Portrettet
5/2020

Bøkene ble vingene ut i verden

Da Berit Rødstøl var liten, var biblioteket der moren jobbet vinduet mot verden. Der lærte unge Berit om alt som ikke fantes i det lille bygdesamfunnet. Nå har hun skrevet en roman om et bygdesamfunn så trangt og dømmesykt at det nesten kveler hovedpersonen.

Nina Kraft

journalist

Da romanpersonen Stine var barn, skjedde det noe forferdelig. Og faren hennes var implisert. Denne hendelsen brøt ned familien hennes, og forvandlet det trygge oppvekstmiljøet til et fiendtlig territorium. Som voksen reiser Stine til Oslo, blir journalist og får samboer, men hun får egentlig aldri fotfeste i livet.

Etter begge foreldrenes død begynner en langsom legningsprosess. Hun våger seg hjem igjen til småbruket. Hun begynner å arbeide med jorda på kirkegården, og hun får liv i det nedlagte bruket. Låven fylles igjen med små lam. Hun går turer med hunden Pastor (som betegnende nok betyr hyrde). Og hun konfronterer og gjenopptar kontakten med i hvert fall noen blant bygdefolket.

Sorg og skyld

Romanen «Etter punktum» av Berit Rødstøl er så overbevisende i sin oppvekstskildring – i sin beskrivelse av en liten gård i et lite samfunn, og av sorgprosesser og skyldsproblematikk – at jeg har litt sommerfugler i magen når jeg skal treffe forfatteren. Men jeg vet jo fra tidligere erfaring at de aller fleste forfattere ikke ligner på forfattermyten – eksentriske, nomadiske og gjerne nevrotiske og forfyllede også.

Og ganske riktig: Berit Rødstøl lever heller ikke opp til forfattermyten. Hun har et åpent ansikt, et strålende smil, mann og to sunne og friske barn – og hun bor slett ikke på et loft i Paris, men i Moss.

– Hvordan vil du formulere bokens hovedtema?

– Den handler om hvordan det er å stå på feil side i en ulykke, om sorg, både den kollektive sorgen som ikke vil gro, men også om hvordan Stine og moren Ingrid takler sorgen så ulikt. Skyld og det å arve en annens skyld, er også et sentralt tema. Hva skal til for at vi skader andre og kan vi forsvare det for oss selv? I teksten utforsker jeg grensene mellom godt og vondt, moral og umoral.

Men alle som kjenner meg, vet jo at akkurat dette har jeg ikke tatt fra eget liv. Det er sånn i alt jeg skriver at jeg plukker ting fra mange steder og supplerer med hva man selv har opplevd, tilføyer hun.

– I boken er ikke datteren skyldig i noe som helst, men bygdesamfunnet straffer henne uansett. Tror du på arvesynden, enten i religiøs eller annen betydning?

– Nei. Og jeg er ikke religiøs. Men vi kan føle skyld for noe som andre, for eksempel et familiemedlem, har gjort. Denne mekanismen ville jeg utforske. En slik subjektiv skyldfølelse kan gå over flere generasjoner. Se på barn og barnebarn av SS-offiserer, hvor vanskelig mange av dem fortsatt har det.

Kampen om skolen

Rødstøl forteller altså at hun opplevde en lykkelig barndom uten noe sentralt traume. Mye av det hun skildrer så tilsynelatende innenifra og så livaktig i den siste romanen sin, er hentet fra research.

Både media og sosiale medier som Facebook er en kilde hun har brukt i researchen, opplyser hun. Der kan folk henges ut på en måte som kan virke skremmende ute av proporsjon med hva de angivelig er skyldig i. Men det meste finner hun i bygd og by i samtids-Norge, for eksempel fra lokalaviser. Det har vært mange tilsvarende ulykker som den som finner sted i boken hennes, hvor hele familien til den antatt skyldige er blitt trakassert.

Dessuten har hun selv minner fra barndommen – som hun har endevendt og forstørret. For eksempel var kampen om skolen på hjemstedet temmelig bitter og ekstrem, husker hun.

