Aktivist? Javisst!

– Jeg går inn i siste uka og vet ikke hvordan alt vil bli. Jeg er fortsatt i aktiv modus, tenker mye på biblio-tek, på hva som kan og bør gjøres. Og så har jeg jo et vanvittig kontor der ting hoper seg opp, selv om jeg fortvilet har prøvd å utnytte koronaen til rydding. Det finnes to typer bibliotekarer – de som samler og de som kasserer. Vi trenger kanskje flere av dem som kasserer?

– Da Arne Hestenes sluttet i Dagbladet, gikk det rykter om at det ble funnet en sykkel under papirene hans?

– Haha. Når jeg blar gjennom alt, kommer det flash-backs. Jeg er i en prosess hvor jeg blir minnet om hva jeg har vært borti. «Ja, fader, dette her … var vi inne på allerede i 2005», kan jeg tenke. Skulle hatt 20 år til, sier Trond Minken.

– Hva finner du?

– Påminnelser om at vi har vært på sporet tidlig, på sporet av bibliotekets mulighet, rolle, karakter og

av nødvendigheten av å jobbe kunnskapsbasert.  Må innrømme at jeg blir overrasket over ting jeg sjøl har skrevet, men en av sorgene jeg har, er at jeg ikke har fått bearbeidet mer tankegods. Det har gått i hyrten og styrten, multi-tasking. Mye har bare duppet på overflaten.

Av og til har jeg vært innom studier og kjent hvor givende det var å kunne fordype seg. Slik skulle jeg gjerne hatt mer av, men det har sammenheng med livet jeg har ført, for eksempel å pappa igjen i godt voksen alder – og det har litt med min personlighet å gjøre. Og det å være leder.

– Hvem har du våget å rekruttere?

– Siden jeg ikke har spesielt inngående kunnskap om enkeltfelter; IT, skjønnlitt, you name it, har jeg ikke vært redd for å rekruttere dem som er dyktigere enn meg selv. Jeg har prøvd å utvikle meg selv som leder, men møter min begrensning. Noe av det jeg har vært mest fornøyd med, er de siste 14-15 årene hvor jeg har vært her. Personalgruppa, sammensetningen, vi har gjort hverandre gode, sier Trond Minken.

Og «her», det er Drammensbiblioteket, huset Papir-bredden med kaffebaren Jovialen, hvor også Viken fylkesbibilotek har hus.

– Drammensbiblioteket var en av grunnene til at jeg søkte meg hit. Jeg var absolutt i støtet som biblioteksjef på Lillhammer og opplevde ikke bare en varm velkomst, men en by med gunstig størrelse og sammensetning. Folk som Stig Sæterbakken som skrev som han gjorde i en liten by – det bidro til å løfte taket.

– Hvorfor hadde du det så travelt med å komme bort fra Lillehammer?

– Jeg dro jo som fort jeg kunne som 18-åring – on the hippie trail til India, til Goa. Det ble slik da en verts-familie trakk seg i USA.

– Til dopromantikkens hovedstad?

– Jeg dro jo ikke pga dop, men hasjen var faktisk kommet til Lillehammer som en av de første små-byene. Kulturelt hadde jeg alltid interessert meg for Østen og subkulturer. Hobbiten sto på leseplanen, Herman Hesse og Steppeulven. Ikke minst John Barth og The sot-weed factor, tidlig postmodernisme. Jeg sendte kun to brev hjem i løpet av det året og levde helt i min verden.

– Oppnådde du en konsentrasjon?

– Ja, en konsentrasjon av inntrykk og erfaringer, så jeg kom tilbake og begynte å studere sosialantropolo-gi. Da hadde jeg vært politisk aktiv fra 14-årsalderen. Først Unge Venstre, men de ble for bleike. I løpet av dette året på reise fikk jeg et forsterket inntrykk av urettferdighet og ble radikalisert etter brutale møter med fattigdom. Særlig Afghanistan, det var verre enn India. Jeg reiste langsomt. Tilvenningen kom gradvis, så jeg fikk ikke sjokk, men ble innstilt på at dette skal jeg jobbe mot.  På vei hjem tenkte jeg at jeg ikke skal fortsette å reise. Da hadde jeg allerede møtt mange som hadde fått uroen i seg, den kjente jeg igjen fra sjøfolk. Så ved universitetet i Bergen ble jeg ytterligere radikalisert, jeg ble jo m-l’er, men reagerte mot de mest dogmatiske.

– Hva var du med på?

– Jeg hadde langt hår og gikk siden inn i militæret bevisst. Jeg kunne nektet, men var ikke pasifist. Jeg pendlet inn til Oslo på perm og fikk enda tettere kontakt med m-l miljøet og var med på å okkupere Sogn studentby.

– Den politiske aktivismen ble en motor for bibliotekaktivismen?

– Biblioteket lå jo i min bevissthet fra barndommen. Gløden, den tok jeg med.

– Hvordan arter bibliotekaktivismen seg?

– Det kan sammenfattes i ett ord: Folkeopplysning. At folk fl est er godt orientert. Sånn sett var jeg fornøyd med nasjonalbibliotekaren og hans tale i oktober.

