Artikler
3/2021

Da Peking-anden hjemsøkte
Bok og Bibliotek i 1976

Ove Sundby

Bibliotekar

Det var sannsynligvis høy temperatur i Statens bibliotektilsyn 29. november 1976.

Den grå mandagen 29. november 1976 opprant med skiftende skydekke, enkelte regnbyger, og meteorologen lovet kaldere vær. Alt var ved det normale for årstiden, men i den slottslignende villaen i Munkedamsveien 62# Statens bibliotektilsyn holder til her. Bok og Bibliotek. 1975;42(1-2):2. tror jeg gjerne det var innkalt til ekstraordinært hastemøte denne morgenen på bibliotekdirektør Else Granheims kontor i Statens bibliotektilsyn. Bakgrunnen var dagens omfangsrike kronikk på kultursidene i Aftenposten med den noe besynderlige tittelen «Donald Duck anrettet som Peking-and», forfattet av selveste Per Egil Hegge.

Per Egil Hegge har gjennom et langt liv skrevet godt, og hadde allerede i 1976 en solid karriere bak seg som kulturjournalist og utenrikskorrespondent i Aftenposten. Han stod solid plantet i avisens konservative miljø, og det ble lagt merke til hva han skrev både i embetsverket og blant politikere# https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Egil_Hegge .

Jeg ser det som svært sannsynlig at kronikken denne morgenen ble lest grundig og flere ganger av bibliotekdirektøren og hennes redaksjonssekretær, Karin Mathisen. Den åpner på følgende måte: «Tidsskriftet Bok og Bibliotek utgis av Statens Bibliotektilsyn og kommer med åtte nummer årlig. Det inneholder artikler om bibliotekspørsmål, og det gir hva man med betydelig velvilje kan kalle orienteringer om nyutkomne bøker.»

Bok og Bibliotek var til og med i bibliotek-kretser på den tiden ikke kjent for å være av det slaget som lokket, og bød seg mest fram for det tidsskriftlesende publikum. «Hvorfor virker Bok og Bibliotek så kjedelig?» skriver bl.a. Siri Knatten Eriksen# Bok og Bibliotek. 1982;49(1):35. . Allerede forsiden i sitt ensidige fargevalg og sin bruk av funksjonelle tverrgående striper sendte sterke signaler til leseren om at dette kunne bli en langdryg leseropplevelse og kun for spesielt interesserte.

Det er derfor for meg et mysterium hvordan Per Egil Hegge i det hele tatt fant fram til tidsskriftet, men i noen kretser utenfor det engere bibliotekmiljøet ble tidsskriftet nøye gransket. Allerede i Dagbladet i 1972 er det antakeligvis Simen Skjønsberg som under overskriften «Anbefales ikke» skriver følgende: «Jeg har forsøkt å følge med ganske lenge i anmeldelsene i Bok og Bibliotek. Det er ikke tvil om at vurderingene iblant går på tvers av det man finner iallfall i de største avisene. Det har særlig vært tilfelle med en del moderne – eller modernistisk – litteratur. Når anmeldelsene da gir seg den autoritet at de forteller bibliotekarene landet over at den og den boka ikke er noe å kjøpe, da blir man skremt både på forfatterens og låntakerens vegne».# Dagbladet, 19. mai, 1972, s. 4

Innlegget til Simen Skjønsberg blir, så vidt jeg har funnet ut, ikke kommentert noe sted. Men hans bekymring om hvilken vekt bokanmeldelsene i Bok og Bibliotek har på innkjøpspolitikken i norske folkebibliotek, blir fulgt opp av Per Egil Hegge fire år senere. Men hos sistnevnte kulturjournalist har skepsisen til det litterære håndverket i tidsskriftet og betydningen for innkjøpspolitikken, nå fått ekstra næring som følge av det som en kjent forfatter beskriver som den politiske vekkelsen som red landet dette tiåret# Solstad, Dag. Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land: roman. Oslo: Oktober; 2006. 287 s. .