– De to motpartene, de som ville beholde den lille grendeskolen og de som ville stenge den, påberopte seg begge å ha den eneste moralske rett. Den andre parten ble da moralsk skyldig, kanskje til og med dårlige mennesker. Det gjaldt da særlig de som ville beholde skolen, de kunne være beinharde.

– Og du?

– Nei, jeg gikk i femte klasse, jeg, og ville bare bort og ut! Det var topp å begynne på en litt større skole litt lenger borte. Men jeg lurte på hvorfor ingen spurte meg!

Bibliotekbarn. Berit Rødstøl «vokste opp» på biblioteket, og har mye å takke det for.

Biblioteket og livet

– Du oppvokste på Verma i Romsdal på åttitallet. Skal du tilbake og bosette deg der igjen?

(latter) – Nei! Nei! Jeg flyttet derfra da jeg var seksten og kunne ikke komme meg fort nok av gårde. Jeg bodde i Romsdal i to og et halvt år i voksen alder og det var en fin tid, men jeg trives i Moss og blir her.

Hun forteller at hun som sin hovedperson vokste opp på en liten gård, men hadde «en fin barndom». Hun har jobbet lenge som kommunikasjonsmedarbeider i Moss kommune, men snart skifter hun beite og blir innholds-ansvarlig i bokkjeden Ark. Der er hun kanskje mer på sin rette hylle, for å si det sånn, for noe av det som var med på å prege henne mest i barndommen var morens bibliotek.

– Biblioteket, ja! Det var viktig for meg som barn, har alltid vært en stor del i livet mitt. Som for så mange unge som vokser opp i distriktene. Vi må ikke ta bibliotekene for gitt. Vi må protestere når politikerne bygger ned bibliotekene våre. De går med minimal betjening mange steder allerede, sier hun.

– De la ned bokbussen, som var så viktig for så mange, meg også, og så la de ned bokbåten Epos. Mamma drev den bittelille filialen på Verma som endte med å bli nedlagt, selvfølgelig. Der fikk jeg spesialservice, fikk lese de nye bøkene først. Men jeg fikk spesialservice på folkebiblioteket i Åndalsnes også.

– Hvilke bøker var det som gjorde et slikt voldsomt inntrykk?

– Jeg har aldri likt å skulle oppgi favorittbøker, det har vært så mange. Men jeg skal prøve. «Farvel Rune» av Marit Kaldhol er en av de vakreste, men også tristeste bøkene jeg har lest. Da jeg var barn åpnet den opp for en ny forståelse som jeg ikke helt greier å sette ord på.

Jeg begynte å lese voksenbøker da jeg var omtrent tolv. «Hulebjørnklanen» var spennende, syntes jeg. Ja, det er ikke akkurat sånne voksenbøker jeg leser nå, men alt til sin tid. «Naiv Super» av Erlend Loe leste jeg tidlig, og likte veldig godt. Jeg nærmest flyttet inn i universet hans. Men jeg vet ikke om jeg hadde likt den i dag.

Tviholder på boken

– Mange som studerer litteratur og har det som yrke å analysere bøker, blir blaserte, og leser ikke med hjerte og sjel lenger...

– Jeg leser heldigvis like glupsk som før. For det var jo gjennom bøkene at den store verden kom inn i den lille bygda vår.

Hun beskriver seg selv som alltid søkende.

– Jeg tviholder ofte på de siste sidene av en god bok, vil ikke komme ut av dette universet. I natt lå jeg og leste den siste av Knausgård, for et mesterverk! «Morgenstjerne» er knakende god. Boken er flettverk av historier, alt fra livets trivialiteter til en stjerne som dukker opp som en slags supernova – eller kanskje er det dommedag. Det er faktisk første gang jeg leser ham, for jeg har en motvilje mot å lese den boken som «alle» leser for tiden, den det er for mye buzz om.

Men TV-dokumentarer greier jeg ikke å se på uten å analysere dem ihjel, legger Rødstøl til – hun har studert dokumentarfilm ved Høgskolen i Lillehammer, og har blant annet laget en rekke dokumentarfilmer for NRK.

– Hvorfor bli forfatter når du allerede var journalist og dokumentarfilmskaper?

