Bok
4/2020

Blant eikene i Svartskog

Sigmund Løvåsen har løv i navnet og eik i sjelen. Han skriver dikt om trær, fugler, liv og død, jord, barndom, tilhørighet og kjærlighet. Nå i høst kommer han også med en biografi om Kjell Aukrust.

Nina Kraft

Journalist

– Gamlehanen markerer seg, den markerer revir, sier Sigmund Løvåsen om den svarte hanen med rød kam. Den tripper rundt føttene våre og opp på trammen opp mot verandaen mens den med stolt mine roper ut sitt «kykkeliky».

– Hva hanen heter? Den heter «Eg». Det er den yngste datteren min som har døpt den.

– Mener du som «jeg» på nynorsk? Har hun oppkalt den etter seg selv?

– Jeg tror mest hun mente «egg», sier treåringens far.

Gården og verden

Sigmund Løvåsen (født 1977) har skrevet dikt, skuespill og romaner siden debuten med romanen «Nyryddinga» i 2003. Den siste fiksjonsboken hans er en diktsamling som heter «Med øksene dei haustar inn». Den kan nesten leses som en roman.

Det er en tidløs verden Løvåsen beskriver. Han trekker stadig tråder til Bibelen, men også til for eksempel Ganges og pyramidene i det gamle Egypt. Traktorer, motorsag, rundballer og «landbruksoppgjeret» finnes i dette dikt-universet, men det gjør også plog, hestepiss og en far som usentimentalt slakter dyra hjemme på gården.

Og gjennom det hele renner elva, som får bibelske proporsjoner, f eks i diktet «Elva og landskapet»:

«Kulturlandskapet har vakse ut av elvene/ Der det var vatn til å vatne med, fisk å fiske, grøderik jord å grø i/ Huang He, Gaula, Ganges, Sjoa, Ayeyarwady, Trysilelva, Tigris, Alabama/ Og Anarjohka

I opphavet var Elva, alt var til ved Elva, og utan henne var ikkje noko til/ Det som vart til i henne, var liv, og Elva var lyset for menneska/Elva skin i mørkret og mørkret har ikkje overvunne henne»

Formidling. En god bibliotekar kan veilede de fleste lesere til en samling samtidspoesi de «forstår».

Binder alt sammen

Trekkfuglene flyr også fra dikt til dikt i Løvåsens poesi:

«Flyr linerla høgt, blir linet langt/Flyr svalene lågt, blir det regn/ Sit skjora i glaskarmen, kjem døden»

– Fuglene er forbindelseslinjer mellom fjernt og nært i diktene dine?

– Linerla kan jo ha sittet på Jesu kors. Eller en spesiell linerle for to tusen år siden, ikke akkurat den som vi ser på tunet her. Fuglene binder verden sammen. Små barn kan se en fugl og tenke at den har flydd langt, langt borte et sted, blant pyramidene i Egypt for eksempel. Og så se at den lander her i Svartskog, sier Løvåsen.

– Fugler representerer frihet. De kan fly overalt. Fri som fuglen, sier vi jo. Mange gamle sagn og mye overtro er forbundet med fugler. Det finnes mange folkelige fortellinger om hvordan forskjellige fugler fikk sin sangstemme eller farge. Svalene overvintrer under vannet i sjøene om vinteren, trodde folk.

Det hender også at Løvåsens eiker flyr. Som i:

«Det blir fortalt om ei eik som falda ut vengange og flaug mot sola/da dei felte henne/

Det gamle undra seg ikkje over dette, for ho hadde ei flogrogn i seg».

Gud, liv og død

– Ved siden av eiker og fugler ser jeg mye liv og død i diktene – og gjenfødsel i naturen?

– Er det ikke det som gjennomsyrer livet, da? Vi har det ikke fremst i pannebrasken hele tiden. Men vi lever jo livet vårt i spennet mellom fødsel og død, og det vet vi. Instinktene som naturlig ligger i oss er styrende for mange av valgene vi foretar i livet, sier Løvåsen. Han slår ut med hendene for å understreke poenget og smiler med de brungrønne øynene.

– Du bruker mange bibelske bilder, og det er en del referanser til andre forestillingsverdener og mytologier. Hva er ditt forhold til Gud?

