriver «når det kommer til») å få informasjon ut til disse gruppene. Her kunne bibliotekene, i tråd med hva forslaget til svensk bibliotekstrategi skriver, vært særlig viktige som offentlighetsarenaer i en krisetid.

Det kommer nye pandemier og nye kriser. Derfor må bibliotekfeltet diskutere erfaringer og lærdommer med hensyn til bibliotekenes rolle i kriser.