Bøker er terapi!

Hadde jeg ikke lest bøker, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Bøkene gjorde min verden større. Jeg husker hvordan jeg som barn lå og sov med bøkene rundt meg i senga, istedenfor bamser og dukker. For meg har bøkene alltid vært som venner. De snakker til meg med hver sin stemme. De har fortalt meg hver sin fortelling om hvordan verden og livet kan være, de har vært dører til andre virkeligheter. Jegkunne vært en annen. Jeg kunne vært et annetsted, i en annen tid.Den dag i dag er senga mi omgitt av bøker, og fortsatt våkner jeg av og til med et trekantet merke i ansiktet, der hjørnet på boka har gravd seg inn.

En av grunnene til at jeg har lest så mye, har jeg tenkt, har vært virkelighetsflukt: Jeg ville drømme meg bort fra mitt eget triste liv og over i noe eventyrlig. Men det er ikke hele sannheten. Det kan hende bøker bringer oss nærmere virkeligheten, ikke lenger unna den.

Bøker mot alderdom

Det er en mørk onsdagskveld, det blåser og er iskaldt nede i Bjørvikas brede vindtunnel av en aveny; dette er absolutt en februarkveld for virkelighetsflukt. Men i Oslos bibliotek-storstue inviterer de inn til et stort, eksistensielt problem: Hvordan skal vi holde ut å bli eldre? Psykologene Sissel Gran og Peder Kjøs skal bidra, ved hjelp av både psykologerfaring og bøker. Mest av det siste.

For å hjelpe oss å holde ut alderdommen kan vi lese Kjersti Feldt Anfinnsens De sistekjærtegn,som handler om en pensjonert hjertekirurg bosatt i Paris. Det mener Sissel Gran.

Boka handler om den gamle kvinnens forsøk på å finne kjærlighet og hennes tilbakeblikk på et uvanlig liv hvor hun ikke har funnet så god plass til andre mennesker. Peder Kjøs velger å gå løs på problemet fra motsatt hold og leser fra romanen Serotoninav Michel Houellebecq.

Den er ikke akkurat full av håp, snarere av tungt svartsyn; den handler om den depressive agronomen Florent-Claude Labrouste i et Europa i krise. Vi møter en mann som leter etter sann kjærlighet og knasker antidepressiva.

På hver sin måte aktualiserer bøkene det å bli gammel og hvordan vi skal leve med at vi endres og blir en annen. Samtalen ledes av bokhandler og podkastansvarlig i Morgenbladet Ida Pallin Bostadløkken. Publikum klapper idet de to psykologene pakker sammen bunkene med bøker og går ut i natten. Men selv om det har vært en fin kveld, er det ikke dette som er tradisjonell biblioterapi.

Definisjonen på «biblioterapi» er ifølge Store norske leksikon «utvalgt lesning som middel til å bedre den mentale helsen», og det har det jo på sitt vis vært. Egentlig kan man si at alle biblioteker er hus viet biblioterapi, for det tidligste mottoet benyttet av et bibliotek stammer fra gammel gresk tid, ψυχῆς ἰατρείον, og kan leses som «hus for å lege sjelen».

Men biblioterapi ble først et begrep i 1916, og det var esssayisten Samuel McChord Crothers som lagde ordet. På samme tid var Freud og de tidlige psykologene opptatt av å diskutere det terapeutiske potensialet til skjønnlitteraturen.

For Freud ble greske myter og tragediene til og med en del av de psykologiske termene, som Thanatos, Ødipus og Elektra, og er det fortsatt i dag: Hvem har ikke hørt om ødipuskomplekset? – Antagelig langt flere enn de som har hørt om Sofokles’ tragedie.

Under første verdenskrig ble sykehusbibliotekene en del av behandlingen av pasienter som slet med både skader, smerter og PTSD («granatsjokk» kaltes det da). På 1920-tallet ble biblioterapi populært i USA, og på 1940-tallet laget Carolyn Shrodes en teori om hvorfor bøker hadde en så helende kraft: Gjennom identifikasjon med hovedpersonene i romanene kunne mennesker bli på ordentlig forandret.

Verden blir større

For å skape forandring må de som har et psykologisk problem, delta i diskusjonene selv – det holder vanligvis ikke at en psykolog diskuterer problemene for deg fra en scene. Det fine med bibioterapi er at det er så lavterskel at folk med lettere depresjoner og tvangslidelser ikke kvier seg så mye for å oppsøke tilbudet; det er ikke like stigmatisert som psykofarmaka og psykiatere.

«Biblioterapi forstås bedre som prosessen hvor man leser, reflekterer og diskuterer litteratur, og denne diskusjonen knyttet til en kuratert litteratur skaper grobunn for en kognitiv endring i leseren. Det er avgjørende å merke seg at biblioterapi er noe annet enn selvhjelp, da refleksjonene og diskusjonene foregår på en strukturert måte. Bøkene er også gjennomgått med tanke på at de skal løse et bestemt problem», skrev en meksikansk forskergruppe nylig. De vurderte nytten av å bruke biblioterapi etter pandemien, med alt av psykisk-helse- problemer som har oppstått i kjølvannet av isolering, frykt og usikkerhet: Det er billig, lavterskel og har ingen bivirkninger.