– Under oppveksten gikk jeg på søndagskole hos Misjonsmenigheten i Trysil. Jeg er konfirmert og gift i kirken, men jeg er ingen troende mann i dag. Uansett om man er troende eller ikke gjennomsyrer allikevel kirken og religionen det samfunnet vi kom fra, og som jeg skriver om. Religionen vi har med oss fra gammelt av er en del av alt – også i forholdet vårt til naturen, mener forfatteren.

Han forteller at han vokste opp med jordbruk og kulturlandskapet, og eldre tradisjoner og fortellinger som var overlevert fra generasjon til generasjon var fremdeles levende blant de voksne som påvirket ham.

– Selv kulturlandskapet vårt er fylt av den kristne tradisjonen. Bibelen er en gullgruve for en forfatter, den er nødvendig å forholde seg til for å forstå historien vår. Overtroen var også levende – selv da jeg vokse opp. Jeg er fasinert av hvordan tidligere generasjoner kjempet en desperat kamp for å klare seg. Men de hadde ritualene sine, som ga dem håp. Og noen ganger er håpet nok.

Harmoni med skygger

– Noen av diktene handler om hvordan små barn oppdager verden. Du hadde allikevel stort sett en lys og lykkelig barndom, forestiller jeg meg ut fra diktene?

– Debutromanen min, «Nyryddinga» er en barndomsskildring, om en tiåring. Noen mente at den boken ble for harmonisk, at den bød på for lite motstand. Jeg har også tenkt at kanskje jeg var uerfaren da jeg skrev den, og var litt feig. Kanskje hadde jeg skrevet den annerledes i dag, litt mørkere? Eller kanskje ikke, reflekterer han.

– Vil du lese et av diktene fra «Med øksene...» høyt for meg?

Løvåsen slår opp i sin egen diktsamling – litt på måfå, virker det som:

«I dag kom dei varme septembervindane/ dei som får laken på tørkesnora til å bølgje i takt med kornåkrane/ Dei som får hestar til å stille seg på høgdene og samle sol til stallvinteren

Vindar så mjuke at ein byrjar lure på om ein har sklidd over i dødsriket/ utan å merke det/ At det er slik det er der, hestar i sol, havreaks og kvite laken i same bølgje,/ og vind gjennom håret så varm at vinteren syntest uendeleg langt borte»

– Hvorfor valgte du akkurat dette diktet?

– Fordi du ikke hadde gjort noen notater ved det diktet, sier han – med et ertende glimt i øynene.

Tilgjengelig poesi

Huset i Svartskog har vært familiens hjem i tretten år nå, men forfatteren kommer opprinnelig fra en gård i Trysil.

– Vi bodde i Oslo noen år. Så fikk Maria og jeg vårt første barn. Vi hadde lyst til å flytte ut til et sted med natur og litt mer rom utendørs. Her på Svartskog er det bare tjue minutter med bil fra Oslo, så her fikk vi i pose og sekk. Vi driver ikke gård selv, men bor midt i kulturlandskapet. På nabogården er det hester sauer, kyr og frittgående griser, forklarer han.

– Som forfatter er du tilgjengelig, i motsetning til noe av samtidslyrikken forøvrig – og jeg mener ikke platt. Er det noe du tilstreber?

– Jeg synes samtidspoesien har fått ufortjent dårlig rykte på seg for å være utilgjengelig. Mye samtidspoesi er egentlig lett tilgjengelig, synes jeg. Det er fordommer som gjør at folk oppfatter mye av den som «vanskelig». Eller det handler om hvilke diktsamlinger de møter som uerfarne diktlesere. En god bibliotekar kan veilede de fleste lesere til en samling samtidspoesi som de «forstår».

– Du er i hvert fall absolutt ikke jålete. Skuespillet ditt «Vid din sida», som handler om et eldre ektepar som har hatt det godt sammen, men er i ferd med å miste hverandre når han får Alzheimer, har navn etter en poplåt fra 1966. Den ble sunget inn av det svært så folkelige dansebandet Sven-Ingvars...?

– Ja, jeg vokste jo opp med bygdefester i Trysil. Da var det slik musikk som ble spilt. Mange av Sven-Ingvars-låtene husker jeg med glede. De gamle låtene deres var fine. I dag går det mer i jazz og folkemusikk og klassisk for meg. Det lytter jeg gjerne til når jeg skriver.

Bekymret. Jeg er veldig bekymret for en del av skolebibliotekene rundt om i landet. Det virker som om de har svært ulik standard.

