Artikler
3/2021

Les «hemmelige» teaterstykker

Kan man lese drama? Ja, mener Mari Moen, dramaturg ved Dramatikkens hus. Hun påpeker at mye god dramatikk sjelden eller aldri blir satt opp på norske teatre.

NINA KRAFT

Frilansjournalist

– Jeg kjenner ingen samtidsdramatikere som ikke lengter etter å få satt opp tekstene sine på scenen. Men jeg kjenner mange samtidsdramatikere som har skrevet fantastisk dramatikk som enda ikke er blitt satt opp på norske teaterscener. Og da forblir jo disse stykkene hemmelige, for det er jo ikke sånn at de gode samtidsdramaene går rett i trykken hos norske forlag, sier Moen.

– Kan ikke forestille meg livet uten

Dramatikkens hus er et nasjonalt kompetansesenter for utvikling av ny norsk dramatikk. Dramaturgene jobber tett med dramatikere i skriveprosessen fram til ferdig drama – på samme måte som redaktørene i forlagene jobber med sine forfattere i deres skjønnlitterære prosjekter. Men Moen mener allikevel at dramatikk er en litterær genre som også egner seg å bli lest.

– Jeg kan ikke forestille meg mitt lesende liv uten dramaene av Evripides, Shakespeare, Goethe, Ibsen, Strindberg og Brecht, for å nevne noen i en liste som er mye lenger, sier hun.

– I min bransje har vi nøkkelkort til et hemmelig bibliotek av moderne dramatikk fra hele verden. Det finnes så mange utrolige, fantastiske nye dramaer fra alle verdenshjørner.

Mange stykker blir aldri trykket og utgitt som bøker, selv om de spilles. Man må være innlemmet i teaterfamilien for å få tilgang til disse tekstene. De store forlagshusene sender tekstene til teaterfolk som leter etter nye tekster for scenen. Dette er tekster som i dramatisk form reflekterer over den verden vi lever i nå, og kanskje i noen grad kan vise opp det store og komplekse bildet i enda større grad enn skjønnlitterære tekster.

Brattberg og Goethe

Nils Petter Mørland, som er kunstnerisk leder for Det andre teatret i Oslo, forklarer at det er en del nyere dramatikk ikke er så enkel å lese som litteratur fordi det er skrevet som et slags arbeidsverktøy for regi. Det kan være enklere å lese filmmanus, mener han.

Men han oppmuntrer lesere til å finne frem de teatertekstene som finnes på trykk – selv om det kan virke litt fremmed. Det er ikke alle som er vant til å lese teatertekster, på samme måte om ikke alle er vant til å lese lyrikk.

Mørland anbefaler særlig Arne Lygre og Jon Fosse, og i tillegg Fredrik Brattberg – som er den tredje av norske samtidsdramatikere med stor internasjonal suksess – samt Tale Næss.

Ex phil-lærer Knut Saanum anbefaler Faust 1 av Goethe «fordi store deler av konfliktstoffet utspiller seg i Fausts eget hode».

– Mefisto kan leses som en avspaltning av Faust selv, legemliggjørelsen av de mørke og negative sidene vi alle bærer med oss. Stykket er et idédrama, og som kanskje like gjerne kan utspille seg i leserens hode som på en scene, sier han – men innrømmer:

– Første gang jeg så Goethes Faust I på en scene, ble det som en blek kopi sammenliknet med lesningen av dramaet. Jeg var ung og mottakelig da jeg leste stykket, teksten gjorde et voldsomt inntrykk, så da jeg siden så det på en scene, ble det litt som å se filmatiseringen av en bok, og da sier man jo gjerne at filmen er dårligere enn boken.

Ibsen og Shakespeare

I tillegg er Peer Gynt et utmerket lesedrama, synes Saanum. Stykket er svært langt, og blir alltid forkortet når det settes opp, ofte drastisk.

– Jeg tror vi kan ha god nytte av å følge Ibsens anbefaling om å lese stykket, spesielt i Norge der teatrene har hatt en lei tendens til å drukne dramaet i blonde fletter, bunader og annen folklore – som om stykket handlet om den norske folkesjela, hva nå enn den måtte bestå i.

