Relasjoner i biblioteket

«Vil du ha en kopp kaffe?» spurte jeg kollegaen min for en stund siden. «Nei takk,» svarte han, til min store forundring. Jeg spurte ikke noe mer, jeg var vel sikkert for opptatt av meg selv (det skjer litt for ofte, det). Hadde jeg investert et minutt eller to av tida og energien min og spurt hvorfor, hadde jeg allerede da fått utvidet mitt eget perspektiv littegrann.

Alle, men særlig vi som jobber med mennesker i biblioteket, har en enestående mulighet til å lære noe nytt, hver eneste dag. Vi er heldige sånn. Og jeg lærer mange rare, nyttige eller unyttige ting,. Det kan være av de jeg snakker med i biblioteket, av ungdommene som kommer og henger, av kollegaer, eller andre mennesker jeg krysser vei med i løpet av en dag. Denne dagen skulle jeg lære noe nytt av en kollega jeg har, som jeg stadig vekk blir imponert av. Jeg har tenkt på denne situasjonen flere ganger i det siste. Jeg har tenkt på det i ulike sammenhenger der vi har snakket om hvordan vi som bibliotekansatte møter folk, og hva slags kompetanse eller forventninger vi skal ha til arbeidsdagen og hverandre. Og jeg har tenkt på det i møte med et tema jeg ikke har reflektert mye over i min bibliotekgjerning tidligere. Men på ulike seminarer og møter i det siste har overskriften «konflikthåndtering i biblioteket» dukket opp. Og, skulle det vise seg, som et tema i andre artikler i dette nummeret av bladet du holder i hånda.

For all del: Det er viktig at folk skal føle seg trygge på jobb, det er et grunnleggende premiss. Men jeg kjenner samtidig at det er noe som skurrer hos meg når dette nærmest står øverst på lista for oss som bibliotekansatte. For jeg kommer ikke unna følelsen av at det er noe som kommer før konflikten, og at det har vi ikke snakket oss ferdige om i bibliotekfeltet.

Oppsummert: Vi har hoppet over det første leddet i det som er bibliotekets funksjon som møteplass. For når vi møtes må vi snakke sammen. Da må man også risikere noe av seg selv. Det er det jeg ser at kollegaen min har skjønt Min kollega sa ikke nei til kaffe fordi han ikke hadde lyst på kaffe. Han var egentlig både tørst og sulten, men takket nei fordi han fastet den dagen. Født og oppvokst i Norge, med to norskfødte foreldre, uten egentlig en grunn til å faste mens sola var oppe. Dette var under Ramadan, og noen dager tidligere hadde han snakket med noen av ungdommene som ofte henger hos oss, der flere av dem fastet. De delte sine erfaringer, de snakket om tradisjon og religion, hvordan det påvirket dem, og de spurte – litt på fleip og litt på alvor – om ikke han også skulle prøve det en dag. Etter hvert som de snakket tok min kollega det inn over seg, og skjønte at han ikke hadde noe å tape (bortsett fra det med kaffen, selvfølgelig).

Og denne historien kommer til meg når vi snakker om konflikthåndtering. For det min kollega gjorde her var å styrke en relasjon som var formet med de som kommer til oss fast, og han var villig til å gå inn i deres hverdag, deres opplevelser, og å dele av seg selv. , og bygget dermed fellesskap med dem. Det er dette jeg kommer tilbake til, også når vi skal forstå bibliotekets nye rolle og oppgave som møteplass. Ikke bare som hus, men som et godt sted å være, å se andre, og bli sett, og bli tatt på alvor.

Jeg skal ikke være naiv, for ting kan skje, og vi skal være rustet for å møte folk med kniv. Men det er mange som ikke kommer inn med ønske om konflikt. Og i stedet for å spørre «hvordan skal vi håndtere konflikter?» Burde vi ikke heller stille spørsmål om hvordan vi møter mennesker som er ulike oss, som utfordrer oss på en god måte, som har andre erfaringer, kunnskaper og horisont enn oss selv?

Øvelsen er å kunne møte også de som kommer inn med høye skuldre, som har grunn til å være mistroisk. Bare for meg, i min hvite, funksjonsfriske middelklassekropp er det mange grunner til å miste trua på systemet, og jeg kan fort være litt mannevond. Andre kan ha enda større grunn til å ha en dårlig dag, som kan være en grunn til å starte litt skarpt. Men de fleste av oss vil bare bli sett. Og det er skummelt å se andre, for da må vi gi av oss selv, hvis vi skal investere noe i en relasjon. Før du vet ordet av det har du gått med på å faste, for eksempel.

Og grunnen til at jeg mener det er viktig, er kanskje paradoksal. Men jeg mener det er viktig fordi vi skal stå trygt i at det er vi som forvalter rommet. Når det er vi som skal eie premissene for hva som er greit og ikke i våre rom, enten det handler om hvordan vi snakker sammen, hva vi skal tillate, eller hvem som skal få tilgang til scenen, så må det gjøres fra et sted som markerer eierskap og trygghet. Og den tryggheten bygger vi gjennom relasjoner.

Gjør vi det godt, dersom vi tør å komme folk i møte, uansett hva de kommer inn i biblioteket med –så legger vi et bedre grunnlag for nettopp å unngå konflikter. Og derfor må vi snakke mer om relasjoner, tenker jeg.

Det handler om at biblioteksjefene må ta ansvar for form, innhold og tilgang til rommet, på et overordnet, prinsipielt og politisk nivå. Og det handler om at alle vi som møter enkeltmennesker må legge egen stolthet til side, og både tørre og orke å komme folk i møte.

Jeg mener ikke at vi alle skal faste, men det å signalisere så tydelig til de som er våre venner at deres virkelighet også angår oss, er noe jeg kommer til å ta med meg videre.