Barndommens mørke rom og de intuitive elevene

Hun forteller at forfatteryrket var en nødløsning for henne, etter å ha prøvd seg både som student og lærer ved folkehøyskole. Hun trengte en måte å livnære seg på, og det vanlige systematiske arbeidslivet følte hun seg ikke hjemme i. Mens andre gjerne holder på en stund før de lykkes, debuterte Gro ved første forsøk med «Audiens». «Audiens» er en diktsyklus, det vil si en sammenhengende diktfortelling om paven, som også kan leses som enkeltdikt. Gro har en lekende barnslig, herlig skrivemåte, som mange kan misunne henne. Hun har skrevet i mange sjangre både for barn og voksne. Men hun ble skrivelærer før hun ble forfatter. I år har hun vært skrivelærer i 34 år.

En del år tilbake satt jeg på skrivekurs med Gro Dahle, i et nedslitt klasserom. Vi fikk utdelt druer og servelat som skulle smakes, luktes på og hjelpe oss inn i et litterært univers. Nå nitten år etter møtes vi igjen, på en bortgjemt parkeringsplass i Melsomvik i Vestfold. Klokken er kvart på åtte og januar lakker mot slutten. Hun er ikke så ulik med musefletter og fargerike klær. 

Når jeg forteller henne dette, utdyper hun oppgaven med druene:

– Med drua skulle det først jobbes med sansningen, lukt, smak, overflate, hardhet, kjenne mellom fingrene, konsistens, skallet, se, granske, undersøke med blikket, høre, skrive et råmateriale med sansninger, og så koble opp mot de store ordene: kjærlighet, sorg, barndom, omsorg, slitenhet, lengsel eller forelskelse. Det var da hun selv tok i bruk sine egne skriveøvelser at det løsnet for henne som forfatter.

Hun vil med sine skrivekurs gi folk en nøkkel til språket. Hun har holdt skrivekurs for ulike grupper, blant annet psykisk utviklingshemmede. Mange av dem hadde liten mulighet til å formulere seg skriftlig, men ved hjelp av støttekontakter og ansatte fikk de skrevet ned tankene sine. Oppgaven gikk ut på å bruke noe som var viktig for dem.

En 60-år gammel kvinne, svakt fungerende, valgte ringen etter moren. Ordene kom med lange mellomrom, kanskje opptil ett minutt. Resultatet ble dette diktet:

Jeg husker huset hjemme

Det hvite huset 

Og hagen og epletrærne

Og moren min på trappen

Nå er trærne hogd ned

Nå er huset revet

Nå er moren min død

Det eneste jeg har igjen er denne ringen

På oppdrag fra ”Alternativ for vold” har hun skrevet en bildebok for barn som vokser opp i voldelige familier. Jeg nevner at jeg synes bildene i boken er veldig skremmende. Hun forteller at voksne reagerer ofte sterkt på boken, men at barna ikke pleier å reagere negativt. I år er det 17 år siden boken ble utgitt, og den er oversatt til 20 språk, sist til arabisk for utgivelse i Egypt, men også i land som Russland, USA og Mongolia. Boken skapte debatt da den kom, særlig var lærere og bibliotekarer kritiske. De mente innholdet var for sterkt, og var redde for at en tok fra barna uskylden.

– En gang på biblioteket så jeg en mor som hadde lånt «Sinna mann», og bibliotekaren kom løpende etter, og sa at den burde hun ikke lese.

– Hvordan reagerer barn som ikke har erfaring med tematikken på boken? Fungerer fortellingen også for dem?

-Ja, barn leser eller oppfatter historien annerledes enn voksne. Mange barn er veldig konkrete helt fram til ti-, elleveårsalderen og forholder seg mest til den ytre handlingen, de leser sjelden underteksten i en fortelling.

– Barna ler! De synes den er morsom. Hvorfor? pleier jeg å spørre. Da sier de: Fordi det bor et troll inni pappaen. Fordi trollet oppfører seg som en liten unge. Fordi han gjør det som ikke er lov til å gjøre. Fordi han ser dum ut.

Når jeg har lest høyt fra den har det kommet barn opp til meg etterpå, som kjenner seg igjen i fortellingen. Det har hendt at et barn har ropt ut: Det er jo pappa! Plutselig har de følt at det er lov til å snakke om det.

–Hva ønsker du med bildebøkene dine?

– Når jeg skriver disse bøkene ønsker jeg å finne de mørke rommene og sette døren på gløtt, og si til barnet at du er ikke alene. Komme med lommelykten min og lyse opp. Lommelykta som jeg bruker er språket.

– «Sinna mann» er nok den boken av mine bøker som har betydd mest, fordi den skapte en samfunnsdebatt og førte til en endring. I ettertid har det blitt mer åpent om tabubelagte emner som vold i hjemmet. Det er jeg stolt av. Denne boken har jeg også fått mange tilbakemeldinger på fra familier som sier den har hjulpet dem.

