Bibliotek
5/2020
Økende andel uten fagutdanning i folkebibliotekene

– Hva skjer med den faglige samtalen?

Audunson ønsker debatt om hva det kan innebære at det stadig ansettes flere i bibliotekene uten bibliotekfaglig utdanning.

Ragnar Audunson

professor

I Klassekampen for 6. oktober i år problematiserer pedago­gikk­professor Karl Øivind Jordell lærermangelen i norsk skole. Nå gis 4,5 prosent av undervisningen av ufaglærte, skriver han, men dette kan komme til å øke vesentlig.

Skolen er en institusjon av avgjørende betydning og sikring av kvalitet er viktig. Det gjør vi først og fremst ved å kreve profesjonsfaglig utdanning hos dem som skal undervise ungene. Blir andelen uten slik utdanning for høy, er det alvorlig for samfunnet.

I september ble folkebibliotekstatistikken for 2019 offentliggjort. Den viser at i fjor ble bare drøyt halvparten
– 53 prosent – av årsverkene i norske folkebibliotek utført av ansatte med fagutdanning. 25 prosent av årsverkene ble utført av personale med annen høyere utdanning. På Deichman – Norges viktigste folkebibliotek – ble bare 35 prosent av årsverkene utført av ansatte med fagutdanning mens 48 prosent ble utført av personale med annen høyere utdanning. Men så langt har ingen definert bibliotekarmangel som et problem. Da Bibliotekarforbundets Erling Bergan la ut tallene fra bibliotekstatistikken på Biblioteknorge.no, stilte han dette betimelige spørsmålet: Hva gjør denne utviklingen med de faglige samtalene på jobben?

I Almpubprosjektet har vi gjort en spørreundersøkelse blant folkebibliotekarer i sju land – Norge, Sverige, Danmark, Island, Tyskland, Polen og Ungarn – som kan gi noen indikatorer på hvordan skiftet fra bibliotekarer med fagutdanning til ansatte uten slik utdanning kan tenkes å påvirke med rolleoppfatning, faglig samtale og dermed bibliotekenes faglige fundament.

Men før vi går litt inn på funnene fra undersøkelsen, må vi spørre: hvorfor er det problematisk dersom en betydelig andel av lærerne ikke har lærerutdanning? Kan disse forholdene overføres til bibliotekfeltet?

Vi skjønner umiddelbart at tilstedeværelse av teknisk, teoretisk og metodisk fagkompetanse er avgjørende på profesjonsfelt der fravær av slik kunnskap kan få helt umiddelbare og fatale konsekvenser, for eksempel innen helsefagene. Alle skjønner at man ikke kan overlate til noen som ikke har gjennomgått et odontologisk profesjonsstudium å gjennomføre rotfyllinger.

Men det er ikke uten videre slik i skolen. Min påstand er at fravær av fagutdanning hos undervisere i skolen og i biblioteket – først og fremst er problem på makroplanet – ikke nødvendigvis på mikroplanet – i det enkelte klasserommet eller i den konkrete elev-lærerrelasjonen, men på makro­planet. Det vil på sikt svekke skolen som system.

Kompetansen i de fagene skolen skal formidle enten det nå er matematikk, norsk, fremmedspråk, samfunnskunnskap eller estetiske fag kan man tilegne seg på ulike måter og gjennom ulike utdanningsløp, ikke bare gjennom et lærerutdanningsprogram. Evnen til å formidle denne fagkunnskapen og til å skape gode relasjoner i klasserommet og et godt læringsmiljø blant elevene, er i stor grad knyttet til personlig egnethet. Jeg husker fra min datters tid i grunnskolen på siste halvdel av 1990-tallet. Da hadde de en periode en lærer uten fagutdanning, men med utdanning på samme akademiske nivå som kollegene på lærerværelset. Det fungerte aldeles utmerket. Hun hadde relevante kunnskaper i de fagene hun underviste og hun hadde de personlige egenskapene og den formidlingsevnen som skulle til. Om man skulle foreta en ansettelse med utgangspunkt i personlige egenskaper og egnethet, slik Beate Bjørklund i sin masteroppgave har vist at man i økende grad har gjort i folkebibliotekene fra tidlig 2000-tall og fram til i dag, ville hun kunne danke ut mang en kandidat med lærerutdanningspapirene i orden. Men det er utenkelig at det skal skje i skolen. Vurdering av egnethet vil først komme inn når utdanningen er på plass.

Den ufaglærte underviseren i mitt eksempel var så vidt jeg husker utdannet som økonom. Hun hadde helt klart god bakgrunn fra sin utdanning til å undervise i fag for eksempel som matematikk og samfunnskunnskap. Men det var helt sikkert en ting som ikke var tatt opp i økonomiutdanningen: Hva vil det si å være lærer? Hva er profesjonens samfunnsoppdrag? Hvilke verdier er det vi som profesjonsutøvere skal representere og som vi ikke viker fra uansett hva en rådmann eller skolesjef sier?

Å reflektere over slike spørsmål er helt sentralt i enhver profesjonsutdanning. De to statsviterne og organisasjonsforskerne James G. March og Johan P. Olsen har i boka Rediscovering institutions formulert en alternativ handlingslogikk i forhold til den vanlige målorienterte kost/nytte-analysen. Deres normorienterte handlingslogikk kan oppsummeres slik: Hva slags person er jeg? Jo, jeg er for eksempel en sykepleier, politi, lærer, bibliotekar forankret i disse profesjonenes verdigrunnlag. Hva slags situasjon er dette? Hvordan handler en person som meg – en sykepleier, en politi, en lærer, en bibliotekar – i en situasjon som dette? En slik forankring og tenkemåte – March og Olsen kaller det for «logic of appropriateness» – er avgjørende for at vi over tid skal få gode institusjoner.

