I Wergelands bokhyller

Kvinnene kommer sikkert etter, eller er samlemani gått helt av moten? Frimerker, fotballkort og mynter fenger ikke lenger. I våre minimalistiske bohus er det ikke plass til bøker heller. Skal du ha visning er meldingen klar: De støvete bokhyllene må fjernes. Sist jeg var på loppemarked kostet 40 fine bind Norges nasjonallitteratur til sammen 100 kroner. På kjøpesentret Fornebu S i Bærum er det nå et godt og gratis «ta-selv-og-behold-gjerne-bibliotek». Skal vi samle, må det helst skje i en sky.

Høydepunkter fra Wergeland til Ambjørnsen

Heldigvis er det fortsatt bibliofile som følger med. For å si det med Rudolf Nilsen, det er noen som «bøyet over bøkene leter drømmen frem igjen». De jakter på godbitene. Et kostelig eksempel er Ingvar Ambjørnsens første bok Pepsikyss – en samling dikt og strek fra 1976. Prisen var da kr 3. Boka led samme skjebne som Ibsens beskjedent utstyrte debut Catilina. Begge bøkene solgte like dårlig, og det meste ble makulert. Ambjørnsen regner knapt Pepsikyss med på sin verkliste. Den finnes i noen få bibliotek, men er ikke på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. Alle trodde den var uoppnåelig, men i 2017 dukket det opp ett eksemplar. På auksjon gikk den spinkle trykksaken for kr 22.000!

En like ettertraktet forfatter som Ambjørnsen er Henrik Wergeland. Forskjellen er at sistnevnte har en større og mer variert (og kaotisk) produksjon. Wergeland er mer enn 17. mai. Han skrev i alle sjangre, fra farser og lesebøker til historie, politisk journalistikk, store diktverk og barnelitteratur. I sitt korte liv holdt han Kristianias boktrykkere i full aktivitet. Produksjonen viser en forlagsbransje som knapt var etablert. Her gikk det raskt fra dikterens penn og rett ut på markedet i mangfoldige varianter med forskjellige utgaver, opplag og bokutstyr. Blant samlere har Wergeland vært på favorittplass gjennom mange generasjoner. Men ingen har fått med seg alt. Derfor har interessen holdt seg så godt. For den bibliofile er komplette samlinger kjedelige.

Hvor tok bøkene veien?

Wergeland ble et hett samleobjekt først på begynnelsen av1900-tallet. Den legendariske advokat Jonas Skougaard hadde Wergeland som en av sine favoritter. Han kjøpte det han kom over, noterte supplerende opplysninger inn i publikasjonene og byttet dubletter med Universitetsbiblioteket (UBO). Dedikasjonseksemplarer var Skougaards favoritt, og han sikret seg «wergelandiana» fra dikterens familie. Slik fikk han bøker med beste proveniens og dedikasjoner som «Fra Henrik til Camilla». Fra 1969 gikk Skougaards samlinger under hammeren på bokauksjoner, arrangert i nær kontakt med Bibliofilklubben. Originalmanuskripter gikk til UBO, bøkene ble spredt, men hans unike Wergelandiana ble holdt samlet, overtatt av skipsreder Per E. Meyer som også utvidet samlingen. Siste private eiere, Anne Marie og Kjell Chr. Ulrichsen, har nå gitt hele sin samling til Oslo katedralskole. Som en ytterligere forsterkning er også Cato Schiøtz’ store Wergelandsamling i biblioteket.

Et godt hjem for Wergeland

Dette er god gammel tradisjon i norsk bibliotekhistorie: Våre eldste bibliotek bygget på bokgaver som har kommet offentligheten til gode. Katedralskolen hadde fra før en egen Wergeland-samling, flere av bøkene var gitt av skolens egen disippel Henrik. Søsteren Camilla hadde neppe adgang, men hun er godt representert i biblioteket. Det samme gjelder Welhaven, Asbjørnsen og Moe og Wessel.

Vi kan trygt si at Wergeland har kommet hjem. Ernst Bjerke, som forvalter herlighetene, sier stolt at her er nå «norsk boksamlings arvesølv, bevart som en slags tidskapsel fra den norske bibliofiliens gullalder. […] og et monument ikke bare over Wergeland selv, men over flere generasjoner norske boksamlere.»

