Martha Larsen Jahn (1875–1954)

I 1902 kom Martha Larsen hjem til Norge som første kvinne med amerikansk bibliotekarutdanning. I vel ti aktive år var hun en driftig bibliotekreformator, men det var en helt annen innsats som førte til at hun ble kjent og fikk internasjonal anerkjennelse. Frk. Larsen sluttet å jobbe da hun ble gift i 1911, det var ikke vanlig at fruer hadde lønnet arbeid. Larsen engasjerte seg da i stedet på helt andre fronter, som kvinnesak, internasjonalt fredsarbeid og Nasjonalhjelpen. Hun var leder av den norske avdelingen av Den internasjonale kvinneliga for fred og frihetog møtte for Norge i Folkeforbundet, forløperen for FN. Hun la også et grunnlag for det som senere ble UNESCO.

Da hennes mann, Gunnar Jahn, ble medlem av Nobelkomiteen i 1937, skal han ha sagt: «Det må være feil. De må mene min kone.» Det gikk over ti år før det kom kvinner i den komiteen. Likevel er det sannsynlig at fru Jahn hadde, som det antydes i Norsk biografisk leksikon, en «indirekte innflytelse» på komiteens arbeid.

Kampen for gode bibliotek

Hvis vi ser tilbake på Larsens år ved Trondhjems folkebibliotek, kan vi ikke si at hun kom til «dekket bord». En nasjonal bibliotekreform ble vedtatt av Stortinget i 1902, og hennes første oppgave var å omskape et gammeldags allmuebibliotek til et tidsmessig folkebibliotek.

Bibliotekets kronikør, Arnulf Grut, forteller at tilbudet til barn og ungdom vakte stor oppmerksomhet. Den nye biblioteksjefen ville at «bøkene skulle brukes». Selv de flotteste bildeverkene fikk barna bla i. Barn ble vist samme tillit som voksne, og hun ville helst rose ungdommen for god oppførsel.

I bransjens fagtidsskrift For folke- og skoleboksamlinger(senere Bok og Bibliotek) ble det i 1908 rapportert om en sjef som med «rask og intelligent imødekommenhet hjælper og retleder den besøkende».

Bibliotekforening og Monsterbibliotek

Folkebiblioteket i Trondhjem ble, på tross av sine trange lokaler, et mønster for andre bibliotek. Her arrangerte (daværende) Larsen statens første kurs for bibliotekarer. Gode råd ble gitt til den nye Norges Tekniske Høiskole, og skarp kritikk ble rettet mot Universitetsbiblioteket i hovedstaden. Planene for dette biblioteket bygget på gammeldags tysk tradisjon, og Larsen hevdet at arkitekt og biblioteksjef hadde oversett den grunnleggende moderniseringen som skjedde i USA. Som bibliotekinspektør (en forløper for fylkesbibliotekene) reiste hun rundt og veiledet bibliotekarer. Larsen nedla et stort arbeid med å etablere NorskBibliotekforening, og hun var en populær foredragsholder og debattant. Det siste oppdraget hun påtok seg for «biblioteksaken», var å forberede et «mønsterbibliotek» på den store Jubileumsutstillingen i 1914.

Til utstillingen kom boken Folkeboksamlinger – Hvorfor vi trænger dem. Larsen Jahns artikkel het Den moderne biblioteksbevægelse, og den oppfordret bibliotekene til å bli synlige.

Hun skrev gjerne om bibliotekteknikkens nye muligheter, men hovedoppgaven var at den skulle bidra til å møte «tidens krav paa oplysning og kundskap i alle forhold og allesamfundslag». Det var som i USA og slik amerikanere uttrykte det: Det gjaldt «aa skaffe den rette bok i det rette øieblik – og med minst mulige omkostning».

Bibliotekdirektør Arne Kildal omtalte Martha Larsen Jahn som «intelligent, våken, arbeidsdyktig» og med «et pågangsmot som minnet om det Nyhuus rådet over». Haakon Nyhuus, som startet den norske Bibliotekrevolusjonen på Deichmanske bibliotek i 1898, døde 47 år gammel mens Jubileumsutstillingen ble forberedt. Martha Larsen var i starten av sin karriere Nyhuus’ nære medarbeider. I 1914 var fru Jahn uten en relevant stilling, og man kan spekulere på hva som hadde skjedd dersom hun fikk overta etter Nyhuus på Deichmanske.

Vi får nøye oss med å si at hennes kunnskaper og lederegenskaper kom godt til nytte på andre viktige områder.

Krig og sanitet

Nasjonalt kom hennes organisasjonstalent også til sin rett i Norske Kvinners Sanitetsforening. Fra 1935 til 1948 var hun øverste leder for over tusen lokale foreninger og nesten 200 000 medlemmer. Organisasjonen ble startet for å støtte Forsvarets sanitet, men etter 1905 kom «sivile» oppgaver i sentrum: folkehelse, sykehus, helsestasjoner og utdanning av sykepleiere. Fra 1939 førte den politiske usikkerheten til at foreningen igjen arbeidet for krigsberedskapen. Kurs i førstehjelp hadde alltid vært en del av sanitetsforeningens oppgaver. Nå kom kunnskapene til nytte. Foreningene samlet penger og produserte utstyr til Hæren. Ved krigsutbruddet 9. april kunne foreningene levere 159 feltlasaretter og førstehjelpsstasjoner med over 2000 senger rundt om i landet. Under krigen stilte foreningene med proviant, suppestasjoner og tøyutdeling ikke bare til barn, eldre og evakuerte. Mat og gavepakker ble i stillhet også gitt til hjemmefront og politiske fanger.

Noen humanitære organisasjoner fikk fortsette under krigen, men det var en meget farlig balansegang. Gunnar Jahn ble fengslet, og Martha sa senere til amerikanske studievenner at hun regnet med at Gestapo kunne komme igjen. Men hun gikk sterkt ut og truet nazistene med å legge ned hele virksomheten hvis de ikke fikk bevare sin uavhengighet: «Jeg vet at dere kan ta fra oss våre institusjoner, dere kan ta våre penger og andre verdier. Men hva dere IKKE kan ta, er det frivillige arbeid av mer enn 200 000 kvinner.» Martha Larsen var det vi ville kalt en kjendis, men hennes fremtreden var beskjeden.

Hun oppfordret medlemmene til innats, men som hun sa: «La allting skje i stillhet». Journalist Halldis Stenhammar i Dagbladet slo fast at Martha Jahn hadde «oppdratt kvinner over hele landet til både å se, tenke og handle selv i det sosiale arbeid» (27.6.1946).