Utgave: 2/2021

Skriver hardbarket krim fra Østfold

Skrivesperre. – Jeg har skrivesperre hele tiden, hevder krimforfatter Jan–Erik Fjell. Hittil har ikke skrivesperren hindret ham i å skrive hele åtte romaner om Kripos-etterforskeren Anton Brekke.
Bibliotek

Det er mye fælt som kan skje i Østfold når krimforfatter Jan-Erik Fjell setter i gang. Drap og bortføringer. Folk som bare forsvinner. Mafiametoder. Selv hevder han at han ikke har noen særlig livlig fantasi. Ting bare dukker opp.

Krimforfatter Jan-Erik Fjell brakdebuterte i 2010 med Tysteren som han fikk Bokhandlerprisen for. Plutselig var han på alles lepper og han tok opp kampen med kjente og veletablerte krimforfattere. Media kastet seg over ham og han måtte svare på alle mulige spørsmål. Han måtte fortelle om sin tid som naver. Som pokerspiller. Som rullestolbruker. Og når ville oppfølgeren komme?

Gangsterne

Siden debuten i 2010 har det blitt hele sju krimromaner med den etter hvert velkjente og sære Kripos-etterforskeren Anton Brekke. Navnet hentet Fjell fra gata der han vokste opp på Gressvik utenfor Fredrikstad. Anton Brekkes vei. Skyggerom kom i 2012, året etter fulgte Hevneren, deretter Rovdyret i 2014, Lykkejegeren i 2016, Gjemsel kom i 2019 og i fjor kom Gråsonen. Til høsten kommer den åttende romanen om Anton Brekke.

– Hvorfor ble det krimgenren?

– Egentlig litt tilfeldig. Jeg ville skrive om en vaskeekte gangster fra USA og mens jeg tenkte på storyen, forsto jeg at jeg trengte en norsk politimann også. Slik ble Anton Brekke født.

– Hvordan vil du selv beskrive Anton Brekke?

– Han er litt Zlatan. Ikke på fotballbanen, for der er han helt elendig, men Anton Brekke gjør som han selv vil, og bryr seg ikke veldig om hva andre måtte mene. Det som var viktig for meg da jeg begynte å skrive om ham, var at han måtte være noe nytt. Jeg ville ikke sitte med følelsen av at jeg kopierte noen, for detektivhelter i bøker kan fort bli klisjé. Den usosiale, den alkoholiserte, den deprimerte, eller en kombinasjon av alle tre. Jeg selv er ikke usosial, alkoholisert eller deprimert, så jeg tror også det hadde blitt vanskelig å skrive om. Derimot innbiller jeg meg at jeg har humor. Og mye av det! I tillegg har jeg spilt titusener av pokerhender. Derfor ble Anton Brekke en degenerert gambler som kan lire av seg en og annen flåsete kommentar, og som kanskje kan oppfattes som en som er litt ufin og stor i kjeften – for de som ikke har humor, vel å merke. Men det er jo ikke komedie jeg skriver, så at han kan slå en og annen vits er heldigvis ikke hans beste eller eneste egenskap. Hva han er best til, er å jakte på mennesker. Ikke redd for å tøye strikken, men er alltid rettferdig. I tillegg har han et stort hjerte, men det rommer bare noen få.

– Er det mye av deg selv i hovedkarakteren?

– Ja, men det er helt utilsiktet. Helt automatisk blir det mye av forfatteren i en hovedkarakter over så mange bøker. Akkurat som det er mye Jørn i William Wisting, plenty med Jørgen i Ole Vik, og helt sikkert også en god dose Nesbø i Harry Hole. Det er karakteren leseren blir mest og best kjent med. Da er det helt naturlig at det blir mye av forfatteren også. Iallfall om man skal gjøre det lettvint, he-he.

Østfold

– Du skriver mye om Østfold og Fredrikstad. Er stedskoloritten viktig for deg?

– Jeg skriver jo om det jeg kjenner til. Og at det ble Fredrikstad i første bok måtte nødvendigvis bli slik. Alt jeg har skrevet har hatt sitt utspring i Østfold. Jeg har fartet mye rundt i fylket og sett etter steder hvor jeg kan lage gode scener. Da jeg skulle skrive Gråsonen, var jeg på jakt etter et lite sted hvor det ikke skjer så mye. Jeg ringte en politivenn og spurte hvor på Østlandet man kunne finne det kjedeligste lensmannskontoret på begynnelsen av nittitallet. Han var ikke i tvil. Det måtte bli Aremark. Jeg vil ha det ekte. Nå som jeg har blitt kjent har jeg fått innpass her og der. Jeg har fått være med både politiet, Kripos og ambulansen. Og jeg har fått en fast kontakt i Kripos som jeg kan ringe. I bok nummer fire, Rovdyret, var jeg også litt i kontakt med et kriminelt miljø her i Østfold. Men det jeg skrev var rein fantasi.

-Har du en veldig livlig fantasi?

– Mange lurer på om jeg har en helt sinnssyk fantasi. Nei, det har jeg ikke og derfor må jeg bruke lang tid på bøkene. Men det er nok et pluss som forfatter å ha en livlig fantasi. Det er viktig å kunne se for seg ting.

Amerikansk forbilde

– Hva er motivasjonen din for å skrive romaner?

– Har du sett bensinprisene? ler Fjell, som liker å kjøre bil, og helst fort. – Nei, det er jo en jobb. Jeg hadde ikke skrevet hvis jeg ikke hadde elsket resultatet. Men det er hardt arbeid å være forfatter. Unni Lindell har sagt at hun nærmest blir bipolar i perioder. Akkurat der kjenner jeg meg igjen.