– Fordi journalistikken dreier seg om fakta og en utvelgelse av virkeligheten. Fiksjon betyr at du kan finne på alt selv. Du kan fortelle den historien du ønsker å fortelle. Da jeg var liten, skrev jeg ofte om slutten på bøkene jeg leste. Jeg har vært en historieforteller hele livet. Jeg har alltid hatt en voldsom fantasi, sett alle slags vesener i mørket og ute i skogen.

Mamma for små lam

Barndommens småbruk ble avviklet allerede da hun bodde hjemme, forteller hun, for faren var ordfører for Senterpartiet i tolv år og hadde nok med det. Men mye av lydene og luktene og redskapene og hverdagsobservasjonene kommer rett ut av barndommen hennes, selv om den sentrale tragedien i boken ikke gjør det.

Jeg spør om hun hadde en egen ku, slik romanpersonen Stine hadde sin Rosalind som hun går på slakterbilen med mens den ser på Stine med sørgmodige kuøyne.

– Ja, akkurat der er Stine og jeg like. Jeg visste jo at dette måtte skje hver høst, men jeg rømte allikevel til skogs hver gang det var slakting eller når slaktebilen kom. Mange av kopplammene som jeg hadde gitt melk, ble så tamme at de sprang etter meg som hunder. Hvert år forsøkte jeg å få foreldrene mine til å behold noen av lammene, helst alle. Men jeg visste at vi ikke kunne det.

Hun viser frem omslaget på romanen om Stine. På baksiden stikker hodet til et lite lam frem – det er et av kopplammene, de morløse lammene som hun matet med flaske.

– Det er jeg som tok dette bildet. Mannen min, Christian Fjeldbu, har designet omslaget, forteller hun.

– Pappa var jeger, og jeg var med på å pakke kjøtt. Jeg skrev ofte utenpå pakkene, som for eksempel «Reidar fikk en brå og brutal død». Jeg ga nemlig elgene og reinsdyra navn for å gi kjøttetere dårlig samvittighet. Jeg ble vegetarianer tidlig. Om jeg er det fremdeles? Nei, men jeg synes man skal vite hva man spiser.

– Spiste dere lammene som du hadde vært «mamma» for?

– Nei, alle lammene fra gården ble sendt av gårde til slakt, og så kjøpte vi kjøtt i butikken som alle andre. Vi spiste ikke dyr fra egen gård.

Ansvar. Berit Rødstøl mener at at bibliotekene har et ansvar for å anbefale noe annet enn bestselgere.

Voksenbøker fra ulike samfunn

Debutboken til Berit Rødstøl, «Himmelreisande» (2010), henter interessant nok ikke handlingen fra landsbygda, ikke engang fra Norge. Boken handler om Sovjetunionens romeventyr på sent femtitall. Det var den perioden da det så ut til at Sovjet skulle vinne det uoffisielle romkappløpet, og amerikanerne pent måtte sitte og se på mens russerne skjøt det første levende vesenet ut i rommet. Året var i 1957, og den lille astronauten var en løshund som i internasjonal presse ble kalt Laika.

I virkeligheten het den lille herreløse tispen Kudruyanka, som betyr Lille Krølle, og dyret led en langsom og grusom død – hun brant langsomt opp i den stadig hetere mini-cockpiten. Rødstøl forteller at historien gjorde dypt inntrykk på henne da hun var barn.

– Jeg ble fascinert over de store – i hvert overfladisk sett – forskjellene i miljøet hvor handlingen utspiller seg mellom de to voksenromanene dine. Hvorfor så ulike miljøer?

– Da jeg debuterte, hadde jeg ikke lyst til å skrive den klassiske oppvekstromanen. Samtidig har jeg alltid hatt en sterk fascinasjon for Laika, så jeg begynte å skrive den historien, sier hun.

Først fikk hun det ikke til, tilføyer hun, men så begynte hun å skrive nynorsk, og da løsnet det. For selv om hun mener nynorsk ligger litt nærmere talemålet hennes, hadde hun alltid hatt bokmål om hovedmål, på skolen og som journalist.

– Måtte du bytte målform fordi du «brukte opp» språket som journalist? Journalistikk er jo en helt annen sjanger enn skjønnlitteratur, mindre personlig, mer markedstilpasset ofte – og man må produsere fort, så det kan bli litt språklig flatt....