«Heimstaddikter»

– Er du en slags «heimstaddikter», som det ble kalt da jeg gikk på skolen?

– Ja, du må gjerne si det! Jeg liker i grunnen godt at folk kaller det jeg skriver for heimstaddiktning eller folkelivsskildringer. Jeg forholder meg til hjemstedet i det meste jeg skriver, og ser slektskapet til slike gamle merkelapper.

– Ikke for å være odiøs, men bøkene dine handler jo om folk som i nesten påfallende grad – for en som skriver på begynnelsen av 2000-tallet – har dype røtter i et ruralt lokalsamfunn. Og det er jo umoderne i vår globaliseringstid. Noen vil kanskje til og med få assosiasjoner til riktig skumle greier som Blut und Boden...

– Du sier noe. Ja, ja..., humrer han – og virker ikke det minste fornærmet over det impertinente spørsmålet.

– Nasjonal Samling hadde nok ikke hatt noe å si på mine bøker. Jeg hadde nok ikke blitt sensurert, funderer han. Og blir snart litt mer alvorlig igjen.

– Svartskog er et område med store kulturlandskapsverdier, stort biologisk mangfold og viktige fortidsminner. Da jeg flyttet hit, hadde fylkesmannen nettopp fått en ny oppgave – å ta vare på kulturlandskapet. Så jeg opprettet et enkeltmannsforetak, skrev et brev og spurte om fylkesmannen hadde bruk for meg. Selskapet mitt fikk i oppgave å registrere alle eikene i området. Hvor omfangsrik stammen er, om det er hulrom i den, om barken er dekket av mose, om det er skraper i barken. Dette – og en del andre ting – registrerer jeg i detaljerte skjema.

Han legger til at rett som det er har den fylkeskommunale registreringen resultert i et dikt. Den frie naturen og den byråkratiske tenkemåten danner påfallende og fruktbare kontraster.

Solan og Ludvik på ferie

Her vi står i Løvåsens hage i Svartskog – som ligger i Oppegård kommune, nordøst for Kolbotn – kan vi ikke se noen av de store eikene fra Løvåsens dikt. Hagen er derimot full av epletrær, pæretrær, plommetrær, kirsebærtrær, solbærbusker og rabarbrabed.

Og høns, selvsagt. Rundt oss kryr det av brune og spraglete høner – og noen haner – med litt mer spennende stamtavler enn hvite italienere etter utseendet å dømme. Gode egg verper de også, får jeg høre. Ikke rart at treåringen Astrid fant på et så passende navn til den største og eldste hanen. Alle hanene og hønene har forresten fått navn av de tre barna – ved siden av Astrid er det Halvor, som er elleve, og Ingeborg, som er tretten.

– Må du bo på bygda for å dikte, for her har du stoffet ditt? Eller er det bare hyggelig å bo her og mindre dyrt enn i f eks Oslo?

– Det er da blitt dyrt nok, vi hadde ikke hatt råd hadde vi flyttet hit i dag. Som forfatter kunne jeg godt ha bodd i byen. Da jeg skrev den andre romanen min, «Brakk», bodde jeg i Oslo og Gøteborg. Noen ganger kan det være en stor fordel å se hjemstedet utenfra. Olav Duun skrev om hjemstedet sitt, Namdalen, hele livet. Han var knapt nok innom der i voksen alder. Mange tror nok at Aukrust alltid holdt til i Alvdal, men han bodde faktisk på Midtåsen i Oslo i femti år. Aukrust mente det var nødvendig for å skrive om Alvdal og Lom.

– Fortell meg mer om Aukrust som jeg sannsynligvis ikke vet?

– Da Kjell Aukrust vokste opp, drømte han om å bli billedkunstner. Han gikk på reklameutdanning på trettitallet og produserte i årevis tegninger for aviser og ukeblader, plakater og reklame. Bredden i alt han jobbet med var noe av det første som slo meg. Film med Ivo Caprino, billedkunst, ballett, teater, radio, illustratør, forfatter, i tillegg til rollen som a-kjendis og til tider medieklovn.

Men hjemme bodde Aukrust i intim kontakt med figurene han hadde skapt. De var levende vesener for ham – som han snakket med – oppdaget jeg under arbeidet med biografien. Han tok dem med på ferie. Da han døde, sto Ludvik og Solan oppført som pårørende i dødsannonsen.

