Bibliotek
4/2020

Er det dette jeg skal bruke kompetansen min på?

Tiden da en hvisket sine forespørsler til en høyt hevet skranke er definitivt forbi. Før hadde folkebibliotekets bibliotekarer en privilegert posisjon. Det var «vanntette skott» mellom de ansatte der bibliotekaren arbeidet med bibliotektekniske oppgaver, mens andre tok hånd om rent praktiske gjøremål. Organisatoriske endringer har gitt en flatere struktur, samtidig har et utvidet mandat ledet til flere oppgaver med formidling og arrangement.

Espen Eigil Barratt-Due Solum

Bibliotekaren hadde tidligere en arbeidsdag preget av manuelle kunnskapssøk i kortkataloger og en-til-en kommunikasjon med flertallet av bibliotekets brukere. I dag virker brukerne selvdrevne. De henter bøker i hentehyllen, leverer til maskiner, og holder åpent etter stengetid, der folkebibliotekene er meråpent. I min masteroppgave i sosiologi tematiserte jeg endringer i bibliotekarenes arbeid siden 1980-tallet. Teknologien har ledet til profesjonsendringer for bibliotekaren, i tillegg har et endret lovverk og samfunnsutviklingen gitt nye vilkår for arbeidet.

I denne artikkelen vil jeg diskutere endringer bibliotekarens arbeid innen fagbibliotek og folkebibliotek, med et hovedfokus på teknologiendringer. Dette er på bakgrunn av 12 intervjuer med bibliotekarer i alderen 55 til 70 år, med samtaleemner om profesjonsendringer og betydningen av lang arbeidserfaring.

Sammenligningen av fag- og folkebibliotek viser hvordan profesjonen er i endring. Det bibliotektekniske arbeidet er på mange måter erstattet av teknologi, og det er andre oppgaver som bidrar til å konstituere profesjonen. Bibliotekarene som gjennomførte utdannelsen på 1970- og 1980-tallet har videreutviklet kompetanser ut i fra om de arbeidet i et fagbibliotek eller i folkebiblioteket. Dette innebærer forskjeller i profesjonsutøvelsen og gjør at lang arbeidserfaring får ulik betydning. I et tilbakeblikk på karrieren spurte jeg bibliotekarene om deres oppfatninger av endringene, og om forskjellen mellom da og nå.

Det var en lettelse at det ble færre rutinemessige gjøremål forteller bibliotekarene, men samtidig forsvant noe av grunnlaget for deres spesielle posisjon i folkebiblioteket. En profesjon, sies det, befinner seg mellom klientellet, altså brukerne, og objektet, som i dette tilfellet er informasjonen. Der eksisterer handlingsformen, og det er noe av denne handlingsformen teknologien har overtatt. I dag har alle eierskap til å søke, en kan orientere seg i samlingen, og finne ut hvor bøkene står selv. Bibliotekarens tjenester er således allmenngjort, og ligger i brukerens lommer, i teknologien.

Nye jaktmarker heter det, og folkebibliotekene er i endring. Det bygges stort og det bygges bredt. Til grunn for utviklingen ligger en ny kulturell forventning til hva et bibliotek skal være. Brukerne har tilgang på kultur og underholdning, så biblioteket må tilby noe mer. For bibliotekaren betyr dette et utvidet samfunnsoppdrag. Dette er lovfestet, og folkebibliotekene skal bli en moderne kulturinstitusjon. Under intervjuene kom det tydelig fram da bibliotekarene snakket om folkebiblioteket som «en sosial møteplass» og «debattarena». Samtidig skal det drives arbeid for sosial utjevning, et arbeid som er gitt bibliotekaren.

I bibliotekets fagkretser diskuteres det hvorvidt lokalene i seg selv er den største styrken. Særlig i de store byene trenger folk et sted å unnslippe en hektisk hverdag. De trenger en filmklubb, en lesesirkel, en kopimaskin, en språkkafé, og biblioteket står jo der. Bibliotekaren tilrettelegger, og det følger nye arbeidsoppgaver. Disse er rutinemessige, men ikke slik som før, for de henspiller ikke på bibliotekfagets kunnskapsgrunnlag: «Er det dette jeg skal bruke kompetansen min på?» spurte en bibliotekar retorisk, «kopiering av vitnemål og søknader?».

