Sannhetsvitnet

For tiden skriver Odd Karsten Tveit nok en bok om palestinakonflikten, arbeidstittelen er Offerlandet/Israels ran av Palestina. Publisering skjer i 2023.

– Jeg skriver sakprosabøker fordi jeg som journalist bare så vidt skrapet i overflaten, jeg kunne ikke gå i dybden. Som forfatter er det viktig for meg å kunne gå tilbake og få vist at stater og makthavere bare er opptatt av sin egen sannhet, sier Odd Karsten Tveit. Som pensjonist kan han bruke all sin tid på å skrive bøker. Og det stortrives han med.

Omfattende nettverk

Tveit er bosatt på Marienlyst, bare et par steinkast fra sin gamle arbeidsgiver NRK. Hjemmet er preget av lange opphold i Midtøsten. Bokhyllene er breddfulle av faglitteratur, veggene dekket av bilder fra et langt liv som utenrikskorrespondent. Sitter han ikke hjemme på Marienlyst, har han et fritidshus på Brønnøya som han også kan bruke som skrivestue. Mye tid går også til research i statsarkiver og forskningsinstitusjoner både i Palestina og Israel, og møter med levende kilder. Etter over førti år i journalistikken har Tveit skaffet seg et omfattende nettverk som han nå nyter godt av. Både historikere, forfattere og journalister. Tidligere kolleger som gir han innspill. Han lovpriser biblioteker og hjelpsomme bibliotekarer rundt om.

– Det er viktig for meg å kunne ha en bred kontaktflate. I boka som jeg nå jobber med, bruker jeg veldig mange israelske kilder. Mine beste kilder er i Midtøsten. Men jeg har et mantra: jeg stoler ikke på maktmennesker og politikere.

Spiller ball med mange

– Hvordan vil du beskrive prosessen med å skrive en sakprosabok?

– Jeg ønsker å skrive om ting jeg har opplevd. Jeg starter med en ramme og vil ikke binde meg opp i teser. Jeg nøster opp ting, og er opptatt av å «cut the crap» som vi sier. For meg er det også vært viktig å få fram enkeltmenneskers versjoner av konflikten, hverdagsmenneskene. Og politikerne. Sistnevnte har ofte skjulte agendaer. Både muntlig og skriftlige kilder er viktige for meg. Vanligvis bruker jeg to til tre år på en bok. Han innrømmer at han liker å spille ball med redaktøren på et tidlig tidspunkt.

– Jeg vil ha motstand tidlig. Jeg gir han et utkast på tyve til tredve sider, så kommer han med kommentarer. Gode venner leser også manus for å se om det i det hele tatt er interessant også for de som ikke er eksperter på Midtøsten. Jeg står på manges skuldre når jeg skriver, jeg har mange å spille ball med.

– Står du fast av og til?

– Ja, det opplever jeg. Men som regel er det en åpning der framme. Mitt favorittord er «Serendipity», et ord som er vanskelig å oversette. Det handler om at det ene fører til det andre, men noe annet enn det jeg egentlig lette etter. Noe mer positivt. En utilsiktet oppdagelse. Det opplever jeg ofte.

Han innrømmer også at det av og til blir noen feil i bøkene.

– Joda, det blir alltid feil i bøkene. Masse feil har jeg begått. Men jeg har aldri måttet dementere det jeg har skrevet. Og jeg har aldri måttet skrinlegge noen prosjekter.

Aldri helt fornøyd

Stilt spørsmålet om hvilken bok han er mest fornøyd med, trekker Tveit fram «De skyldige» fra 2018. En murstein av en bok på 1102 sider og med imponerende 93 sider med kildehenvisninger.

-I den kunne jeg drive inn historien om hva som skjedde i Lillehammer-saken, boka ble nærmest en thriller. Jeg var ikke helt fornøyd med den boka, jeg er egentlig aldri fornøyd med bøkene mine. For Krig og diplomati som kom i 2005 fikk jeg Brageprisen, den boka skulle jeg imidlertid gjerne ha skrevet om igjen. Men å få prisen var stas.