Etter bibliotekutdanning fikk Trond Minken prøvd seg litt i fjernsynsarkivet, men endte opp som bibliotekar i Trondheim og ved Norges geologiske undersøkelse og fortsatte å jobbe i Radio RV på fritiden, uten å være politisk aktiv.

Bibliotekforeningen i Sør-Trøndelag og miljøet der dro ham inn. Blant høydepunktene var årlige seminarer på fjellstua Kongsvoll og Minken mener å huske at det allerede den gang handlet om det vi har til felles i bibliotekvesenet på tvers av sektorer.

– Jeg begynte på bibliotekskolen for å forene interessen for samfunnsfag med formidling. Det var ikke skjønnlitteraturen og folkebiblioteket som interesserte meg mest i utgangspunktet. Frem til viss alder hadde jeg tenkt ikke skulle ha barn fordi jeg var opp-riktig bekymret for krigsfare og miljøkatastrofer. Du vet, jeg hadde nok vært med på Mardøla-aksjonen hvis hadde fått lov av mor og far. Men Altaaksjonen, dit sendte vi folk fra bibliotekhøyskolen, men jeg måtte være hjemme og være lokal talsperson.  Så skjønte jeg at jeg ville ha barn og familie, var på leit, traff islandsk dame som ting klaff a godt med, flyttet sammen og fikk barn i kollektivet der vi bodde. Fra 1983 og til desember 1999, ble kollektivet på Ila i Trondheimveldig viktig for meg. Der la jeg ned mye av min idealisme.  Jeg opplever at jeg har levd flere liv.  

– Hvordan ble du NBF-leder?

– Jeg ble hentet inn av Lars Hansen Juvik som nestleder i 1988 og tok over som leder i 1990. Jeg både tenkte og sa til min samboer at «dette er to nummer for stort for meg». Parallelt røyk forholdet vårt. Det var økonomiske trangt, jeg pendlet en del til Oslo. Enden på visa ble at jeg i det lederskapet gikk på en smell på hjemmebane og det var utrolig krevende år. Mange sier at det tar ett år å komme seg, for meg tok det minst to år å samle meg som menneske. Jeg satt i et NBF som måtte reformeres. Organisasjonen var litt satt og ikke tydelig nok. For å bli en kraft i offentligheten, trengtes større trykk. Organisasjonen krevde også opprustning. Det var mange småkonger og det måtte tas oppgjør med et patriarkalsk biblio-tekvesen. Egentlig var det ikke noe miljø for å utvikle bibliotekpolitikk.

– Hvorfor har du aldri vært redd for å si fra?  

– Fordi jeg aldri har vært redd for autoriteter. Tvert imot. Jeg har heller vært litt anarkistisk hele veien, jeg pendlet jo mellom anarkismen og sufismen i sin tid og var også obsternasig innad i ml-bevegelsen. Mest av alt oppriktig engasjert.

– Du fikk jo kulturminister Trine Skei Grande til å Grine under en bibliotekdebatt under Litteraturfestivalen på Lillehammer?

Hun reagerte på mine innledende ord, men unnlot å svare på spørsmålet, som var hovedsaken. «Hvor ble det av bibliotekmilliarden». Jeg hadde innledet med et pek til rike kommuner, som hun hengte seg opp i. Hun bare: «Kom ikke her og si at alt er så greit i Oslo». Jeg opplevde det som uproft av henne å ta det personlig.

– Har du opplevd slik før?

– Jeg forsøker legge stor vekt på saklighet. Jeg søker ikke konfrontasjon. Jeg må si fra om noe som er ubehagelig og skaper reaksjoner. Det tar jeg ansvar for, men her ved Drammensbiblioteket var jo jeg brobygger og diplomat. Jeg har holdt inne med egne følelser og reaksjoner i mange sammenhenger. Men er jo ikke fremmed for at andre opplever annerledes.

 – Blir det Lillehammer igjen – du er gift med Birgithe Schumann-Olsen som blir ny biblioteksjef der?

 – Planen er å ta et halvt år om gangen. Mange faktorer spiller inn. Jeg er lillehamring og har uansett annet forhold til Lillehammer enn Drammen. I perioden jeg har vært fylkesbiblioteksjef, har jeg tenkt: «Å, vi skulle tatt den debatten i Oppland, forsterket Lillehammer, samarbeidet over Mjøsa» og så videre. Jeg har savnet det operative. Nå må jeg bare passe meg. Birgitte er jo en sterk person, jeg kan ikke overstyre henne, men kjenner at jeg brenner for at det skal skje spennende ting. Men jeg må bare innfinne meg med min nye posisjon. Hvis jeg drar tilbake til Lillehammer, er det som pensjonist.  

– Hvordan beskriver du nå-situasjonen i bibliotek-sektoren?

– Jeg er enig med Aslak Sira Myhre om at det er mye positivt å peke på. Tenk på Deichmann-avdelingene. Bibliotekene i Norge har kommet litt på offensiven, også sammenlignet med dansker og finner. Samtidig ser jeg at mange sliter med kommuneøkonomi, det er små enheter. Å være opp til øra travle med hverdagens gjøremål, fører til lite utviklingsarbeid og det er usynlighet, manglende forståelse for bibliotekets funksjon og potensial mange steder.