Utgave: 2/2022

Litteraturens hjerte og smerte

Helge Ridderstrøm

Både den litteraturen som hever oss opp i lyset og den som senker oss ned i mørket, bidrar til vår emosjonelle forståelse, eller trimmer vår emosjonelle intelligens.

Etter å ha lest ferdig ei bok, ønsker mange å finne ut hva andre lesere mener om boka. En opplagt mulighet er da å sjekke på digitale nettfora som Bokelskere og Goodreads, der det kan være hundrevis av leserkommentarer og vurderinger av boka.

Uhøytidelig synes jeg det gir mening å dele leserne inn i kategorier basert på hva deres agenda er:

Beundreren: begeistret, full av lovord om boka.

Individualisten: opptatt av sin subjektive leseropplevelse, sin private erfaring med boka.

Lesehesten: sammenligner med andre bøker hen har lest.

Kritikeren: setter sin ære i å se både styrker og svakheter ved boka, på-den-ene-siden og på-den-andre-siden.

Spørsmålsstilleren: lurer på noe i eller om boka og vil ha svar fra andre.

Avvikeren: skjønner ikke boka eller at andre har likt den.

Kverulanten: har store innvendinger mot boka og legger opp til krangling.

Feilfinneren: gleder seg over å påvise at noe i boka er «feil».

Professoren: vil imponere med sine litteraturkunnskaper eller sin spissfindige lesning.

Ideologen: vektlegger bokas samfunnskontekst og er opptatt av dens idéinnhold.

Narsissisten: skriver mest om seg selv og lite om boka.

En leser opplevde store følelser på vei gjennom George Orwells 1984.
En leser deler sine tanker om Sally Rooneys siste roman på Goodreads.

Emosjonelle møteplasser

Det er et påfallende trekk ved de fleste innleggene på nettstedene Bokelskere og Goodreads: Leserkommentarene er emosjonelle. I forklaringene, diskusjonene og «forhandlingene» om bokas mening, brukes det hyppig utropstegn. Det kryr av ladete adjektiv, enten de er rosende eller klandrende følelsesord, som «fantastisk», «rørende», «anbefales på det varmeste», «provoserende», og «irriterende». I en utveksling om Gutten i den stripete pyjamasenav John Boyne skrev en leser på Bokelskere: «En vakker og uendelig trist bok, hvor noe av det grusomste som har skjedd i historien tolkes gjennom øynene til den lille gutten Bruno. Dette er en bok som kommer til å sitte lenge i kroppen.» En annen leser føler seg «litt lurt» etter å ha lest Boynes roman, og den samme leseren «synes boken fortjener litt tyngde.» På Goodreads er en leser ekstremt emosjonell om den samme boka: «I hardly know where to begin bashing this book. […] it’s just plain offensive and shallow.» Det er noe umiddelbart og ekte over disse reaksjonene. De kommer fra levra og hjertet. Følelsene er i sving, noen ganger med fine nyanser som røper rike leseropplevelser. Få bokelskere gidder å skrive om bøker de er likegyldige til.

F-følelser og A-følelser

Det varierer hva ved bøkene og forfatterskapene som kommenteres, men leserinnleggene kan deles inn i to hovedtyper. Den nederlandske medieforskeren Ed S. Tan har en nyttig distinksjon mellom F-følelser («fictional emotions») og A-følelser («artefact emotions»). Det første er emosjonelle reaksjoner på noe knyttet til handlingen i ei bok, for eksempel hvordan personene oppfører seg, eller ved det sosiale samspillet mellom karakterene, og som vekker sympati eller antipati. A-følelser («artefact emotions») gjelder derimot boka som kunstverk, for eksempel måten historien blir fortalt på eller hvordan forfatteren bruker språket. F-følelser vekkes av noe «inne i» boka, A-følelser av boka som et produkt av en forfatters arbeid.

