Biblioteket – for et konsept det er!

Du blanke bibliobok, så vanskelig å fotografere pent (for ikke å snakke om lydboka), men herregud, biblioteket, for et konsept det er. Det er bokhøst i lufta, men før det nye ruller inn vil jeg slå et slag for bibla, snakke om to strålende backlisttitler jeg leste om hverandre i sommer, begge lånt via nettopp den institusjonen de på hvert sitt vis er en hyllest til.

Hos Smith er det uttalt, denne samlingens noveller er pakket inn i et slags oppstykket essay hvor Smith spør ulike mennesker hva biblioteket har betydd for dem, reflekterer rundt konsekvensene av at offentlige biblioteker i Storbritannia legges ned eller overføres til frivillige som selv må sørge for driftsmidler. Hun sirkler inn biblioteket som minnebank, som demokratisk rom, som ulikhetsutjevnende, her er en klar vilje, en Smithsk samfunns- og fellesskapsvarhet. Dette også i novellene, de er fantastiske, mange av dem undersøker (som jeg har nevnt tidligere) språk, etymologi, minne, (krigs)historie, litteratur, arkiv; nettopp ting vi forbinder med biblioteket, men det er også temaer her hvis bibliotekhet (så å si) er mindre umiddelbart iøynefallende, men ikke av den grunn mindre viktige: tilgjengelighet, (fravær av) universell utforming, krøkkete og meningsløst byråkrati. Lunt og lurt og kvasst om hverandre.

Winterson er ikke blant Smiths spurte, men Why be happy when you could be normal kunne vært svaret nettopp på spørsmålet ”hva har det offentlige biblioteket betydd for deg?” (plottblottvarsel: svært mye). Winterson skriver om oppveksten sin som adoptert og, når hun ble gammel nok til å forstå det, lesbisk, i en fattig, tungt religiøs arbeiderklassefamilie i Accrington, nær Manchester. Den er en bibliotekslovsang og et morsportrett, en sirkling med dårlige fluktodds rundt det sorte hullet Mrs Winterson er: en kvinne som aldri sover, som forbyr all lesing som ikke er oppbyggelig og religiøs (men selv leser brutale mordhistorier, som hun sender datteren for å hente på biblioteket), som låser barnet ute i kulda eller kaster henne i kullkjelleren og lengter etter dommedag.

”She was like a fairy story where size is approximate and unstable”, skriver Winterson, ”She loomed. She expanded. Only later, much later, too late, did I understand how small she was to herself.” Mrs Winterson tar selvfølgelig ikke lett verken på Wintersons legning eller lesing, og i hvert fall ikke skrivingen. Det er en av de råere karaktene jeg har lest, kanskje nettopp fordi hun er for absurd til å diktes opp, og Winterson skriver henne så levende fram. Det er bekmørkt, men lenge morsomt. Og så finnes altså en mulig utvei i og med hyllene English literature in prose A–Z, tilgjengelige på grunn av morens mordbokærend, men selv litteraturen har grenser for hva den kan lappe sammen. Tunge tak, tilhørighet, den umulige kjærligheten. Vel verdt å lese.