– Jeg tror det mest kom av at jeg syntes universet med Laika passet best på nynorsk. Alt løsnet da jeg skiftet målform, jeg kan ikke forklare hvorfor. Det er en subjektiv følelse. Jeg kjenner flere forfattere som har hatt det slik. Men jeg er ikke gift med nynorsk, og kan ikke se bort fra at jeg kan skrive bøker på bokmål også.

– Hvilken erfaring og hvilket kunnskapsgrunnlag hadde du da du ga deg i kast med en roman om Krustsjov-tiden i Sovjetunionen?

– Jeg kan ikke russisk og har aldri vært i Russland, men har alltid hatt en sterk fascinasjon for landet. Og jeg hadde lest de store russiske roman­forfatterne selvfølgelig, og jeg fant en masse referanselitteratur om både romfartsprogrammet og dagliglivet i Sovjetunionen på den tiden.

Sovjetiske vinger

Det er nå hun begynner å fortelle om vingene fra barndommen – som sammen med biblioteket representerte drømmen hun alltid hadde om å reise ut og oppleve noe større enn hjembygda. Det hadde seg sånn at Berits bestefar var med i motstandskampen under krigen, og en gang fikk bestefaren en gave av en sovjetisk krigsfange – en treskulptur av en fugl.

– Fuglen sto der oppe på kvisten i alle år, og det var noe fantasieggende ved den. Vingene sto ut sånn, sier hun og sprer armene utover. – Jeg fikk aldri spurt bestefar om bakgrunnen, for jeg var for ung da han døde. Han var ikke en person som snakket om slike ting, men han hadde et stort hjerte.

– Jeg aner noen felles tema i de to bøkene, som er veldig sårt: en sorg, en følelse av at livet er brutalt og sårbart. Og særlig hvor utsatte barn og dyr er. Selvdestruktivitet også. I begge bøkene er det et barn som tror at den ene forelderen direkte eller indirekte er skyld i den andres forelderens død, særlig i «Himmel­reisande», selvfølgelig...

– Det er interessant at du ser dette, men når jeg skriver prøver jeg å frigjøre meg så mye som mulig fra tidligere bøker. Jeg er inne i en flow, jeg skriver og lever der og da kun i fortellingen jeg arbeider med. Analysen får komme etterpå. Dessuten er jeg ennå tidlig i forfatterskapet, så vi får se hva som blir fellesnevneren etter hvert.

– Sant nok. Og barneboken din, «Frøppeldunk», er mye mer robust, mindre sår. Den handler om en handlekraftig jente som kjemper mot et vannkraftverk. Du har jobbet en periode med informasjon for Fremtiden i våre hender og Turistforeningen. Pluss at du har skrevet et skuespill med miljøtema. Hva innen grønn politikk er viktigst for deg?

– Alt. Miljøvern er den viktigste saken i vår tid, det gjennomsyrer alt. Jeg vokste opp ved siden av en elv som ble lagt i rør, og jeg husker pappa hadde klistemerke på bilen med «Vern Rauma Ulvåa». Jeg var med på å starte Natur og Ungdom i Rauma. Nå er datteren min, hun er åtte år, styreleder i Miljøagentene i Moss. Klimaet har endret seg i gal retning siden jeg vokste opp, stormene er hyppigere, skredene går stadig nærmere der folk bor og det blir stadig varmere. Jeg skulle ønske at det var like stor nasjonal og internasjonal handlingsvilje når det kom til klima, som det nå er i kampen mot covid-19-viruset.

– Reagerte Hydro på at du kalte det store stygge selskapet i barneboken din for Pydro?

– Det tror jeg ikke de har lagt merke til!

Flyktninger

– Du er også svært opptatt av Moria-leiren, leser jeg på sosiale medier, har du vært i de traktene selv?