Fylkesmann-dikt

– Hjelper det deg i egen diktning at du skriver om en annen forfatter?

– Det tror jeg helt klart. Det virker også fruktbart å skrive i flere sjangre.

– En sjelden gang i ditt skuespill «Vid din sida» og ganske mye i romanen «Mamsell Iversen» ser vi også det negative ved flokkmentalitet. Er dette «bygdedyret» spesielt for bygdekulturen, og er det noe du selv har opplevd?

– Mye av det jeg bruker som stoff er fortellinger som jeg hørte hjemme i Trysil, men de er omskrevet. Annet er fantasi. Jeg vet ikke om det er mer bygdedyr på bygda enn i byen. Det er mer gjennomsiktig på bygda. I vår tid har vel sosiale medier tatt over som plattform for by- og bygdedyr.

– Hvor kommer litteratur fra? Hva inspirerer deg til å skrive?

Igjen dukker det trygge lille smilet opp i øyekrokene:

– Ja, den som hadde visst det! Ikke å sitte og glo på PC-en i hvert fall. Når jeg jobber for fylkesmannen, kan det hende at det kommer et dikt ut av det. Jeg kan slå gresset, og et dikt faller ned i hodet mitt. Jeg kan slå opp fakta og drive research for en biografi, og det blir utgangspunktet for noe jeg skriver som skjønnlitterær forfatter.

Biblioteket nødvendig for forfattere

Løvåsen mener han begynte å skrive «fordi jeg har et slags uttrykksbehov» som måtte få en kanal. Det begynte først med musikk. Han spilte trompet og gikk på musikklinjen på en folkehøgskole.

– Der skrev jeg noen dikt. Så kom jeg inn på Forfatterstudiet iBø. Først ville jeg fortsette med lyrikk, men jeg ble utfordret til å skrive dramatikk og prosa.

– Og senere igjen ble du leder for Forfatterforeningen, og var det i fem år, inntil 2017. Var ikke det en distraksjon fra forfatterskapet? En del forfattere får ikke skrevet så mye skjønnlitteratur mens de leder Forfatterforeningen...

– Det fikk ikke jeg heller. Men det er utrolig viktig å styrke den norske kultur- og litteraturpolitikken, og derfor fant jeg det stimulerende og viktig å være leder foreningen i noen år. Innkjøpsordningen til bibliotekene er jo selve grunnsteinen i norsk litteraturpolitikk. Den er helt avgjørende for at vi kan ha en rik norsk litteratur, understreker han.

– Hva betyr bibliotek for deg personlig?

– Jeg er veldig bekymret for endel av skolebibliotekene rundt om i landet. Det virker som om de har svært ulik standard. Enkelte steder er de flotte og moderne, andre steder er skolebiblioteket bare en liten bokhylle i en krok. Biblioteket er blitt en innsparingspost i mange kommuner.

For meg selv mer direkte: Jo, jeg bruker biblioteket i Kolbotn mye til research, og noen ganger som kontor hvis jeg har behov for å komme meg litt bort for å skrive. Et godt fungerende biblioteksystem er helt avgjørende når jeg skriver sakprosa, biografi for eksempel. Barna mine besøker dessuten biblioteket flittig – mer enn jeg gjorde da jeg var på deres alder.

Jordvern

– Hva brenner du for ved siden av litteratur?

– Jordvern, sier han kontant.

– En matpolitikk som går ut på å hugge ned regnskog og dyrke jorda i Brasil eller lignende steder, og samtidig la jorda ligge brakk her hjemme, er perspektivløs. Tiden med korona bør gi oss noen tanker om hva som kan skje hvis vi blir altfor avhengige av å importere maten vår.

Vi kan ikke ta det for gitt at andre land skal forsyne oss med det aller mest nødvendige – mens vi selv bygger parkeringsplasser på små åkerlapper og store jorder, understreker han.

– Jeg brenner også for lokalt miljøvern. Vi må bevare kulturlandskapet og naturen rundt oss, der vi bor. For eksempel for oss her på Svartskog: Naturen her er en stor glede for oss som bor her – men vi kan ikke bare ta den for gitt. Den fungerer også som friområde for hele Oslos befolkning.

– Kommer dette miljøengasjementet også fra barndommen og ungdommen?