En profesjon er tuftet på evnen til å tilby en ekspertise, og det er betydningen av bibliotekarens ekspertkunnskap som er utfordret i folkebiblioteket. Nye arbeidsoppgaver med formidling dreier seg ikke nødvendigvis om litteraturformidling, og innebærer ofte at bibliotekaren må tilegne seg nye ferdigheter. Samtidig oppleves endringene som spesielt store for de som er lengst fra sin formelle utdanning, med et annet faglig ståsted.

Bibliotekartittelen er heller ikke beskyttet, og med nye oppgaver har det flere steder kommet ny ansettelsespolitikk. Hva innebærer tilfanget av kompetanser? Det har medført et annet fotfeste for yrkesutøvelsen, og det kan gi større forskjeller der den ene filialen ikke har det samme tilbudet som den neste. En profesjon utgjør en standard, der betingelsen er at de profesjonelle tilbyr like tjenester, og at de opprettholder et fag. Utviklingen har resultert i et endret fokus, og som en bibliotekar formulerte det: «All ny kunnskap er bra å få inn, bare en ikke kaster ut barnet med badevannet. Av og til er jeg redd bøkene drukner i alle de andre tingene». Ved siden av litteraturkunnskap er det også flere som er bekymret for en svekket kompetanse knyttet til kildekritikk i folkebiblioteket, noe de mente er aktualisert av informasjonsmengden som brukeren har tilgang til.

Ubeskyttet. Lar en tittelen stå ubeskyttet, vil ordet bibliotekar kunne bety noe tilsvarende funksjonær i framtiden.

Fagbibliotekenes spesialisering

Fagbiblioteket tilbyr bibliotekaren en annen yrkesmessig posisjon, også som resultat av den teknologiske utviklingen. Det har skjedd en eksplosjon i elektroniske tidsskrifter, databaser og utgivelser, og dette betyr en videreføring av bibliotekarens arbeidsoppgaver tilknyttet kunnskapsorganisering, selv om redskapene er endret.

En bibliotekar kan gjerne uttale at rollen er som en «generalist» blant andre ansatte. Fagbibliotekets brukere er jo spesialister innen sine egne fagfelt. Rollen som generalist har utviklet seg fra å holde oversikt over hvor informasjonen finnes, til en mer kvalitativ tilnærming der bibliotekaren opparbeider fagkunnskaper. I tillegg har en økende tilgang til internasjonale databaser gjort det til bibliotekarens oppgave å ha innblikk i hvilken informasjon som finnes i hver av disse. Slik kan brukeren raskt få oversikt, der dette arbeidet ellers ville vært svært tidkrevende.

Fagbibliotekarene jeg intervjuet arbeidet sjelden i skranken, og den faglige stoltheten var knyttet til å besvare avanserte referansespørsmål. Tiden de kan vie kildegrunnlaget innen et fagfelt, og arbeidserfaringen de opparbeider seg, fører på denne måten til en spesialisert kompetanse. Samtidig har også brukerne fått tilgang til søketjenester, noe som har ført til at fagbibliotek mange steder er bygget ned, eller de er sentralisert inn i større hovedbibliotek. Dette er også et resultat av reformer i offentlig sektor og med sammenslåinger i utdanningssektoren.

Hva har vi tapt, og hva har vi tjent på denne utviklingen? Når et mindre institutt- eller forskningsbibliotek legges ned, vil ikke bibliotekaren på samme måte være integrert blant de ansatte. Dette kan gå ut over bibliotekarens mulighet til å være oppdatert i et fagfelt, og i forskningen. En bibliotekar beskrev hvordan personlige relasjoner er avgjørende for å opprettholde gode tjenester. En annen forklarte hvordan fagbiblioteket er som en komponent i et maskineri, et tannhjul som holder institusjonen i bevegelse. Begge arbeidet i mindre fagbibliotek, og hadde arbeidsoppgaver tilknyttet bestemte fagområder.

Likevel gir større fagbibliotek andre muligheter. Arbeidsdelingen gjør at fagområder blir gitt forskjellige bibliotekarer, og igjen blir det rom for spesialisering. I store fagbibliotek kan en også spore utviklingstendenser som har båret fram endringene i folkebiblioteket. Det er snakk om å nå ut, og om å etablere en mer utadrettet bibliotekdrift. Samtidig skal denne målsettingen forhandles mot fagbibliotekenes øvrige oppgaver, og slik blir begrepet om «en sosial møteplass» byttet med «en faglig-sosial møteplass».