Da hun skulle gi ut bildeboken «Blekkspruten» om incest, var forlaget bekymret for at det skulle komme negative reaksjoner, noe det ikke gjorde.- Det viser at rommet for bildebøker er blitt større, også om hva man kan fortelle om til barn. De er som sagt ikke barnebøker, men allalderbøker som passer for både barn, ungdom og voksne.

– Du har også skrevet en bildebok om porno?

– Boken er ikke om porno, men om samtalen rundt porno. Den er ment som et utgangspunkt for å snakke med barn om pornografi. Lærere og helsesøstre har vært glade for boken, mens enkelte eldre psykologer mente at barn ikke skal lese eller snakke om pornografi før de er 16 år. Så her ble mottakelsen omvendt som for «Sinna mann», hvor psykologene var støttende og lærerne var negative.

– Redd Barna hadde for noen år siden en undersøkelse av barn i femte klasse om deres forhold til porno, og da viste det seg at 98 % av femteklassinger hadde sett porno. Unge gutter som ser på porno, ser ofte porno i grupper, viser hverandre bilder, utfordrer hverandre og har mye humor rundt det. Jentene derimot ser på det som research, i forhold til hvordan man kan kle seg og oppføre seg. Det er jo svært uheldig. Boken er skrevet med humor, med vekt på å ikke vekke skam. Et problem har vært at boken har havnet sammen med bøker for barn fra 3 år og oppover i bokhandelen. Jeg forstår at folk kan reagere på det. «Sesam, sesam» er tenkt fra 5. klasse og oppover. I ettertid ser jeg at jeg burde nok ha valgt et annet format og forside på boken.

Vi kommer frem tidlig, trafikken er merkelig nærmest ikke-eksisterende. Fem minutter før hun skal lese spør hun om jeg kan ta meg av lysbildene mens hun leser fra «Sinna mann». Vi er på en kristelig sykepleieskole og det er seminar om vold. Hun begynner med å fortelle at hun er vokst opp som enebarn i et hjem uten krangling. Derfor synes hun sinne er kjempeskummelt og samtidig veldig spennende. Etterpå i bilen snakker vi mer om bildebøkene hennes. Bildeboken hennes «Snill» er blant annet utgitt i Korea, Kina og India, og handler om en jente som er så snill og flink og stille at hun blir borte i veggen.

– Er det noe du ikke vil lese høyt for barn eller temaer du ikke vil skrive om?

– Bildeboken «Snill» leser jeg ikke for barn under 5. klasse, fordi den oppleves for skummel. Mindre barn som leser eller får lest denne forholder seg til den ytre og konkrete handlingen. De tolker ikke og får ikke med seg undertekst og overført betydning, og da kan dette helt konkret oppleves som skremmende, at snille barn kan bli tatt av veggen. Jenta bryter til slutt ut fra veggen, og bryter også stillheten.

– Temaer som halshugging, steining, æresdrap er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å lage en allegori om det, slik jeg har gjort tidligere ved å sammenligne overgriperen med en blekksprut. I tillegg ville jeg nok ikke skrevet om skolemassakre, av frykt både for å skremme og inspirere.

I bøkene om vold og incest har hun benyttet seg av ordene barn selv bruker når de snakker med terapeuter.

– Jeg har snakket mye med fagfolk. Når jeg og mannen min begynte å planlegge boken om incest trodde vi at overgriperen som regel var en voksen, men den store utfordringen er derimot de unge overgriperne under den seksuelle lavalderen, eldre søsken, eller en av deres venner, og derfor måtte jeg endre fortellingen.

Gro Dahle er opptatt av intuitive metoder som tilnærmingsmåte spesielt for de mer urolige og skoleleie elevene. Når hun kommer inn i et klasserom peker ofte læreren stolt på de flittige, analytiske jentene som skårer høyt i norsk. Hennes mål er å gi bråkmakerne i hjørnet en nøkkel til språket med intuitive innfallsmetoder. Språk er makt, og de som føler de ikke behersker det faller ofte utenfor og melder seg ut. Hun mener skolen dreper skrivelysten hos de mer intuitive studentene, og hjelper frem de analytiske. Uten fasitsvar, og rett og galt, blir det gjerne guttene i hjørnet som lager de mest kreative tekstene, og de flinke jentene som føler at de ikke får det til. Læreren kan få seg en øyeåpner og den til vanlig «bråkete gutten» går ut av klasserommet med mestring som «dagens helt».

– De fleste er ikke bare intuitive eller bare analytiske, og det er viktig at skolen bruker begge læringsmetodene. I analytiske oppgaver er man opptatt av resultatet og man har en håndverksmessig tilnærming til faget. Jeg var med på et prosjekt med kulturkurs i Halden, for ungdom i risikosonen som hadde falt ut av skolen. Flere hadde kommet inn i rus eller kriminalitet. Disse elevene viste seg å ikke være motivert for å gjøre analytiske oppgaver. Men når vi gjorde intuitive øvelser var de overraskende gode: ivrige, kreative og arbeidssomme. Da skrev enkelte med dysleksi nærmest feilfritt. Så lærte de skrive søknader og leserbrev. Etter et år var alle i gang med noe, enten skole eller jobb. Dette viser at de mest intuitive elevene lett kan falle ut av skolen.