Skriftene er ikke bare samlet, ordnet og sikret. De blir også formidlet. Biblioteket har gode nettsider og publikasjoner. Nytt av året er boken Bibliotheca Wergelandiana. Forfatter Ernst Bjerke er ikke bare en disippel fra skolen, men har gode bokhistoriske kunnskaper og de beste forutsetninger for å lage et praktverk som dokumenterer Wergeland-samlingens historie og innhold. Hver enhet er detaljert beskrevet med sjenerøse opplysninger om pris, notater, signaturer og varianter av innbinding og omslag. Dersom det er få kjente eksemplarer, får vi også vite hvor disse befinner seg. Ekstra nyttig er det at innførslene følges opp med gode fotografier av de enkelte bøkene. Boken er derfor en god gammeldags og underholdende bibliografi, i tradisjonen fra gamle høvdinger som Halvorsen og Haffner.

Kristiania kaller

Hvorfor fortjener hovedstaden å få en slik «unyttig» herlighet av en boksamling? Er det for å glede dagens elever? Finner ikke de bibliofile bokforskerne det de trenger på Nasjonalbiblioteket noen trikkestopp unna? Ernst Bjerke gir gode svar. De to institusjonene utfyller hverandre. Katedralskolen har et bokmuseum som dokumenterer bokens gang fra forfatter, trykkerier, forlag, bokhandel og frem til sporene etter lesernes bruk. I Wergelands korte dikterliv var trykking og innbinding noe som gikk i små serier og var en kunst utført med håndkraft. Motoriserte trykkpresser og forlagsinnbinding kommer etter Wergelands tid. Samlede verker i uniformerte versjoner er også av nyere dato.

Nasjonalbiblioteket har selvsagt det meste av Wergeland, men her er mange av bøkene ordnet i standardiserte innbindinger og gjort klar for langvarig slitasje, bruk og utlån. Bjerkes poeng er at Katedralskolen nå kan vise bøkene slik Wergeland ville ha dem, enten de fremtrer uoppskåret med autentiske omslag eller som velbrukte og fillete eksemplarer med ulike papirtyper og utstyr.

Det er mange historier om Wergelands interesse for trykkerier og typografi. Den lille diktsamlingen Vinterblommer i Barnekammeret ble satt av boktrykker Steens meget unge sønn Theodor Ferdinand i 1840. Det var hans første selvstendige arbeid, men bak hans rygg sto det en «høi, vakker, venlig mand, rød og hvid i ansiktet og med briller, og klapped den lille trykkerigut på skulderen og roste ham for hans flinkhed». Oppmuntringen hjalp fordi den kom fra selveste Wergeland. Det er Elling Holst som forteller historien. 50 år senere skulle han selv lage en ny utgave av disse barnediktene. Boktrykkeren var den samme, «han straaler endnu den dag i dag, naar han taler om det.» Moren hadde gjemt den lille boken. «Den var jo som den første lille knop til en vakker blomstring, barnehaandens første lille alvorlige greb i livets gjerning.».

Bjerke gir et godt innblikk i Wergelands interesse for typografi og bokillustrasjoner. Han leverte sine egne tegninger som ble skåret i tre og lagt i trykkpressen (xylografier). Det beste eksemplet er den gjennomillustrerte «avskjedboken» Hasselnødder. Han tok også i bruk tidens nye trykkeform, litografiet, slik som vi ser det på tittelbladet av Skabelsen, Mennesket og Messias. Bildet ble skapt av «hovedfienden» Welhaven som senere angret og beklaget sitt kunstverk! Bjerke viser også at mange fant at Wergelands bøker med sine mange ornamenter, border og vignetter brøt med tidens klassisisme og ga «uttrykk for en dekadent og stilforvirret forfallstid for det norske boktrykket». Kanskje var det heller uttrykk for Wergelands ønske om å nå ut og at pynten kunne bidra til å vekke leselyst?

Wergeland-biografen Odd Arvid Storsveen har gitt et morsomt bidrag til boken. Han innbyr Wer-geland til fest og viser en dikter som blander «narrens smil, gjøglerens smerte og pønkerens trass». Det er en god inngang og veiviser til Bjerkes allsidige katalog, en fest for bibliotekets gode venner og for Wergelands materielle og bibliografiske mangfoldighet. TL