Slike norm- og verdiforankrede profesjonsutøvere kan være hår i suppa for rådmenn og rektorer og helsebyråkrater. De er ikke bare underlagt hierarkiet i kommunen, utdanningsetaten eller helseforetaket de er ansatte i, men også forpliktet på profesjonens normgrunnlag. Det kan gjøre dem litt mindre enkle å styre, men institusjonene de er knyttet til, er så viktige at de aller fleste ser at denne kompetansen er avgjørende for å sikre kvalitet på sikt.

Jeg er overbevist om at tenkningen over er aktuell også på bibliotekfeltet. En utdanning der en får anledning til gjennom et tre eller femårig løp å reflektere over faget som sådan og dets rolle, medlemskap i et nasjonalt og internasjonalt profesjonsfellskap og tilhørighet til en alumnus av tidligere studenter med medlemmer fra Nordkapp til Lindesnes er på lang sikt viktig, ja avgjørende, for kvaliteten.

Og her kan vi komme tilbake til Bergans spørsmål om hvordan endringene i personalsammensetningen påvirker den faglige samtalen og funnene fra undersøkelsen vi gjorde i Almpub-prosjektet. Et spørreskjema ble sendt ut til alle folkebibliotek i deltakerlanda (Polen og Tyskland er så store at der brukte man en litt annen metodikk) og biblioteksjefene ble bedt om å distribuere det til alle bibliotekarer i sitt bibliotek. «Bibliotekar» definerte vi da som en med bibliotek- og informasjonsfaglig utdanning eller en ansatt, uansett utdanningsbakgrunn, med ansvar for utvikling og formidling av bibliotektjenester til publikum. Vi har altså ikke et representativt utvalg trukket fra hele bibliotekarpopulasjonen. Vi har ikke hatt kontroll med i hvilken grad biblioteksjefene fulgte opp instruksjonen med hensyn til distribusjon av skjemaet, så vi kan ikke generalisere fra våre data til populasjonen av bibliotekar slik vi har definert den.

Alt i alt har vi fått inn 4120 svar fra bibliotekarer i de sju landene. Fra norske folkebibliotek kom det inn 332 svar – 78 prosent av de norske svarene kom fra fagutdannede bibliotekarer, 22 prosent fra ansatte med det vi har definert som bibliotekansvar med en annen utdanningsbakgrunn. Vi har altså en overrepresentasjon av fagutdannede sammenlignet med situasjonen i norske folkebibliotek som helhet.

I spørreskjemaer ble bibliotekarene bedt om å spesifisere oppfatningen sin av profesjonsrollen i forhold til en rekke andre roller, for eksempel lærer, lokalsamfunnsutvikler, web-designer, sosialarbeider, integrasjonskonsulent, litteraturformidler, kunnskaps- og informasjonsforvalter, arrangør, folkeopplyser for å nevne noen. Det var i alt 22 slike roller som ble spesifisert. For hver av dem skulle bibliotekarene plassere seg på an skala fra 0 til 5, der 0 skulle brukes om en rolle var helt irrelevant, 5 dersom den er helt sentral sett i forhold til hvordan de definerer bibliotekarrollen. Ser vi på de norske tallene, finner vi at de utdannede bibliotekarene først og fremst ser seg litteraturformidlere (skåre på 4,6), kunnskapsforvalter (4,1), Folkeopplyser (4,0), ytringsfrihetsagent (3,6) og arrangør (3,6). Dette er verdier som vi vet fremdeles legitimerer bibliotekene.

Respondentene uten fagutdanning har stort sett samme rangering, men skårene på disse kjernerollene er lavere. Der de bibliotekarutdannede gir for eksempel litteraturformidling, kunnskapsforvaltning og folkeopplysning skårer på henholdsvis 4,6. 4,1 og 4,0, gir bibliotekarer uten fagutdanning disse rollene skårer på 4,3, 3,7 og 3,6. Fagutdannede bibliotekarer gir også en tydelig høyere skår til rollen som lokalsamfunnsutvikler sammenlignet med dem som har annen utdanningsbakgrunn: 3,0 mot 2,4.

Vi finner lignende tendenser også i det svenske og danske materialet. Også i Sverige skårer ansatte med annen fagutdanning tydelig lavere enn de bibliotekarutdannede på rollene lokalsamfunnsutvikler, folkeopplyser, ytringsfrihetsagent, arrangør og litteraturformidler. I Danmark finner vi en tydelig forskjell knyttet til ytringsfrihetsrollen der de fagutdannede har en skåre på 3,6 mot 2,8 blant dem med annen utdanning. Vi finner også de samme forskjellene mellom bibliotekarutdannede og bibliotekarer med annen utdanning som i Norge og Sverige når det gjelder rollene som litteraturformidler og folkeopplyser.

Forskjellene er tydelige og de er konsistente i de tre nordiske landene, selv om de ikke er dramatiske. Men her må vi også ta i betraktning at de bibliotekarutdannede fremdeles har en dominerende stilling på feltet og bibliotekarverdiene dermed må antas å prege alle ansatte. Men hva vil skje om den utviklingen mot i stadig økende grad å ansette folk med annen fagutdanning fortsetter? Er fagutdanning avgjørende for å unngå svekkelse av det verdigrunnlaget som fremdeles er det som først gir bibliotekene legitimitet – det som er bibliotekenes kvalitet? Bør statistikken over bibliotekansattes utdanningsbakgrunn – tall som ville ha skapt krigsoverskrifter om de vært skolen det dreide seg om – skape bekymring også på bibliotekfeltet?