Hvilke følelser som oppstår, enten det gjelder F- eller A-følelser, er svært forskjellig og individuelt. Der én leser føler intens spenning, kjeder en annen seg. Én leser nyter språket i en roman eller en selvbiografi, en annen kaster irritert boka i veggen. Hver bok har et følelsespotensial som realiseres på ulikt vis av forskjellige lesere. Underveis i lesingen har dessuten hver person sin egen «kurve» av emosjonelle opplevelser, som kan gli fra medfølelse med en av karakterene, over i forakt, frykt, håp, forbløffelse, angst, lettelse, sorg, beundring osv.

Selvfølgelig tas litteratur også inn intellektuelt, kognitivt, men tekstene appellerer til vår sensitivitet hvis vi leser hudløst og med hjertet. Våre følelsesreaksjoner er blandet med med tanker og ideer, vurderinger og antakelser, men mange har ment at det emosjonelle dominerer. Essayisten Sven Kærup Bjørneboe har kanskje rett i at vi mennesker er 90 % styrt av våre følelser, og 10 % av en blanding av fornuft og følelser.

Høyst ulike opplevelser av Klara og solen på Bokelskere.
En leser er usikker på hvorfor hun liker Sally Rooney, men følelsene hun får gjør at hun gjør det likevel.

«Dessverre er ikke alle følelser behagelige.»

Teksters tone

For bibliotekarer og andre litteraturformidlere som har praktisert Lesesørvis-metoden, er bøkers «toner» et kjent begrep. «Tonen» i en litterær tekst er dens emosjonelle atmosfære, den følelsen eller det spekteret av følelser som leseren hensettes i.

Bøker kan oppleves å være komiske, skumle, triste, hjertevarme, nostalgiske, romantiske, oppmuntrende, melankolske og mye mer. Riktignok styrer ikke selve teksten helt hva leseren faktisk føler, men tekster innbyr vanligvis til bestemte emosjonelle reaksjoner. «Tone» i Lesersørvis er en metafor for den sinnsstemningen boka tilbyr leseren, ved bruk av bokas emosjonaliserende virkemidler. Teksten har så å si et «humør» som den gir videre til oss lesere.

Disse emosjonelle føringene i boka kan gjelde måten den er fortalt på (A-følelser) og hva den handler om (F-følelser). På begge måter har boka et følelsesmessig potensial. Vanja Øyrås skriver i sin håndbok om Lesersørvis at «Tonen i en bok er den appellfaktoren som låneren er minst villig til å bytte ut.» Mange lesere jakter på følelser fra tidligere bøker, følelser vi vil gjenoppleve, gjerne på nytt og på nytt.

Andersens brøker og rom

En norsk forsker som har gått dypt inn i emnet, er litteraturprofessor Per Thomas Andersen. I Fortelling og følelse: En studie i affektiv narratologi(2016) analyserer han blant annet Hamsuns Sult. Andersen overtar begrepet «brøkfølelse» fra Hamsun, brukt om overraskende glimt av følelser som kan lede til ukontrollerbare handlinger.

Brøkfølelsene er små, hårfine impulser som spontant kan få en person til å overraske seg selv. De er brøker fordi de ikke har blitt til «hele» følelser. Som for de fleste andre litterære karakterer, er emosjoner vesentlig for Sult-fortellerens atferd. Særlig hans stolthet gir seg bisarre utslag. Han er en supersentitiv forfatterspire som stadig blir overveldet, fornærmet, rasende eller henrykt, i et kroppslig og psykisk drama på en knivsegg mellom liv og sultedød.

Andersen skriver også om «emosjonelle rom», om geografiske steder og rom som er emosjonelt ladet. «Steder danner emosjonelle geografier», påpeker Andersen, enten det er steder innendørs eller utendørs. Bevegelser fra et sted til et annet leder til affektive forandringer. Det kan være hyggelig å komme hjem, eller deilig endelig å dra hjemmefra. Ulike steder har sine atmosfærer og stemninger, som brått kan skifte.

Når vi følger en hovedperson som Undsets Kristin, Sandels Alberte eller Nedreaas’ Herdis, beveger vi oss med disse personene gjennom en lang rekke emosjonelle rom, og disse rommene «farger» både karakterenes og vår egen opplevelse av det som skjer på forskjellige steder i handlingen. De fysiske rommene og stedene åpner affektive opplevelsesrom for leserne. For å vri på en tittel av Bjørg Vik: «Små nøkler – store emosjonelle rom».

