Artikler
1/2022

Vi puster fortsatt

Yohan Shanmugaratnam

En del år senere, etter at alle som var i stand til det hadde gått videre og vi andre lot som, fikk jeg en melding på Messenger. Jeg skjønte ikke hvem det var med en gang. «Du lurer sikkert på hvem denne gamle dama er», skrev personen. Så skjønte jeg hvem det var. Hun var skolebibliotekar på ungdomsskolen jeg gikk på i Ås. Jeg tenkte etter om det var noen bøker jeg hadde glemt å levere, men hun forsikret meg om at bøkene hadde blitt levert tilbake. Min tidligere skolebibliotekar kunne også fortelle at vi hadde hatt gode samtaler, noe som trolig betydde at jeg lirte av meg veslevoksenheter mens hun lyttet tålmodig. Så spurte hun: «Kan jeg få avsløre noe fra gamle dager?»

Jeg grep tilbudet om tidsreisen med begge hender. Samtida var tross alt ikke mye å trakte etter. Jeg hadde akkurat lest en slags anmeldelse av den populære tv-serien Skam på Document. no, der nettstedets redaktør kalte serien «Analfiksert nrk med hijab». Ute i verden hadde George W. Bush mutert til Donald Trump, Osama bin Laden var drept og erstattet av Abu Bakr al-Baghdadi, lederen av terrorkalifatet til IS. Jeg hadde sett vide­oer av halshugginger og sprenging av helligdommer. I en propa­gandavideo som av en eller annen grunn gjorde meg ekstra mot­løs, brukte terrorbevegelsen en bulldoser for å bryte gjennom en voll på grensen mellom Irak og Syria og erklærte at de gamle grensene ikke lenger gjaldt. Tittelen på videoen var «The End of Sykes-Picot», og viste til Sykes-Picot-avtalen mellom de britiske og franske kolonimaktene som hundre år tidligere hadde fastlagt grensene i regionen. IS hatet avtalen, og gjorde et stort poeng ut av at de hadde oppløst grensene. Stuntet var det ultimate, deprimerende uttrykket for hvordan det antiimperialistiske tredje verden-prosjektet, som handlet om en fremtidsrettet frigjøring fra koloniherrene, hadde blitt erstattet av et grenseløst tilbakestående prosjekt.

Med jevne mellomrom hadde det kommet tegn på at po­lariseringen ble skrudd til, hakk for hakk. Attentatet mot sa­tiremagasinet Charlie Hebdo. Konsertmassakren på Bataclan. Bombeangrep på Ariana Grandes konsert i Manchester. Bildrap i Stockholm. I Norge hadde Ubaydullah Hussain blitt dømt for terror, dagen før en 17-åring fra Kaukasus ble tatt med en hjem­melaget bombe på Grønland i Oslo, like ved jobben min.

Jeg hadde begynt å tenke at samfunnet så mer og mer ut som de ubrukelige vaskene de har i Storbritannia, med en varmtvann­skran i det ene hjørnet og en kaldtvannskran i det andre. Varmt­vannet og kaldtvannet ender i samme sluk, men renner helt atskilt, og med mindre man gidder å fylle opp vasken, må man veksle mellom skålding og frostbitt hver gang man skal vaske hendene. Ytterpunktene renner i strie strømmer, uten å berøre hverandre.

Kanskje det var fordi samtida var en grøt av alt dette, at chat­tingen med min gamle skolebibliotekar føltes som å kommuni­sere med en svunnen og uskyldig tid. Det hun ville fortelle, var følgende: Da jeg begynte på ungdomsskolen, hadde hun sett på klasselista at jeg hadde et vanskelig navn. Så før min klasse kom for å få lånekort, satt hun seg ned og pugget navnet mitt, til hun kunne uttale og stave det uten problemer.

«Dette gjorde jeg for at du ikke skulle føle deg annerledes for­di du hadde et annerledes navn», forklarte hun meg.

Jeg prøvde å bla bakover i hukommelsen. Jeg husket at jeg kom til henne den dagen og fikk lånekort. Men jeg husket ikke mer. Og det hadde nettopp vært hennes mål, at jeg ikke skulle måtte si det jeg pleide i sånne situasjoner, og som jeg fortsatt gjør, som er: «Du, jeg har et veldig vanskelig navn, jeg kan godt skrive det selv.»

Hvor mange sånne øyeblikk som den skolebibliotekaren for­talte om, hadde jeg opplevd, men aldri tenkt over? Altså, situa­sjoner der andre hadde gjort noe, uten at jeg merket det, for å få meg til å føle meg hjemme i Norge? Jeg tenker på den bokdagen på Ås bibliotek da jeg var ti år, da jeg fikk skrive noe som havnet mellom to permer som noen sørget for å få trykket opp, der noen hadde satt opp en utstilling med innholdet, lagd et program på lanseringsdagen med prisutdeling og opplesning, der noen hadde invitert pressen og snakket med journalister om hvorfor det var viktig at et lite sted som Ås skulle ha en tverrkulturell dag, der noen skrøt av historiene barna hadde skapt og den utenlandske maten foreldrene deres serverte. Jeg tenker på biblioteksjefen som lå søvnløs før den store dagen, fordi hun var redd ingen skulle komme og at jeg og de andre ungene skulle måtte stå der og lese opp tekstene våre for et tomt rom. Jeg tenker på de som dukket opp, hørte på og klappet.

«Nå har jeg visst blitt berømt», skrev jeg i dagboka etter bok­dagen i Ås, og det var en overdrivelse, men det betyr at det hadde vært en stor opplevelse som noen hadde sørget for at jeg skulle ha. De som står bak alt dette, og som fortsatt gjør det, er som de usynlige scenearbeiderne i et teaterstykke, som sørger for at re­kvisitter flyttes og kulisser byttes ut, så skuespillerne kan skinne.

Når jeg blir sliten, tenker jeg på alle de små og store tingene folk gjør for å få dette samfunnet til å henge sammen og funge­re. For når det kommer til stykket, altså hverdagen, så er det de, ikke spesialstyrkene eller taktisk politienhet, som står mellom oss og sivilisasjonskonflikten noen maner til. Det er nemlig egentlig bare én ting å gjøre når man står foran en vask som har separate vannkraner: Man må finne en propp å ha i bunn, sånn at vannet kan samles, blande seg og finne riktig temperatur. I sam­funnet er det foreldre, lærere, skolehelsetjeneste, natteravner, fritidsklubbledere, byråkrater, og kamerater som er modigere enn en selv som utgjør denne proppen, som regel uten å hedres for det. Og selvfølgelig bibliotekarer.

Utdrag fra Vi puster fortsatt (2020) av Yohan Shanmugaratnam.
Vi puster fortsatt 54 55