Fra Eidsvold til Mangfold

Årets kritikerpris for sakprosa gikk til en bok på nesten tusen sider med tema politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913. Med Komme til orde viser Anders Johansen hvordan mange befolkningsgrupper måtte kjempe seg frem for å få innflytelse.

De første oppgjørene var blodige og handlet om urimelige skatter, utnytting og urettferdighet. Noen reiste helt til kongen i København. Mange av kampene førte ikke frem og straffene ble strenge. Pionerer som Hans Nilsen Hauge og Marcus Thrane ble fengslet og utsatt for rene justismord.

For å si det med Johansen: Det var ikke alle som lyktes med å «komme til orde». Grunnloven sikret bøndene god representasjon på Stortinget, men det var embetsmennene og de skolerte som førte ordet og bestemte. Det var de som behersket det politiske språket, omgangsformene og spillet. Bøndene hadde adgang til bøker og bibliotek, og John Neergaards «Ola-boka» fra 1830 ga bøndene oppskrift på å vinne frem i stortingsvalg. De skaffet seg kunnskap, men var det nok? Mange av dem ble sittende tause på Tinget og andre ble mest kjent for å vekke hånlig latter. Ingen har skildret sin egen og bondestudent Brauts flaue usikkerhet mer treffende enn Arne Garborg.

Hva mente Wergeland?

Selv om Johansen ikke skriver så mye om bibliotek gir boken et nyttig perspektiv på bibliotekhistorien. I det gamle standardverket om Norske folkeboksamlinger av Arne Kildal fra 1949 er det lett å la seg begeistre av en bibliotekdirektørs optimistiske godvilje for saken. Et eksempel er omtalen av Wergeland, som blir en av de store heltene i Kildals historie. Dikteren sparte ikke på de fyndige slagordene. Står de ikke som flagg og faner for demokratiske samfunnsendringer? Wergeland ønsket seg en opplyst, fri mann og ingen «Mørkets træl». Bonden skulle lytte kritisk til både prest og dommer. «Friheden fordrer tænkende». På sitt mest opprørske møter vi dikteren i Nordmandens Katechisme. Her viser bonden til Grunnloven og sier: «Hør mig Despot! Jeg være vil Din Pestilents mens jeg er til. For Norges Lov i Dølens Haand skal briste dine Slavers Baand».

Kunnskap er makt?

Johansen leser Wergelands fyndord med datidens sterke talemåter som bakteppe. Han ser Wergelands tvil, men konkluderer med at han, på tross av slagordene, holdt seg til standssamfunnets gamle skiller. Opplysning skulle sørge for at bonden ikke «skulle bli misfornøyd med sitt liv og kanskje ønske seg noe annet, men at han i kraft av en ny indre rikdom faktisk kunne finne seg enda bedre til rette.» (s. 605).

Artikkelforfatteren arbeider med en ny lærebok i norsk bibliotekhistorie. I denne historien vil jeg, som Kildal, så gjerne se at Wergeland ikke «bare» ville oppdra til resignasjon og dempet misnøye. Men det må innrømmes: Johansen har en relevant tilnærming til fortiden. Bibliotekene bidro til å «holde folket på plass». Men kunnskapsspredning lar seg ikke stoppe så lett. Mange husmenn, arbeidere, fattigfolk og kvinner startet sine store og små klassereiser på biblioteket. Det har vi fått vitnesbyrd om, fra den fattige sunnmøringen Ivar Aasen og frem til dagens norsk-somaliske Amal Aden. Bibliotekene ble viktige for det norske demokratiet, og i «min» historie blir Wergeland, sammen med Eilert Sundt og Haakon Nyhuus eksempler på sterke enkeltpersoner som drev saken frem.

Folkeopplysning – det levende ordet

Johansen spenner opp et stort lerret. Han starter med de 37 nesten tause bøndene på Eidsvoll, viser maktelitens «dannede» arroganse og deres vilje til å løse de store sakene gjennom rådslagning i lukkede nettverk. Sentralt står også fremveksten av et variert organisasjonsliv med de store folketalernes agiterende form, noe som banet vei for Venstre og partipolitikken. Her var det folkehøyskolenes frie pedagogikk og troen på det levende ordet som vant frem. Etter hvert er det flere som slipper til, og Johansen følger langvarige prosesser som til slutt ga stemmerett for alle.

For å si det med Camilla Collett, kvinnene brøt ut «Fra de stummes Lejr». De laget lese- og diskusjonsforeninger, mange av dem hadde egne bibliotek. Slik fikk kvinnene stoff til foredrag og debatter som igjen ga trening i å formulere seg klart og tydelig. Johansen får også med det første internasjonale samiske landsmøtet i 1917.

Dette er norsk historie, men på en ny måte. Johansen rekonstruer reglene for det skiftende politiske spillet. Han ikke bare går til kildene, men han lar også de rike kildene komme til orde. Det blir langt, og onde tunger har kalt verket Rhetorica Voluminosa. Den veier nesten to kilo, det er en tung bok, så tung at du ikke kan gå til sengs med den. Men det er absolutt verdt å gå til bords både med bok og notatblokk. Det rike kildemateriale gir innsikt og muligheter til å vurdere forfatterens rekonstruksjon av skiftende tiders normer for politisk kommunikasjon. Befriende er det også at Johansen ikke sjenerer seg for å trekke paralleller fra friske uttalelser på Wergelands tid til dagens retoriske normer. Det er ikke er så lenge siden en partileder markerte sin politiske triumf med innstudert latter og «magavrælet» «MORNA JENS»!

Det er heller ikke slik at alle politikere når frem med sine mer reflekterte budskap. Et eksempel kunne være tidligere statsminister Jagland som bare fikk sarkastiske reaksjoner på sin bildebruk.

Den lange veien

På lang sikt ble Wergelands agitasjon for bibliotek effektiv. Eilert Sundt var ikke i tvil om at «den politiske Bevægelse» vakte «trangen til boglig oplysning». Her viser han til de meldingene som ble sendt inn fra styrene for allmuebibliotekene, som sa «at ikke før var Formandskabene dannede, før de paa adskillige Steder hjalp til at faa Almue-Bibliotheker istand». (I Kildal 1949, s. 99). I slutten av 1830-årene ble bibliotekspørsmålet drøftet rundt om i kommunene. Mange var redde for økte utgifter, men det var stigende interesse for saken.

Johansen viser hvordan de frivillige organisasjonene kom til å bli de viktigste arenaene for vår demokratiske utvikling. Det tok tid å få makt, men det hjalp å ha kunnskap. Det ble rom for mange offentligheter, og folkeopplysning ble forankret i hver av dem. Kunnskapen kom ikke bare fra taler og foredrag. Like viktig ble medlemsbladene og egne bokutgivelser. Organisasjonene brukte bibliotekene, og de hadde gjerne egne boksamlinger i tillegg. Det frivillige folkeopplysningsarbeidet er derfor en viktig del av bibliotekhistorien. (jfr kartleggingen som kom i boken Folkelig kulturarbeid i 1958 og Geir Vestheims dr.avhandling i 1997)

Komme til orde er en nyttig bok om vår historie, men også om skiftende normer og mentalitet som bibliotekene har vært omgitt av. Johansens grep på stoffet gir til og med interessante perspektiver på hvem som får «komme til orde» i vår tid. Boken kaster et avslørende blikk inn i maktens narraktige og ofte brutale verden. Sammenlignet med mange av bokhøstens ferskvarer er dette en bok med lang holdbarhet. Med andre ord: en god investering i kunnskap. Vi venter spent på en fortsettelse om det neste hundreåret!