Betydningen av erfaring

Verdien av arbeidserfaringer er størst når bestemte ferdigheter videreutvikles gjennom karrieren. I fagbiblioteket bidrar lang erfaring til fagkunnskaper som gjør at bibliotekaren kan gi best mulig tjenester. Dette er en erfaringskompetanse opparbeidet over tid. Samtidig videreutvikler dette profesjonens kompetanser om kunnskapsorganisering, og det forsterker bibliotekarens rolle blant de andre ansatte. Med lang erfaring opparbeider bibliotekaren i fagbiblioteket også kunnskap om moderinstitusjonen. De bidrar således til en kontinuitet over tid, og de kan introdusere nyansatte til institusjonens kutymer og praksiser. Som en bibliotekar sa: «Vi trenger noen folk som kan forstå de rare tingene som er gjort på gamle måter, og som vet hvor alt er i magasinet, for eksempel». Det er fagbibliotek også utenfor utdanningssektoren, og kunnskap kan ofte gå iarv.

I folkebiblioteket bidrar bibliotekarens erfaringskompetanse til å ivareta en faglig tradisjon og kunnskapen om bibliotekets samlinger. Med lang erfaring følger et overblikk, og det gir en kontinuitet til arbeidsplassen når hverdagen er preget av endringer. Av de jeg snakket med trakk flere fram en evne til å «bruke av hele seg» i møte med brukerne. Dette innebærer en trygghet i møte med mennesker med ulik bakgrunn, og bidrar til folkebibliotekets oppdrag om å være en demokratisk møteplass, åpen for alle. Denne erfaringskompetansen henspiller ikke på profesjonens kunnskapsgrunnlag som sådan, men kommer av livserfaring. Derfor er det heller bibliotekarens kunnskaper om litteratur og samlingsutvikling som vil sikre profesjonens framtid i folkebiblioteket. I dette inngår også erfaring, for dette er kunnskaper en opparbeider seg over tid. Betydningen av lang erfaring er derfor ikke mindre i folkebiblioteket, men den bringe kanskje ikke den samme prestisjen som i et fagbibliotek.

Ikke lenger en profesjon?

I dag er profesjonen bibliotekar i brytningspunktet mellom å forvalte fagkunnskap og bidra til utviklingen av en moderne kulturinstitusjon. Endringene står i relasjon til samfunnsutviklingen, og har tatt profesjonsutøverne i fag- og folkebibliotek i ulike retninger. Det er allikevel et fellesskap om verdigrunnlaget som er knyttet til demokratisering av kulturelle goder og deltakelse i samfunnet, samt om kvalitet i informasjonsarbeid og kildekritikk.

Bibliotekarer sier gjerne at profesjonen er mer delt enn enhetlig, særlig i sammenligningen mellom fagbibliotek og folkebiblioteket. Allikevel oppfatter de seg selv som bibliotekarer, og det er en felles forståelse for profesjonens bidrag. Bibliotekarprofesjonen forvalter en intellektuell og kulturell arv som de mener det er deres oppgave å videreformidle. Fellesskapet som binder dem sammen er på denne måten ideelt, gitt noen felles redskaper og et ønske om hva profesjonsutøvelsen skal tilby samfunnet.

Med ny ansettelsespolitikk kan folkebiblioteket miste noe av den historiske kontinuiteten som bibliotekaren har representert. Det er ofte i en faglig tradisjon at verdigrunnlaget til institusjoner bevares, og for folkebibliotekene kan dette knyttes til nedarvet tankegods om folkeopplysning og dannelse. Dette utgjør et grunnlag for forholdet mellom bibliotekaren og brukerne. Lar en tittelen stå ubeskyttet vil ordet bibliotekar kunne bety noe tilsvarende som funksjonær i framtiden, et begrep definert av sin kontekst. Da mister en også noe av grunnlaget for å kalle bibliotekar for profesjon, i det felles kompetanse faller bort. I så fall kan en hevde at bibliotekaren hovedsakelig har en framtid i utdanningssektoren, eller i egne avdelinger for bibliotekteknisk arbeid. Hva går i så fall tapt for allmennheten?

Når de eldste bibliotekarene forlater arbeidslivet, vil bibliotekene endres. De står med en substansiell, en dyp og personlig historieforståelse som de utøver i det daglige arbeidet. Bibliotekene preges av dette. Det bringer en faglig tradisjon til arbeidet og sørger for at bibliotekene er forbundet med tiden før digitaliseringen. Når en ny generasjon overtar arbeidet, vil denne kontinuiteten være forankret i profesjonen, og i det faglige fellesskapet.