Lesning kan bringe oss nærmere Ibsen, slik at vi ser at dramaet blant annet handler om menneskets mesterlige evne til selvbedrag. Det selvfølgelig også flott å se det på en scene, men kanskje helst i en utenlandsk produksjon eller i utlandet. Da kan det hende vi oppdager stykket på nytt, mener han.

– Shakespeare egner seg glimrende både som lesning og på scenen, fortsetter Saanum, fordi skuespillene hans er «konsentrerte, tidvis pakket så tett at de er som komprimerte datafiler.»

– Det betyr at de må «pakkes opp», og det rekker vi ikke under en oppsetning. Da går tingene for fort. Leser man Shakespeare, sitter man alltid igjen med et stort litterært utbytte.

I tillegg er man tusen ganger bedre rustet til å absorbere det som skjer på en scene – om man siden skulle få anledning til å se stykket. Shakespeare er best på scenen – når man har lest ham på forhånd. Alle karakterene er sanne. Ingen Shakespeare-skikkelser er sjablonger. Derfor er du også alltid enig i det som blir sagt, uansett hvem som sier det.

Antikken

Saanum er forfatter av «Antikken på trikken», og anbefaler selvsagt også antikke greske tragedier.

– Flere av antikkens dramaer er så duggfriske at de kunne vært skrevet i dag. Jeg så selv en oppsetning av Evripides' Medea for en tid tilbake. Stykket handler om svik og utroskap i ekteskapet, altså moderne temaer. Oppsetningen var forsynt med et vedheng av en nyskrevet tekst, kanskje fordi man tenkte det kunne bli litt vel antikvert bare med Evripides. Det pussige var imidlertid at Evripides tekst virket mye mer moderne enn det som var nyskrevet, sier han.

Beckett, Fosse og Thomas Bernhard tror han derimot gjør seg best på en scene fordi de litterært sett er «minimalistiske».

– De blir litt som skjeletter. De mangler muskler, organer og vev helt til de kommer opp på en scene. Et unntak kan være den tyske dramatikeren Heiner Müller. Tekstene hans er komprimerte, litt som Shakespeares, så her fungerer lesning glimrende.

For alle

Saanum avkrefter ideen om at det skal være «elitistisk» å lese dramatikk. Å lese drama er ikke kun for de høylitterære.

– På Shakespeares tid var skuespillene hans folkeforlystelse, for høy og for lav. Beckett, som mange anser som vanskelig tilgjengelig, er blitt satt opp i fengsler med innsatte som skuespillere. De forteller hvordan stykkene har forandret livene deres, og hvordan de for første gang har opplevd en dikterstemme som har gitt uttrykk nettopp for deres erfaringer, sier han.

– Likevel kommer man ikke i mål uten en viss egeninnsats. Er man villig til det, venter belønningen. Alle kan gå seg en tur, men for å sykle kreves litt øvelse. Men det betyr jo ikke at man skal nøye seg med å gå. Sjelen, akkurat som kroppen, trenger mer enn én arena å utfolde seg på.

Samtidsstykker av kvinner

Mari Moen synes følgende skuespill av kvinnelige forfattere egner seg godt til å leses:

  • Afro-britiske debbie tucker green (hun skriver navnet sitt med små bokstaver) skriver «eksistensielle og politiske stykker om minoritetsproblematikk og rasisme i et poetisk, rytmisk og musikalsk språk». For eksempel «Eye for eye».

  • Svenske Sara Stridsberg skriver både romaner og dramatikk, for eksempel «Dissekering av et snøfall», en «filosofisk og satirisk tekst som handler om dronning Kristina og lengselen etter å få bestemme over sitt eget liv.»

  • Teaterstykkene til norske Monica Isakstuen har «stort nærvær, er muntlige, men samtidig poetiske – de har noe sant, rått og ransakende som treffer meg, kanskje fordi det demaskerende som litterært grep er så sterkt til stede i alt hun skriver», sier Moen. For eksempel «Se på meg når du snakker til meg» om raseri, angst, maktmisbruk og overskridelser i relasjonen mellom foreldre og barn «om de smertefulle og ambivalente følelsene vi alle går rundt med og spørsmålet rundt hva slags maktstrukturer foreldre ubevisst reproduserer i barna sine».