Utgave: 3/2021

Jeg vil gjerne at stykkene mine leses

Arne Lygre, en av Norges beste samtidsdramatikere, håper publikum ikke bare ser skuespillene hans på teater, men også leser dem.

Artikler

– Jeg opplever dramatikk som en veldig viktig litterær sjanger. Dramatikk selges ikke så mye som romaner, og lånes ikke ut like mye på biblioteker, men drama er en del av litteraturen  – og fortjener å bli lest, sier Arne Lygre, som er den norske samtidsdramatikeren som settes oftest opp på utenlandske scener, ved siden av Jon Fosse. 

Jeg synes det er like viktig at forlag utgir stykkene mine og at folk leser dem, som at stykkene blir satt opp på scene. Boken er originalkunstverket, sier han.

To ulike ting

– En teaterforestilling er et samarbeid mellom meg og regissøren, scenografen og skuespillerne. Å lese et drama og å se en oppsetning er to forskjellige ting, mener Lygre. 

– Når man leser, er det mitt originalstykke man leser. Når man ser en oppsetning, er det et samarbeidsprosjekt – et annet og kollektivt kunstverk. Å lese et drama er én ting, det man ser på scenen har sitt utgangspunkt i den samme lesningen, men blir til noe annet og noe mer.  

– Jeg har vært så heldig at jeg ofte har sett tekstene mine gjenoppstå i ulike oppsetninger med ulike regissører, og oppsetningene er alltid helt unike, ingen av dem ligner på hverandre. Det har med regissørens kunstnerskap å gjøre. Mange regissører har sin distinkte stil som de trer over de verkene de jobber med. 

– Du reagerer ikke negativt på regissører som setter opp stykkene dine på en måte du ikke hadde forestilt deg?

– En regissør skal ikke bare gjenskape det som står på papiret. I en oppsetning kan mange elementer være like viktige som min tekst – scenografi, lys, lyd og det fysiske som foregår på scenen – og slik skal det være.  

Kollektivt

– En annen forskjell på drama på papiret og drama på scenen er at tilskuere på et teater er med på en kollektiv opplevelse. Dette går begge veier. Teaterfolk snakker stadig om hvor viktig samspillet med publikum er for hvordan forestillingen blir. Men et adspredt og urolig publikum påvirker kveldens forestilling også for den som er en del av publikumet, sier Lygre.

– Har du blitt påvirket av regissører i din skriving?

– Mange ganger. Et eksempel er et lengre møte med en kjent fransk regissør, Claude Régy, da han satte opp «Mann uten hensikt» i 2007. Han spurte meg hele tiden etter hva som var mulig å tolke inn i teksten, ikke etter en entydig sannhet. Han var nysgjerrig, og lette etter muligheter for å «strekke teksten», ville finne ut av hva potensialet var. Jeg fant det veldig inspirerende, noe som ble en del av arbeidet med mitt neste stykke, «Så stillhet».

Ibsens «lesestykker»

Lygre påpeker at det har foregått en endring i forholdet mellom dramatiker og iscenesetter i løpet av de siste tiårene.

– På Ibsens tid var teaterstykkene mer autonome, både som lesestykker og i møtet med teatret. Teksten helt klart i sentrum. Regien var noe som kom i etterkant. Jeg legger merke til at mange dramatikere i dag skriver skuespill med et «reginivå» inkorporert, med regianvisninger, beskrivelse av lys- og lydbilde og til og med beskrivelse av publikumsperspektivet.

Dette er en påvirkning fra filmmediet, dreieboken, antar jeg. Jeg er ikke så begeistret for det. Det er kanskje et forsøk på å styre regissøren og teaterprosessen fra skrivebordet, men jeg opplever også at det er en underminering av teksten som litteratur. Jeg lar teksten være fri for slike metaperspektiver, så de sceniske valgene kommer til i etterkant, gjennom regissøren, i tekstens møte med teatret. 

Støkk i tilskuerne

– Jeg så for noen år siden en svært god oppsetning av «La deg være» på Nationaltheatret, og jeg husker at jeg ble forvirret og måtte ta meg i det flere ganger når en skuespiller plutselig, uten forvarslet, spilte en annen rollefigur – uten sceneskift eller kostymeskift ... Figuren MENNESKE endret seg plutselig fra å være ett menneske til å bli et annet menneske, og figuren VENN endret seg fra å være en venn til å bli en annen venn ...

– Ja, jeg har brukt slike typekarakterer mye gjennom hele forfatterskapet mitt, mer enn egennavnskarakterer. I mange av de siste stykkene har det oppstått slike fordoblinger, at det er ulike typer av samme karakter. I «La deg være» er hovedpersonen MENNESKE død etter en drukningsulykke. Idet dette skjer blir karakteren, spilt av samme skuespiller, omgjort til den døde kvinnens enkemann.

Dette setter, som du sier, et lite støkk i tilskuerne. Det mennesket som var der opprinnelig henger i en stund. Men litt etter litt aksepterer tilskuerne den nye omstendigheten. Den nye sannheten overstyrer den første sannheten, den andre utgaven av MENNESKE trer sterkere og sterkere frem.

Denne opplevelsen kommer selvsagt bare når man ser stykket på teatret, som lesning danner man seg bare et nytt bilde i hodet av en mann som sitter igjen etter å ha mistet sin kone. Grepet kunne heller ikke vært gjort på film, da ville det bare blitt til at den første personen «spiller» den andre personen. I teatret blir den nye personen etter hvert like reell som den første. Jeg er opptatt av slike muligheter som teatret har, også for oss som forfattere, det genuint teatrale potensialet man kan finne frem til.

Mellommenneskelig  

– Lar du en skuespiller spille flere karakterer for å si at mennesker har så mange fellestrekk, og at vennskap også har mange fellestrekk? Eller gjør du det som en brechtsk «Verfremdungs-effekt»?

– Begge deler. Jeg skriver om det fellesmenneskelige, men jeg er også helt bevisst kraften i det teatrale når skuespillerne slik spiller flere utgaver av samme karakter. Jeg har også jobbet en del med et annet fortellerperspektiv i tekstene, at karakterene ser seg selv utenifra, og kommenterer øyeblikket eller handlingsgangen. Dette er nok inspirert av bruken av kor i det antikke teatret og av Brecht, men Verfremdungs-effekten hans handlet jo mer om at man brøt «spillet» og viste frem skuespillerne som skuespillere, teatret som teater, å bryte illusjonen av realisme. Hos meg brytes også spillet, på et vis, men det er ikke skuespillerne som ser på karakteren, det er karakteren som ser på seg selv. 

Powered by Labrador CMS