Skolen har blitt mer analytisk. Da jeg vokste opp var det også intuitivt innhold, i alle fall. Det å ha en forfatterbok hvor man kan skrive fritt er et eksempel på en intuitiv metode.

– Har du eksempel på intuitive oppgaver?

– Grunnformen for intuitiv skriving er friskriften. Den er prestasjonsfri og handler om å skrive i vei uten mål og retning. Ikke prøve å skrive riktig eller bra eller feilfritt eller flinkt, men bare la armen skrive og følge etter skriften, følge etter ordene og se hvor ordene går.

– Intuitive oppgaver kan også begynne med språklige bilder slik som sammenligninger av tunga og metaforer på mor eller far, å gi taket menneskelige kvaliteter osv.

– Jeg mener man i skolen kunne begynne hver morgen med en fem minutters skriveøvelse. Men hvis vi skal snakke om hvordan jeg kunne tenke meg at skolen skulle være, trenger vi en hel artikkel.

– Bruker du disse teknikkene selv?

– Ja, jeg begynner alltid prosjektene mine med friskrift. Skriver 500 sider på 1-2 måneder, bare for å komme i gang, varme opp. Dette er en teknikk hun oppdaget mens hun gikk på forfatterstudiet i Bø, og hadde om surrealismen.- Da jeg begynte med det løsnet det for meg.

– Når du snakker om intuitive øvelser tenker jeg først og fremst på norskfaget, men det er kanskje noe som kan brukes i alle fag? For eksempel samfunnsfag?

-Ja, i samfunnsfag kan man for eksempel ta utgangspunkt i ordet Stortinget. Hva gruer Stortinget seg til? Eller hva tenker Stortinget før det legger seg. Bare for å ha en morsom start på timen. Den eleven som har gruet seg til å åpne bøkene, får en lettere start.

-Jeg underviser også masterstudenter. Det er for å hjelpe dem å åpne opp tankene og få ideer som kan gi oppgaven en mer interessant innfallsvinkel. - Jeg gir oppgaver tilpasset det faglige området, finner ord, begreper, navn, bilder, steder, materialer, gjenstander, modeller, sitater knyttet opp til fagområdet i fokus, og så brukes disse utgangspunktene som tilfeldige utgangspunkt for skrivingen, slik at man gjennom skriften kan gå dypere inn i stoffet. Ikke friskrift med projeksjon slik som i den skjønnlitterære skrivingen, men heller i dybden, ned i materien.

– Du har kalt språket i lærebøker for teflonspråk, hva legger du i dette?

– Innholdet i bøkene er bra, men språket er forferdelig. For lange setninger, med for mange små ord, som gjør det vanskelig å fange oppmerksomheten til leseren.

Hvordan kan språket gjøres bedre? Ved å stramme inn, kortere setninger. Variere mellom korte og lange setninger, skape kontrast og mer dynamisk språk. Cathrine Krøger i Dagbladet har kritisert pensumet for sykepleiere for nettopp dette.

Vi har god tid og hun vil stoppe og spise lunsj. Jeg har allerede spist matpakken min, men hun har lyst til å spandere. Vi stopper på Marché-restauranten, som ligger som en bro over E18 med trafikken susende under oss. Det er nærmest folketomt og jeg har lagt notatblokka igjen i bilen.

– Noe av det jeg har mest tro på er høytlesing. Faren min leste for meg til jeg var 17 år. Jeg hadde alltid leseprosjekter med barna mine. Selv da de gikk på videregående. Da leste jeg blant annet ”Da Vinci-koden”. Jeg gikk og gledet meg til kvelden når jeg skulle lese fortsettelsen. Har du lest den? Jeg tror at det å lese for barn er viktig slik at de erfarer det å kunne lage egne bilder i hodet. 

Når vi nærmer oss Melsomvik i Sandefjord kommune og den bortgjemte parkeringsplassen, sier hun at nå er ringen sluttet. Samme dag sendes et radioprogram om henne på NRK-Vestfold. Vel hjemme hører jeg på dette. Det er tonesatt og hun leser mystisk. Stemmen er blitt omformet av radiobølgene og ut runger vokalene og konsonantene hennes ut i et dikt:

Dette hjemmet vi har samlet rundt oss. Disse suvenirene. I dette museet skulle vi bli gamle sammen. Spise våre berlinerkranser under gjenstandenes memoarer. Sitte der to centimeter fra hverandre for å gi denne utstillingen mening. Alene i sofaen blir hver ting et kors. Dette rommet en gravlund.