Til Østsiden bibliotek – Årets bibliotek 2021

Jeg vet ikke hva bibliotek var ment å være
men jeg husker hva ett bibliotek var:

I Heggedal sentrum på slutten av åttitallet, det lå i gangavstand fra skolen, gangavstand fra hjemme, meteravstand fra jobben til faren min, jeg kunne vente på ham der, til han ble ferdig, og det var så stille: lyddemper på døra som lukket seg bak meg,

mykt linoleumsgulv og stille mellom reolene, stille i barneavdelingen og ungdomsavdelingen og hobbyavdelingen, var det ingen andre der?

jeg husker ikke

men jeg husker

henne som lista seg opp på siden av meg og smilte og tok meg og veslevoksenheten min på alvor, hun som vinka meg innover i voksenavdelingen: Har du hørt om Undset? Collett? Skram eller Hamsun?

Hils Morten! sa jeg, da jeg gikk
ja, for tantebarnet hennes het Morten
Harket
det var det nærmeste jeg noen gang kom A-ha
og grunn nok for meg til å besøke biblioteket igjen og igjen

Jeg vet ikke hva alle bibliotek var ment å bety for hver og en
men jeg vet hva ett bibliotek betød for meg

Vel, det er lenge siden nå
og vi skal ikke falle for fristelsen til å varme oss på
tida før eller minnene om vår egen barndom
sette sjarmerende anekdoter opp mot verden
eller virkeligheten

Nei ... for hvor realistisk er det i 2021 eller 2 eller 3 å ønske seg et lokalbibliotek rett nedi gata, i gangavstand til skolen, barnehagen, å bli møtt av noen som har tid til deg, noen som ser deg, kan man ønske seg det, hvor framoverlent er det å tro at noe sånt kan bestå?

Hva vil vi at et bibliotek skal være?

Det finnes lange utredninger om det

og plandokumenter og visjonsgrunnlag og velbegrunna

argumentasjonsrekker

Ikke et vondt ord om teorien:

rom for demokrati og dannelse og folkeopplysning

et fellesskapsfremmende demokratihus

en møteplass

et fristed med tilgang til kunnskap og kultur

en sentral rolle i integrering

en relevant institusjon i lokalsamfunnet

åpen for alle

Det høres fint ut

forlokkende

lett å si ja til

det er lett å SI møteplass, fristed, relevant, åpen for alle

Men hvordan gjør man?

Hvordan gjør man, Solfrid?

Vi må nesten spørre deg, og laget ditt.

Vi må nesten undre oss over hvordan du tolka stillingsbeskrivelsen, da du begynte i jobben din, høsten 2015. For arbeidet som er lagt ned her, kan ikke beskrives i en stillingsinstruks, en sånn varme

og vilje

er ikke noe man kan pålegges å ha,

ikke noe man kan instrueres til å utøve

I teorien fikk du vel noen oppgaver knytta til utvalg og formidling og organisering og praktisk håndtering, et bitte bittelite budsjett og noen nøkler i hånda: værsågod

Eller hva?

Du kunne kommet unna med mye mindre arbeid

Det er ikke vanskelig å få til en helt ålreit jobb, det som er

forventa.

Dette, derimot, tror jeg ingen hadde forventa.

Fra hvor kom dette, Solfrid?

Fra hvor kom idéen om å bli fritidsklubb, skolefritidsordning, spillebule, skravlekrok, tilfluktssted, hengested, slengested, Mor Go´hjertas storstue? At Østsiden (Øssia, jeg bare sier det sånn, jeg) skulle være et sted hvor ungene kunne velte inn i små og store grupper både under og etter skoletid og (nesten) aldri bli hysja på - jeg VET at de nesten aldri blir hysja på, for jeg har prøvd å sitte her og jobbe, og det kan jeg si, Øssia bibliotek er primært ikke for stillhetssøkende forfattere. Takk og lov!

Vil man skrive bøker i ro og fred får man finne seg et annet sted.

Det er først og fremst barnas sted, dette.

Brukere som verken sitter eller står i ro.

Brukere som kanskje ikke kommer på grunn av bøkene.

Jo da, det er godt mulig de blir framtidas brukere av biblioteket også,

men det skal vi ikke overtenke, det skal vi ikke legge til grunn.

Sjelene som kommer inn døra her, opplever at biblioteket er relevant for dem, NÅ. Fordi DU, fordi DERE tar imot hver enkelt, sånn som dere gjør.

Jammen har du sprengt rammene for stillingsinstruksen din, Solfrid.

Jammen har Øssia bibliotek utvidet vår forståelse av hva et bibliotek kan være.

Øssia bibliotek viser oss hva biblioteket kan bety for oss, og med oss mener jeg ungene her, foreldrene, jeg skal forresten hilse fra en av dem: "Maken til tålmodighet! Burde fått en pris for det i samme slengen! De behandler min datter med mye mer tålmodighet enn meg!"

Øssia bibliotek er et hjem utenfor hjemmet, for flere enn vi vet.

For noen handler det om å bli møtt med tålmodighet.

For noen handler det om å bli sett, få lov til å være, om å bli omfavna (jeg snakker både metaforisk og bokstavelig her) – om plass til å folde seg ut i livet.

Dét er ikke en liten gave å gi et lokalsamfunn.

Kjære Solfrid og Elisabeth og Miriam og Martin (for å nevne noen av dere vi møter fast her): Gratulerer med prisen, og mange tusen takk for de store gavene dere gir oss, gjennom dette tilsynelatende lille biblioteket.