– Egentlig ikke. Det var skyting, korps, jakt og fiske det gikk i da jeg var barn og ung. Det store var landsskytterstevnet hvert år, svarer han.

– Jeg var ingen ivrig leser heller så tidlig. Lesegleden kom senere – i 18–19 års alderen. Da tok jeg med meg bibliotekbøker av Børli og Ulven og Kafka oppe i skogbrynet og lå der og leste.

Eiken og asken

Vi er ved slutten av samtalen, og Løvåsen i ferd med å kjøre meg til bussholdeplassen. Idet bilen svinger ut av porten ser vi at hans kone Maria står der og prater med et eldre par – mannens ansikt virker kjent på meg. Det viser seg å være forfatterens svigerforeldre, det vil si Karsten Alnæs og hans kone, som bor i nærheten og er kommet på besøk.

I bilen snakker han stadig om eiker som vi passerer på vår vei. Jeg merker meg en hel rekke store trær som står i rad på et jorde, og Løvåsen sier at akkurat disse eikene har han skrevet dikt om.

Jeg har bedt ham å vise meg noen av de eiketrærne han er aller mest glad i. Han tar turen innom et av dem – den kjempestore eiken ved Oppegård kirke, omtrent der Løvåsen selv regner med å bli begravet – eller som han skriver i diktboken sin:

«Kyrkjegarden er omgitt av tretten eiker/ registrerte i Naturbase av undertekna/ Under dei skal eg gravast ned»

Kjempeeiken er minst tre hundre år gammel – fantasieggende og praktfull. Vi går ut av bilen et øyeblikk for å beundre den.

– Hva med Yggdrasil? Er den også en inspirasjonskilde?

– Nei, nei, nei! Yggdrasil var jo en ask! Og eik og ask er konkurrenter, innvender han med en latter.

– Eika derimot var tordenguden Tors tre. Den var Zeus´ tre. Jeg har hogget en masse ask rundt her i området. Asken gror raskt opp og skygger for eika.

Sigmund Løvåsen går i bokhyllen
– Les «Danny og den store fasanjakten»

Barneboken av Roald Dahl har vært en av Sigmund Løvåsens store leseropplevelser. Det var boken han husker best – fordi foreldrene hans leste den for ham da han var liten.

Nå er det Sigmund Løvåsen som leser Dahl-klassikeren for barna sine, og de er like fascinert som han var, forteller han.

– «Danny og den store fasanjakten» er spennende. Dahl tar barn på alvor og holder ikke igjen selv om han skriver for yngre lesere. Danny er morløs og fattig, og godseiernes folk skyter etter dem. De bor i husvogn. De begår lovbrudd. Samtidig er det ei kjærlighetshistorie om en far og en sønn.

– En bok med sosial bevissthet, altså. Kan du anbefale noen voksenbøker som viser noe av det samme?

– Ikke helt det samme, men i voksen alder har jeg vært opptatt av noen norske forfattere rundt forrige århundreskifte, for eksempel Amalie Skram og Olav Duun. Der er det mørkt og grått så det holder! Noe av råskapen og det tragiske i Duuns «Juvikfolket» eller Skrams «Hellemyrsfolket» tror jeg er i slekt med det jeg skildrer i min roman «Mamsell Iversen».

– Da du begynte å lese voksenlitteratur begynte du med Kafka, Børli og Ulven, har du sagt. Hvorfor de tre?

– Jeg hadde fått med meg at det var regnet som gode forfattere. Det gjorde meg nysgjerrig. Jeg gikk på biblioteket og plukket opp forfattere og titler jeg hadde hørt om, og Børli fikk særlig betydning for min egen skriving. Jeg hadde med meg en notisbok og skrev bleke Børli-kopier. De var riktig dårlige. Men de var viktige for min utvikling som forfatter.

– Hvilke forfattere ute i verden vil du anbefale når du velger fra øverste hylle?

– Pablo Neruda har vært viktig for meg. Av norske samtidspoeter har jeg hatt stort utbytte av Inger Elisabeth Hansen og Øyvind Rimbereid.

– Er du en sånn person som husker dikt du er særlig glad i, og som stadig kan sitere dikt høyt?

– Nei. Jeg kan nok fremdeles synge noen Jesus-sanger fra misjonshuset -- men det er ikke noe jeg gjør med barna mine. Den norske sangskatten, derimot! Jeg kan nok på stående fot synge en gammel norsk sang eller to.