– Forbilder? Amerikanske Harlan Coben fra New Jersey. Helt klart. Coben får alt til å se så enkelt ut. Og jeg liker også John Grisham. Og jeg har også lært mye av norske forfattere. Jørn Lier Horst er den jeg snakker mest med. Og jeg har mye kontakt med krimforfatter Jørgen Jæger i Bergen. Til å begynne med fikk jeg mange råd fra Tom Egeland, han er den mest inkluderende forfatteren i Norge, forteller Fjell og legger til at han leser bøker annerledes nå enn tidligere. - Jeg ser mye på fortellerteknikker. Og det er lov å stjele og gjøre det til sitt eget. Når det er sagt, så leser jeg altfor lite av andre krimforfattere. Men når jeg leser, blir det alltid krim og thrillere.

– Hvordan jobber du med en ny roman?

– Før jeg skriver noe som helst, må jeg ha grunnkarakterene på plass. Jeg må ha med starten og vite noe om slutten, men ikke nødvendigvis nøyaktig hva. Jeg må også ha på plass noen «twist and turns», altså vendinger og overraskelser. Jeg planlegger aldri hele boka, slik enkelte andre forfattere gjør. Når jeg skriver er skifte av synsvinkel og tilbakeblikk de viktigste grepene jeg tar. Plottene må være gode, men gode karakterer trumfer likevel gode plott. Mine historier er veldig karakterdrevet, men jeg jobber også mye med selve plottene. Det å lage et godt plott er forresten veldig utfordrende. Og det å få til en oppklaring på de siste ti sidene. Jeg elsker å skrive dialoger med interessante personer, det er jeg best på, sier Fjell ,som føler at hvis han bare får til åpningen, så kan han godt skrive 2000 ord på en halv time. Men det er ikke alltid det skjer.

– Hvis jeg sliter, kan jeg bruke en hel uke på de 2000 ordene. Ofte begynner jeg på en bok ti ganger. Jeg sletter og forkaster mye. Det er veldig frustrerende. Jeg har det aldri så bra som når jeg har skrevet et kapittel som jeg er fornøyd med. Som jeg føler sitter. Da blir jeg glad. Men det er et strev.

Fascinert av mafiaen

Det var ikke gitt at Jan-Erik Fjell skulle bli forfatter. Først prøvde han seg på Høyskolen i Østfold. Han skulle bli lærer og startet med engelsk. Etter fire måneder var løpet kjørt. Selvtilliten var på bunn og Fjell var fortvilet. Hva skulle han finne på nå? Han var fortsatt avhengig av NAV. Så ble det nettpoker. Pengene rant ut, men rant ikke inn igjen. Katastrofe. Så begynte Fjell å skrive på et filmmanus. Det prosjektet braklandet også. En idé til en ungdomskomedie tok form. Manuset ble sendt til en rekke forlag, til slutt var det et lite forlag som antok det. Opplaget var på rundt 400 og Fjell følte at noe hadde løsnet.

– Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av mafiaen og jeg fikk en idé som endte med romanen Tysteren. Den brukte jeg åtte måneder på. Jeg skrev jo fordi jeg ikke fikk til noe annet. Og så tenkte jeg: Hvor vanskelig kan det være å skrive en roman? Jo, det var vanskelig. Fortsatt har jeg skrivesperre hele tiden. Toppen ti av åtti kapitler har vært en fryd å skrive. Det er en kamp hele tiden og derfor har jeg etter hver bok sagt at dette blir den siste. Men så er det deilig å starte igjen med blanke ark.

Det skulle ta tre år mellom Lykkejegeren og Gjemsel. Fjell synes selv at han bør klare én bok i året. Men i 2016 ble han syk og alt ble satt på vent.

– Jeg havnet på sykehus og fikk morfin. Og det var morfinen som ga meg en ny opplevelse. Plutselig fikk jeg en idé i morfinrusen. Det kom altså noe godt ut av oppholdet på sykehuset, det kom en ny bok.

Fortelle sin historie

Fjell innrømmer at det til tider kan være en ensom jobb å være forfatter.

– Samtidig elsker jeg å være i eget selskap. Og så liker jeg å lage mat innimellom og jeg snakker ofte med folk på telefonen. Jeg er en veldig sosial person, men kan også være veldig asosial. Jeg prøver å skrive hver dag og jeg er alltid tidlig oppe. Noen dager skriver jeg fra seks til elleve, andre dager fra elleve til to og noen ganger fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg er egentlig dårlig på rutine, forteller Fjell, som har en kontrakt med forlaget sitt om åtte bøker.

– Hva gjør du om fem – ti år?

– Jeg håper at jeg fortsatt skriver, men ikke nødvendigvis om Anton Brekke. Muligens blir det noen barnebøker, og da tenker jeg på humorbøker for barn. Det er nok bra å skrive noe annet enn krim.

– Du er rundt om på skoler og forteller om forfatterskapet ditt. Hva er det du først og fremst ønsker å formidle til elevene?

– Det jeg ønsker å formidle er at selv om man sitter på bakerste rad og ikke følger godt med, så bør lærerne bli flinkere til å se den enkelte. Det eneste jeg selv likte på skolen, var å skrive stiler. Jeg liker å fortelle elevene min historie. Jeg tror at det kan være bra for dem jeg snakker med.

Powered by Labrador CMS