Å hevne seg på omstendighetene

I år gikk Nobelprisen i litteratur til den amerikanske poeten Louise Glück [ˈglɪk]. Hun er født i 1943 og debuterte som lyriker i 1968 med samlingen Firstborn. Hun har fått mange høythengende litteraturpriser, bl.a. Pulitzer-prisen for samlingen The Wild Iris i 1993, og hun var Poet Laureate 2003-2004. Nå har hun altså også fått Nobelprisen, og uansett hva man for øvrig måtte mene om komitéen og prisen, så er det liten eller ingen tvil om at den i år har gått til en verdig kandidat med et betydelig forfatterskap. Det er litt vanskelig å telle hvor mange poeter som har fått prisen før, siden så mange forfattere skriver i forskjellige sjangre – men det er rundt tjue poeter, kan vi vel si. Hun er den 16. kvinnen som får prisen, og den andre kvinnelige poeten. På norsk finnes en av samlingene hennes, Averno, oversatt av Per Petterson i 2017.

Når man skal lese seg opp på Louise Glück, kommer man fort over noen dramatiske biografiske fakta. Det dreier seg om anoreksi og avbrutt utdanning i oppveksten, psykoterapi – og hun har mistet hjem og alle eiendeler i en brann. Det er jo et åpent spørsmål om vi trenger denne informasjonen for å lese poesien hennes, men hun er også kjent som en bekjennende poet, så helt uviktig er det nok ikke. Louise Glück forteller åpent og direkte om dette, og mer til, i intervjuer. Samtidig er det jo noe annet å fortelle fra livet sitt i intervjuer, enn å skrive dikt. Hennes førstepersonsdikt er nok mer personlige enn de er direkte private. Men det er lett å kjenne på denne spenningen i flere av hennes dikt. Det er jo uansett ikke slik at man må se bort fra informasjon man har, når man leser dikt.

Louise Glück har også uttalt at hun skriver dikt for å hevne seg på omstendighetene; tap, smerte og uflaks. Hun skriver for å oppdage mening, og hun vil at erfaringer skal bety noe. Når man skaper noe ut av det, så har ikke omstendighetene lengre overtaket. Kanskje er det her man finner en god innfallsvinkel til hennes poesi, og derfor er den kanskje tidvis litt besk – om enn hevnen er søt. Diktene hennes er ofte konverserende og tilsynelatende formløse. Som i diktet «Vespers» (vesper på norsk; aftensang), fra hennes mest berømte samling The Wild Iris, som vi skal se litt nærmere på. Det er lange og kortere linjer, om hverandre, uten et tydelig mønster. I denne bønnen veksles det også mellom et direkte og nesten hverdagslig språk, og et mer tilgjort, stivt og tilgjort poetisk.

Siden tittelen tilsier at det er en aftenbønn, kan vi vel anta at henvendelsen er til en guddom, som selv i sitt fravær har forventninger til oss. Men «jeg’et» her har mislyktes i oppdraget, tomatplantene har blitt syke. Samtidig vil hun ikke bære ansvaret alene, forholdene har ikke blitt lagt til rette – dessuten: «Alt dette / tilhører deg», innrømmes det. Så snur det, «men det var jeg / som plantet frøene […] det var mitt hjerte / som ble knust». Lidelsen er min, og gudens overordna blikk snues til en slags utilstrekkelighet. Gud er «immun mot faretegn, og vet kanskje ikke / hvor mye frykt vi bærer på». De syke tomatplantene, løvet som faller, det tidlige mørket – vår menneskelige frykt er vår, og vår frykt alene. Vi bærer også ansvaret alene, virker det som diktet slutter med. Er gud med det skrevet inn eller ut av diktet?

Vespers

In your extended absence, you permit me 

use of earth, anticipating 

some return on investment. I must report 

failure in my assignment, principally 

regarding the tomato plants. 

I think I should not be encouraged to grow 

tomatoes. Or, if I am, you should withhold 

the heavy rains, the cold nights that come 

so often here, while other regions get 

twelve weeks of summer. All this 

belongs to you: on the other hand, 

I planted the seeds, I watched the first shoots 

like wings tearing the soil, and it was my heart 

broken by the blight, the black spot so quickly 

multiplying in the rows. I doubt 

you have a heart, in our understanding of 

that term. You who do not discriminate 

between the dead and the living, who are, in consequence, 

immune to foreshadowing, you may not know 

how much terror we bear, the spotted leaf, 

the red leaves of the maple falling 

even in August, in early darkness: I am responsible 

for these vines.

– Louise Glück, “Vespers” [“In your extended absence, you permit me”], The Wild Iris, The Ecco Press, 1992.