– Ikke noe annet enn på Hellas-ferie. Men jeg har et sterkt engasjement for mennesker i nød, og jeg mener at vi alle både kan og bør engasjere oss i flyktningkrisen. Alle har et ansvar. Jeg var med i et engasjement mot palmeolje en gang, og ikke lenge etterpå begynte et stort selskap å endre sine produkter, og fjernet palmeoljen. Slik kan vi påvirke når det gjelder flyktningene også, mener hun. – Det er vanskelig å forstille seg at de lever under så forferdelige forhold som de gjør i disse leirene 2020, hvilken desperasjon de lever under. Jeg frykter ettertidens blikk på vår manglende moral og handling.

– Hvor mange flyktninger skal Norge ta?

– Oi! Mange flere enn i dag. Det er plass nok over alt i landet vårt. Vi må begynne å se dem som en ressurs – og ikke glemme at nordmenn også måtte flykte for noen generasjoner siden.

– Det hender flyktningen koster en del også. Bør vi ikke se hvor mye det koster først – eller er det et umoralsk spørsmål å stille?

– Vi kan ikke snakke om kostnader når det handler om å hjelpe mennesker som er i nød. Det er vår fordømte plikt både for menneskene som er i nød, men også for mottakslandene som har endt opp med de store flyktningeleirene. Norge er et rikt land sammenlignet med mange av de andre landene som tar i mot flyktninger.

– Hva er du ellers opptatt av, ved siden av miljø og flyktninger?

– Å dyrke egne grønnsaker i hagen. Tomater og poteter, gulrøtter, squash, mye urter. Jeg går tur i skogen neste hver dag, og da har jeg med hunden min, som mannen min har døpt Melvin etter et band, men egentlig burde den ha hett Kafka.

– Synes du at du har fått den oppmerksomhet rundt bøkene dine som de fortjener?

– Nei, helt klart ikke. Jeg har fått to anmeldelser for den siste, og det ble to femmere – i Stavanger Aftenblad og Romsdals budstikke. Det er ikke så verst i en bokhøst hvor så mange etablerte forfattere har skrevet så mange gode bøker. Men veldig mange forfattere har et problem når det nesten bare er bestselgerne som løftes i bokhandlene eller av media, og når den litterære offentligheten ikke lenger er hva den var. Jeg tenker at bibliotekene nå har et enda større ansvar med å anbefale forfattere som ikke blir så mye lest.

Berit Rødstøl går i bokhyllen

– Les «Sara Stridsberg»

Sara Stridsberg er en av de aller beste nordiske forfatterne vi har. Jeg begynte å lese Stridsberg da jeg var student ved Skrivekunstakademiet og ble slått i bakken av det grenseløse og de råe portrettene hun maner frem, sier Berit Rødstøl.

– Romanen «Drømfakulteten» om den amerikanske feministen Valeri Solana ble en slags døråpner inn i litteraturen for meg.

 - Beskriv én bok de fleste bør lese, og hvorfor?

– Bare en? Det er så mange bøker og forfattere som fortjener flere lesere. Novellesamlingen «Ho blei borte i trappene» av Stein Versto har et helt nydelig språk. Jeg måtte lese den flere ganger. «Om dyr og syn» av Tormod Haugland, som er en knakende god roman av en særs dyktig forfatter. Og så synes jeg det er alt for få anbefalinger for barn, så da vil jeg trekke frem «Lykketanna» av Anja Dahle Øverbye. Hun er en helspekket historieforteller og illustratør som det blir spennende å følge med på fremover.  

– Hvordan leser du: papir, nettbrett, lydbok?

– Der er jeg veldig konservativ! Jeg leser kun bøker på papir.  Jeg har forsøkt lydbøker, men blir for farget av fortellerstemmen til at det fungerer for meg. I tillegg fryder jeg meg så mye over språket at jeg må smake på ordene
og setningene flere ganger og da fungerer det dårlig med en lydbok. Nettbrett har jeg ikke testet ennå, men synes det generelt er for mye skjerm og tekniske dupeditter i livet. 

– De fem beste bøkene i norges­historien?

– Oi, det var et spørsmål som gir meg et stort ansvar. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i slike lister som ofte er mannstunge, men for å nevne noen: «Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten» av Kjell Askildsen, «Isslottet» av Tarjei Vesaas, «Sovjetistan» av Erika Fatland og «Vente, Blinke» av Gunhild Øyehaug.