Artikler
3/2021

Om overvåkingskapitalisme og oppussing

Ragnar Audunson

Professor

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

For tida holde vi på med et oppussingsprosjekt hjemme. I den forbindelse skulle jeg, rett før jeg satte med til datamaskinen for å skrive denne artikkelen, skru ned en skinne over en hems på arbeidsrommet. Det var vanskelig å komme til, skinna var skrudd godt til for 25–30 år siden av dem vi kjøpte leiligheten av, og jeg er upraktisk. Det kom helt sikkert en del iltre og høylytte utrop fra meg til min kone i løpet av arbeidets gang før alle skruene var ute og lista demontert. Men til min overaskelse: da jeg skrudde på datamaskinen for å begynne på denne artikkelen, kom det opp en annonse for et redskap særdeles velegnet til å skru ut gamle og fastrustede skruer. Det kan illustrere temaet for mitt bidrag i dette nummeret: overvåkingskapitalismen og hvordan bibliotekfeltet bør forholde seg til den.

Artikkelen har også et annet utgangspunkt: I april ble jeg bedt om å holde et foredrag på årsmøtet i Nordnorsk biblioteklag. Oppdraget var å diskutere hvilke konsekvenser digitaliseringen har for bibliotekenes rolle.

Det overordnede svaret på spørsmålet jeg ble stilt, er det enkelt å svare på. Digitalisering eller ikke – bibliotekenes rolle er grunnleggende sett den samme som den alltid har vært: Bibliotekene skal fremme opplysning, kunnskap og interesse for litteratur og lesing; de skal bidra til en opplyst og informert offentlighet og de skal være møteplasser for i sine lokalsamfunn. I sum skal bibliotekene bidra til at menneskene i størst mulig grad kan leve sitt liv som myndige, frie og selvstendige individer i samfunn med andre.

Men utfordringene bibliotekene står overfor med hensyn til å løse disse oppgavene i en digital kontekst, er alt annet enn enkle. En del av disse utfordringene er blitt tatt opp i bibliotekforskningen så vel som i de faglige samtalene på praksisfeltet. Hvordan kan bibliotekene bidra til å motvirke den fragmenteringen av den offentlige samtalen og framveksten av ekkokamre som digitaliseringen lette kan lede til? Det temaet er det forsket ganske mye på og det er diskutert mye.

Men vi står overfor noen utfordringer som er enda mer fundamentale og som vi i liten grad har diskutert til nå. Digitaliseringen og framveksten av internettet bar med seg løfter om lik og enkel tilgang til kunnskap og kultur, nedbygging av hierarkier, mer demokrati, deltakelse og samfunn. Men den felles samfunnsmessige ressursen som internettet og digitaliseringen kunne være, er blitt okkupert av de store teknogigantene. Det har ledet til en enorm ulikhet med hensyn til hvem som besitter og kontrollerer kunnskap. Som Sandra Braman formulerer det i boka Change of State fra 2007: de som sitter på toppen av det hun kaller det informasjonelle samfunnet, vet mer og mer om oss, om borgerne – vi, borgerne, vet mindre og mindre om dem.

Dette er en strukturell utfordring og den går inn i kjernen av bibliotekenes og bibliotekarenes samfunnsoppdrag: å bidra til et samfunn der vi er myndige og selvstendige borgere.

Det Sandra Braman kalte for det informasjonelle samfunn, kaller Shozana Zuboff i boka si fra 2019 for overvåkingskapitalisme. Det er ikke lenger, slik vi har vært vant til kontroll med og eiendomsrett til produksjonsmidlene, merverdien som arbeiderne produserer, inntekter fra fast eiendom og salg av varer og tjenester, som er kilden til de store teknologigigantenes inntekter og rikdom. Facebook, Amazon, Google og Facebook selger oss riktignok tjenester og teknologiske plattformer. Men det er ikke dette salget av tjenester og plattformen som er forretningsideen deres og kilden til deres inntekter. Kilden til deres fortjeneste er de digitale fotsporene vi etterlater oss som forteller noe om våre følelser, tanker, opplevelser, holdninger, aktiviteter, sosiale relasjoner mv. Den kunnskapen setter dem i stand til å forutsi adferd og nettopp denne kapasiteten til å forutsi adferd er det de selger til tredjepersoner for eksempel i form av annonser. Det er kjerneproduktet – ikke tjenestene de leverer oss. Det er snarere slik at tjenestene de leverer oss skal generere det Zuboff kaller adferdsoverskuddet som er det egentlige produktet.

I følge Zuboff oppdaget Google denne inntektskilden ved inngangen til 2000-tallet. Google var da et selskap som i dot.com-bølgens kjølvann hadde et akutt behov for inntekter. Man så at det man kalte digital eksos – all den informasjonen vi som brukere legger etter oss og som man ikke trengte i forbindelse med forbedring av tjenestene, kunne brukes til å utvikle denne nye profittmaskinen. – Dette tar vi, sa Google. – Det brukerne etterlater seg uten å vite det, er vårt.