Per Egil Hegge hamrer løs i kronikken med stor patos: «En del av «orienteringene» er nemlig utilslørt AKP-propaganda av tanketommeste og mest stereotype sort …» Dernest følger noen utvalgte eksempler på noen illustrerende bokanmeldelser han har funnet i tidsskriftets siste utgave dette året# Bok og Bibliotek. 1976;43(7-8). Det kan være vanskelig i dag for yngre å forstå det politiske klimaet på midten av syttitallet da frontene stod steilt mot hverandre, og ikke få av oss som var studenter på den tiden var påvirket av radikale holdninger. Dette preget nok også mange som hadde rekruttert seg inn i bibliotekaryrket, og slik sett var sikkert også bokanmeldelsene noe farget av dette.

Per Egil Hegge holdt imidlertid den konservative fane høyt, og mot slutten av kronikken spør han retorisk: «Redaktør Else Granheim – er De klar over hva De er ansvarlig for?» Samme morgen regner jeg med at redaksjonen i Bok og Bibliotek var i gang med et tilsvar, og allerede samme uke, torsdag 2. desember, stod svaret på trykk i Aftenposten under tittelen «Bøker – det er fa’li det!»

I sin form må det ha vært utfordrende å finne en måte å svare på kritikken til Per Egil Hegge uten at man skulle gå i den fellen å svare i affekt. Dessuten stod det kanskje mer på spill siden Per Egil Hegge var en kulturjournalist av betydning med stort nedslagsfelt i innflytelsesrike miljøer.

Klokt nok svarer derfor Else Granheim og Karin Mathisen sin motstander i en tilsvarende lett form, men bruker nøkternt nok som utgangspunkt at folkebibliotek anno 1976 skal være et sted for å søke kunnskap og informasjon fra et stort utvalg av balanserte kilder. Videre forklarer Karin Mathisen at Bok og Bibliotek bruker mye ressurser på sine bokanmeldelser, og håndplukker sine medarbeidere som får i oppdrag å skrive disse. Videre påpeker hun: «Det kunne jo tenkes at de 7 anmeldelser Hegge trekker frem av 974 bøker vi har anmeldt i 1976, ikke gir noe fullstendig bilde av Bok og Biblioteks anmeldervirksomhet, men er lest med politiske skylapper». Så fortsetter hun med en viss snert: «En ting må vi imidlertid være enig med Hegge i. Det er ikke overmennesker som redigerer og skriver i Bok og Bibliotek. På den annen side bringer vi heller ikke hovedsakelig åndsprestasjoner på Donald Duck-nivå – anrettet som Peking and, selv om nevnte rett skal være såre velsmakende også for vestlige ganer».

Else Granheim

Bokanmeldelsene i Bok og Bibliotek hadde en lang forhistorie i tidsskriftet, og fra tid til annen ble det reagert både fra forlag og enkelte «ikke anbefalte» forfattere. Kritikken utenfra kunne bli møtt med en viss humor. I 1977 svarer redaksjonen i Bok og Bibliotek med notisen «Våre bokanmeldelser blir lest!»# Bok og Bibliotek. 1977;44(4): s. 262. når fagbokforfatteren reiser innvendinger mot Olav Zakariassens anmeldelse av Einar Wang Lunds bok om «Kvalitativ uorganisk analyse: halvmikroskala». I denne noe uortodokse og ikke helt representative anmeldelsen skriver Zakariassen følgende «Det er ikke grenser for hva en kan få sendt folk av bekymringer og elendighet gjennom Postverket. Her forsto jeg ikke et skvatt av titelen [sic] en gang, langt mindre forordet og teksten har jeg overhodet ikke prøvd meg på. Men anmelde gjør man friskt likevel etter noen år i disse spaltene»# Bok og Bibliotek. 1977;44(2): s.155..

Verre var det nok med kritikken som ble reist i tidsskriftet fra egne rekker. Leif Mathisen spør i 1978 i innlegget «Litteraturkritikk – varefakta eller stemninger fra elfenbenstårnet?»# Bok og Bibliotek. 1978;45(7): s. 353. om bedre retningslinjer for anmeldelsene. Og dette ble fulgt opp av Anne-Kirsten Lyngstad i sin artikkel «Tanker omkring bokanmeldelser og Bok og Bibliotek»# Bok og Bibliotek. 1979;46(6): s. 319.. Her ber hun redaksjonen om å grunngi kriteriene for hvem som får anmelde i Bok og Bibliotek, hvilke bøker som blir gjenstand for anmeldelser, og hvilke retningslinjer som ligger til grunn for hvordan bokanmeldelsene skal utformes. Antakelig er det redaksjonssekretær Sissel Nilsen som svarer umiddelbart, og oppsummerer at anmeldelsene skal «være en brukerveiledning i bokvalget for bibliotekarer i såvel små bibliotek med små budsjett som i de noe større bibliotekene»# Bok og Bibliotek. 1979;46(6): s. 319.