Å få folk til å sitte i sirkel og diskutere en bok er kanskje den enkleste måten å hjelpe folk med lettere psykiske plager på. Forskningen viser at bøker ikke har en langvarig effekt, men til det er det vel mange som vil si at bare én bok gjør ingen sommer, uansett. Vi trenger mange, mange bøker! Kanskje særlig når vi er deprimerte. Ett av særtrekkene ved den deprimerte er at fremtiden blir så umulig og grå, som en svart tunnel. Med et mangfold av skjebner og historier som man får gjennom romaner, blir verden større, mulighetene flere.

Så hva er det som er så virkningsfullt med bøker?

Speilnevroner

Vittorio Gallese er professor i psykobiologi ved Universitetet i Padua. I 1996 studerte han aper for å skjønne mer av den menneskelige hjerne og oppdaget noe merkelig. Når apene gjorde noe, som å reise seg og gå bort til en banan og skrelle den, fyrte hjernen deres av på bestemte steder, det kunne han måle. Men også når apen bare sa påat en annen ape gjorde noe, som å spise en banan, fyrte hjernen av på samme måte, som om den gjorde akkurat det samme selv. Gallese kalte disse nevronene i hjernen for speilnevroner, og han mener at disse speilnevronene, som han kunne observere i de små slektningene våre, makakene, er det rudimentære opphavet til vår menneskelige empati. Det er her vår evne til å sette oss inn i andre og se verden fra deres ståsted begynner. For vi mennesker har nemlig også speilnevroner. Vi ser hva andre gjør, og helt automatisk skaper det en følelse av at vi «går i deres sko»; vi opplever verden fra en litt annen vinkel enn vår egen. Vi merker humøret til andre, tempoet deres, vi merker om de er stressa eller ikke, sinte eller glade. Noen forskere mener at dette med speilnevronene kan gjøre oss mer i stand til å forutsi adferd og klare oss bedre i de svært komplekse sosiale strukturene som den menneskelige kulturen er.

Alle former for kunst lærer oss hvordan livet kan være, og hvordan vi kan respondere, hvordan vi kan være menneske. De åpner opp indre verdener som vanligvis er lukket for oss i strenge sosiale nettverk og hierarkier. Vi kan se muligheter der vi før oppfattet lukkede dører.

Å speile en venn

Vi speiler hverandre hele tiden. Andre mennesker vi møter og forholder oss til, går rundt i hjernevindingene våre som nevrologiske skygger: De knytter skolissene sine og spiser brød og gjesper, og hjernen vår oppfører seg som om vi gjør det samme selv. Vi gjørtil og med det samme, om det er et gjesp, for det er så smittsomt at vi umiddelbart speiler det. Vi ser andres smerte på filmlerretet, og ansiktet vårt forvrir seg som om det er vi som lider.

Men når det er en venn som lider, vil vi aktiveres enda mer: I et eksperiment hvor to mennesker var sammen i et rom og den ene ble utsatt for smerte (iskaldt vann), ble den andre som så på, påvirket, men aller mest om det var en nær venn – ja, da fremsto smerten i hjernen som om det var vedkommende selv som hadde vondt. Andres lidelse er vår lidelse, og om det er dem vi identifiserer oss med, blir lidelsen ekstra sterk.

Litteraturprofessor Gerhard Lauer mener at det er det samme som skjer også når vi leser og identifiserer oss med karakterene i en bok: Vi knytter oss til dem emosjonelt, ved hjelp av speilnevronene. Når vi leser, setter det i gang så sterke empatiske reaksjoner at når hovedpersonen går gjennom et rom eller en skog, vil det speile seg i hjernen vår: De motoriske sentrene for å bevege seg tilsvarende vil lyse opp. Vi slipper ut et sukk idet en elsket romankarakter dør. Selv når vi bare hører fortellinger rundt et bål, aktiveres hjernene våre sånn at vi kan se verden fra et nytt sted eller en annen tid, gjennom øynene og fingertuppene til en person vi kanskje aldri har møtt: Vi seiler som Odysseus, vi slåss mot dragen Katla som brødrene Løvehjerte, vi plukker opp en bunt med blomster som Mrs. Dalloway, vi kysser Rochester lidenskapelig som Jane Eyre.

Våre venner bøkene

Litteraturforskeren Wayne Booth snakker om «den impliserte forfatteren» og «den impliserte leseren» og om hvordan bøker er som en slags venner: Den impliserte forfatteren er den stemmen du hører i boka, det settet av verdier som boka gir uttrykk for. Tenk etter, og du vet at du har en mening om nesten alle forfattere du er glad i. Jeg tror at jeg vet en del om hvordan mine favorittforfattere er: Vesaas er tungsindig og fåmælt, Dickens kvikk og morsom, Jane Austen observant og skarp. Wayne Booth trekker frem hvordan man snakket om bøker på 1800-tallet: som et reisefølge og en kompanjong. Det er en gammeldags metafor. Han mener at vi inngår en kontrakt og en relasjon idet vi møtes i en bok, boka blir din venn. Og når vi nå vet om speilnevroner og hvor sterkt vennskap virker på oss, virker det logisk. En bok er en venn som viser deg en helt annen verden. Jo mer du identifiserer deg med boka, jo mer vil den påvirke deg.

En lesesirkel er med andre ord ikke bare moro, en roman er ikke underholdning: Å lese sammen med andre kan forandre livet ditt til for alltid.

Hvilke bøker er dine beste venner?