Overvåkingskapitalismen har det til felles med all kapitalisme at den er underlagt et akkumulasjonsimperativ – i dette tilfellet et imperativ om stadig å utvide adferdsoverskuddet. Det er snakk om et stadig økende volum, men volum er ikke nok. Akkumulasjonsimperativet trekker i retning av at stadig flere livsområder trekkes inn i innsamlingen av adferdsoverskudd. «In the competition for scope, surveillance capitalists want your home and what you say and do within its walls. They want your car, your medical conditions, and the shows you stream; your location as well as all the streets and buildings in your path and all the behavior of all the people in your city. They want your voice and what you eat and what you buy; your children’s play time and their schooling; your brain waves and your bloodstream. Nothing is exempt». (Zuboff, New York Times, 24.1.2020).

Det neste trinnet i overvåkingskapitalismens bestrebelser på å nærme seg visshet i sine adferdsforutsigelser er knyttet til direkte modifisering og styring av adferd i den virkelige, fysiske verden. Her bygger teknogigantenes forskere direkte på den radikale behaviorismen til B.F. Skinner med ulike metoder for forsterking og betinging. Et eksempel her kan være Pokemon Go, der slike belønnings- og betingingsteknikker ble brukt for å lede folk til en MacDonald-restaurant, en Starbucks-kafe eller en pizzarestaurant der disse betaler for kundetilstrømningen på samme måte som nettannonsører betaler for klikk på sidene sine.

Overvåkingskapitalistene opererer slik alle overvåkere har gjort, i det skjulte. Vi kjøper inn en robotstøvsuger for å lette vår hverdag. Men den, sammen med alle de andre smarte gjenstandene og appene vi bruker i hverdagen, samler inn informasjon om det meste vi gjør og deler den informasjonen med andre aktører uten at vi har kontroll med det eller er klar over det. Skal du lese igjennom alle «personvernerklæringer» du blir bedt om å klikke på, på en noenlunde ordentlig måte, får du knapt gjort annet. Dette må bibliotekvesenet ta inn over seg, for denne overvåkingen og styringen – det Zuboff kaller instrumentær makt til forskjell fra totalitær makt – undergraver helt sentrale kjerneverdier bibliotekene er der for å fremme. Denne nødvendige kritiske distansen – ikke til teknologien, men til de økonomiske og politiske betingelsene teknologien nå utspiller seg innenfor – er ikke alltid til stede. I siste nummer nummer av Bok og Bibliotek har for eksempel min gode kollega Lars Egeland en artikkel der han i optimistiske ordelag beskriver hva Googles stemmestyrte digitale assistent Alexa etter hvert vil kunne hjelpe oss med av nyttige ting.

Zuboffs beskrivelse av stemmestyringens konsekvenser er litt annerledes:

«Disguised as engines of «personalization,» digital assistants operate as complex supply chains for continuous automatic extraction of behavioral surplus from human experience, its predictive value ultimately realized in markets for future behavior. Consider Amazon’s Alexa, …The corporation aggressively opened Alexa to third-party developers in order to expand the «assistant’s» range of «skills,» such as reading a recipe or ordering a pizza….Alexa’s skills, shape-shifting, and ubiquity produce more and more varied interfaces with human experience, which is then alienated from its source, translated into behavioral data, andclaimed as behavioral surplus. In the process, Amazon acquires comprehensive data on people’s actual living habits, which it learns how to fabricate into behavioral predictions for sale in behavioral futures markets for real-world services…». (Zuboff, 2019).

Hvordan har teknogigantene klart å komme unna med denne okkupasjonen av livet vårt tilsynelatende uten motstand?

Én viktig grunn er naturligvis at de virkemidlene de bruker til å ekstrahere informasjon fra oss, er tjenester vi har nytte og glede av i det daglige. Det Zuboff kaller digitaliseringens skyggetekst og som er det overvåkerne primært er interessert i, er skjult for oss.

En annen grunn er at man har lyktes med å befeste en holdning om at utviklingen er teknologisk determinert – at det er teknologien som overvåker oss.. Det er naturligvis ikke riktig. «Surveillance capitalism is an economic creation, and is therefore subject to democratic contest, debate, revision, constraint, oversight and may even be outlawed». Vi kan tenke oss for eksempel smarte hjem uten overvåkingskapitalisme, men vi kan ikke tenke oss overvåkingskapitalisme uten smarte hjem. Derfor må vi gjennom politikk tøyle og styre overvåkingskapitalismen slik vi lyktes med å tøyle og styre industrikapitalismen og slik ga borgerne økt råderett over eget liv. I den kampen må bibliotekfeltet delta.

Litt videre lesing

  1. Shozana Zuboffs bok The Age of Surveillance Capitalism som også er kommet på norsk på Spartacus, er et særdeles omfangsrikt verk. Men det foreligger noen svært gode oppsummeringer, som er tilgengelige på nettet, for eksempel:

  2. Marshall Soules. Surveillance Capitalism Pandemic. New Expøorations:Studies in Culture & Communication, vol 1(2), 2020.

  3. Shozana Zuboff. Surveillance Capitalism and the Challenge of Collective Action, New Labor Forum, vol 28(1),2019. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/1095796018819461

  4. Shozana Zuboff. You Are Now Remotely Controlled. NYT, 2401, 2020. https://cs.wellesley.edu/~cs115/readings/zuboff-oped.pdf