For Bok og Bibliotek var bokanmeldelsene gjennomgående både ressursmessig og i omfang en viktig del av tidsskriftet, og tjente det strategisk viktige formål å hjelpe særlig mindre bibliotek i å orientere seg blant nye norske bøker. For den enkelte anmelder var imidlertid ikke jobben spesielt lukrativ, og selv i 1974 representerte ikke datidens 20 kroner brutto pr. anmeldelse noe særlig mer enn en halvliter på Krølle Kro# Bok og Bibliotek. 1974;41(5): s. 257. .

Etter innlegget i Aftenposten av Else Granheim og Karin Mathisen kom det tilsvar i Aftenposten fra Per Egil Hegge allerede dagen etter med «Dem fa’lie bøkene». Tonen har ikke endret seg. «Du store min! Det tenkes godt og dypt i redaksjonen» skriver kulturjournalisten, men det er likevel ikke mye retorisk energi og krutt å spore i svaret. Før krisehåndtering ble en del av den moderne medievirkelighet viser dette i mine øyne at Else Granheim og Karin Mathisen i sitt svar gjennom ordvalg og argumenter på elegant vis klarte å legge dette potensielt farlige medieoppslaget dødt. For enhver statlig institusjon er det dypt urovekkende når det blir stilt spørsmål ved hvordan det skjøtter sitt oppdrag.

Det vil si, helt ferdig med historien var ikke Statens bibliotektilsyn. Lørdag 4. desember prydet Lenin med sitt gjennomborende blikk forsiden til det ærverdige Morgenbladet. Tittelen på den korte notisen lød: «Ja til Lenin, nei til Brandt. Merkelig rådgivning til landets biblioteker». Denne dagen kommenterer formannen i Stortingets kirke- og undervisningskomité, Lars Roar Langslet fra Høyre, den pågående debatten. «Det er mildest talt eiendommelige råd man … kan lese – sterke anbefalinger av Lenin, Stalin og andre bestselgere på Forlaget Oktober, mens tommelen vendes ned for tvilsomme figurer som Willy Brandt, Olof Palme og Tollak Sirnes …. Det er ikke underlig at en slik statssubsidiert informasjonsvirksomhet vekker reaksjon, sier Langslet». Samme korte notis trykkes samme dag også i et knippe lokalaviser, men skaper ingen reaksjoner verken i media eller i det politiske landskap.

Interessant nok blir Lars Roar Langslet senere kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering fra 1981 til 1986. I den sammenheng hadde han det politiske ansvaret også for Statens bibliotektilsyn, men hans bekymring fra desember 1976 fikk aldri ny næring.

Kanskje Peking-anden mest av alt viste seg til sist å være en avisand? Mot slutten av 1982 annonserer Else Granheim i sin lederspalte i Bok og Bibliotek# Bok og Bibliotek. 1982; 49(5): s. 326. at tidsskriftet ikke har økonomi til å fortsette å trykke bokanmeldelser. Alternativer har blitt vurdert ifølge Granheim, men det krever ikke mye av leseren for å forstå at bokanmeldelsenes tid i Bok og Bibliotek synger på siste verset.

Innlegget til Else Granheim vekker faktisk litt reaksjon fra flere hold. Sterkest kjemper de som har hjerte for omtalene av barne- og ungdomslitteratur. Men intet hjelper.

I første nummer av Bok og Bibliotek i 1983 annonserer bibliotekdirektør Else Granheim at nå har tidsskriftet skiftet layout og format, og fått en friskere stil. Hun åpner forsiktig med at bokanmeldelser ikke lenger vil bli prioritert, men avslutter som den gode byråkrat hun var med å så et lite håp: «Så får vi håpe på bedre tider – »# Bok og Bibliotek. 1983;50(1). . Og kanskje noen venter ennå…