– Har du noen litterære forbilder?

– Ja, min gode venn Robert Fisk som døde brått i fjor. Jeg har aldri kunnet skrive som han. Og det er også flere israelske forfattere jeg ser opp til.

Det er alltid en lang vei å gå å skrive en god sakprosabok som når ut til alle, og ikke bare for spesielt interesserte, poengterer Tveit. Underveis kan det bli mange avstikkere.

– Jeg ønsker å få fram anekdotene. Det er som å gå i fjellet, det går opp og ned. Av og til blir det et blindspor. Men prosessen er veldig dynamisk. Og så kjøper jeg alt som fins av bøker om temaet jeg behandler, sier han.

Tveit medgir at han iblant sliter med å skrive godt.

– Jeg prøver å skrive hver dag, og det er også det jeg har lyst til. Historien må være underholdende og jeg må ikke miste selve fortellingen.

-Savner du journalistikken iblant?

-Nei, overhodet ikke. Det er fantastisk å kunne ha muligheten til å skrive bøker. Analysere og trekke linjer. Men jeg hadde jo et eventyrlig utgangspunkt for å kunne skrive bøker, ettersom jeg jobbet både for radio og tv i NRK.

Fra Nordsjøen til Midtøsten

Sin første bok skrev Tveit allerede i 1972. Tittelen var «Nordsjøoljen». På den tiden var han forsker i petroleumsøkonomi. Samtidig var han også Oslo-redaktør i oljemagasinet Noroil. Fra 1973 var han på plass i NRK, hvor han først jobbet med oljeutviklingen i Nordsjøen. Senere ble han tilknyttet NRKs utenriksredaksjon og fra 1978 ble Midtøsten hans arbeidsfelt. I alt ble det tre fireårsperioder som korrespondent, han var stasjonert i Beirut, Jerusalem, Kairo og Amman.

Så langt har det blitt tolv bøker på norsk, og to på engelsk. For Tveit har Israel og Palestina hele tiden vært i fokus, med unntak av sine to første utgivelser og boka om generalsekretær Trygve Lie som kom i 2018.

Kritikken

– Fra enkelte hold har du blitt kritisert for å ta parti med palestinerne, at dine framstillinger blir tendensiøse. Hvordan har du møtt den kritikken?

– Jeg har ikke gått inn i debatten. Alle journalister som skriver om Midtøsten blir kritisert. I gamle dager fikk jeg trusler og kritikk fra Stortingets saler, men jeg tok det kun alvorlig hvis jeg visste at jeg hadde gjort noen feil, forteller Tveit som mener at det var ganske tilfeldig at det var akkurat Midtøsten som ble hans felt.

-Jeg var ungkar og turte å reise dit. Og da så jeg at det var langt mellom det som skjedde på bakken og det som ble sagt om situasjonen.

Bokutgivelser

• Midtøsten på 200 sider (Sakprosa, Kagge Forlag, 2020)

• Gudfaren. Trygve Lie – General­sekretæren som sviktet FN (Biografier og memoarer, Kagge Forlag, 2018)

• Salongen i Jerusalem, Tro, krig og spionasje (Sakprosa, Kagge Forlag, 2016)

• De skyldige, Israel og Palestina, krigen, menneskene og spillet (Sakprosa, Kagge Forlag, 2015)

• Libanon farvel, Israels første nederlag (Sakprosa, Aschehoug, 2011)

• Krig & Diplomati, Oslo-Jerusalem 1978-1996 (Sakprosa, Aschehoug, 2005)

• Annas hus: En beretning fra Stavanger til Jerusalem (Sakprosa, Cappelen, 2000)

• Alt for Israel: Oslo– Jerusalem 1948-1978 (Sakprosa, Cappelen, 1994)

• Omveier til Palestina (Sakprosa, NRK, 1994)

• Nederlag, Israels krig i Libanon (Sakprosa, Cappelen, 1985)

• Nederlag: Israels krig i Libanon (Sakprosa, 1985)

• Vår ære og vår makt (Sakprosa, 1973)

• Nordsjøoljen (Sakprosa, Grøndahl, 1972)