Blandingsfølelser

Det er ofte vanskelig å sette ord på følelser, men med vår emosjonelle intelligens oppfatter vi et rikt spekter av hva andre føler – eller hva vi tror andre føler – med all verdens nyanser. Ikke minst er det jeg vil kalle blandingsfølelser kompliserte. En mor kan se på sitt barn og føle både glede og uro. Begeistring og frykt utelukker ikke hverandre, som når noen prøver slalåmski for første gang.

Følelser er også blandet med tanker, for eksempel tvil. Tvil og andre psykiske tilstander er både noe kognitivt og noe emosjonelt. I litteratur kan vi forflyttes mellom mange «tvils-moduser» mens vi opplever og lever oss inn i fiktive personer. Det kan dessuten skilles mellom disse karakterenes ulike former for tvil, fortellerens formuleringer som kan uttrykke tvil, lesernes følelsesreaksjoner som ofte rommer tvil om hvordan en hendelse eller person best kan forstås, og tvil knyttet til selve verkets verdi.

Menneskets psyke er trolig det mest komplekse i universet. Den kanadiske psykologen Jordan Peterson har treffende uttalt at «you are complex beyond your own understanding; more complex than anything else that exists, excepting other people». Det er for eksempel utallige måter å føle seg avvist på, avhengig av situasjon, hvem du selv er og hvem andre er. Det samme gjelder håp, bitterhet, frustrasjon og andre følelser. Karl Ove Knausgårds sorg er ikke Vigdis Hjorths sorg, som ikke er Maja Lundes sorg eller Karin Hauganes sorg. Nyansene er uendelige, de varierer ustanselig, og gjør livet både rikt og ugjennomskuelig.

Ned i mørket

Dessverre er ikke alle følelser behagelige. Litteratur kan skake oss opp på skremmende måter, selv om alt som skjer i bøker er på en armlengdes avstand. På Bokelskere-forumet skriver en leser om sin opplevelse av Stig Sæterbakkens Gjennom natten: «Sarte sjeler som meg bør velge tid og sted når man skal lese ei bok som dette. Ei bok hvor Sæterbakken går inn i sorg og sorgbearbeidelse, og han går og går – inn i natta. […] Det Sæterbakken her gjør er å ta oss med på en indre reise med alle fasettene i disse tilstandene og overganger i det mennesket går inn og ut av disse. Og han har et sånt presist og flytende språk, med innskutte fyllende setninger, at det er ei fryd å lese selv om stemninga til tider er kjempedyster. Jeg satt klistra til min Kindle, og var redd hvor langt ned han skulle klare å ta meg.» Her trekkes leseren med ned i mørket (F-følelse) samtidig som selve teksten er en glede å lese (A-følelse).

I forfatterskap som Sæterbakkens og Franz Kafkas får leserne servert store doser av angst, fortvilelse, forvirring og desperasjon. Det kan derfor synes underlig at så mange leser deres tekster, gitt at det er nok å gremmes over i verden fra før. Men tekster som Sæterbakkens og Kafkas kan gi oss den reaksjonen som Aristoteles kalte katarsis. Selv om ingen er sikre på hva ordet betydde i antikken, er det åpenbart er det en slags psykisk renselse. Vi skuer i noen verk inn i det forferdelige, og føler en lettelse og en frihet når vi kan skue ut igjen.

Litteraturen og det levde liv

Vi trenger å ha et stort følelsesspekter for at livet skal oppleves som rikt. Når vi leser for eksempel en roman eller en biografi, øker vi gjennom empatisk lesing vår psykologiske innsikt og får dermed viktige erkjennelser, som vi eventuelt kan dele med andre på nettsteder som Bokelskere og Goodreads. Slike erkjennelser drar vi nytte av i dagliglivet. Dermed griper litteraturen inn i det faktiske, reelle livet. Eller som Bertolt Brecht formulerte det: «All kunst bidrar til den største av alle kunster: kunsten å leve.»

Powered by Labrador CMS