Med lov skal bibliotek bygges

Else Granheim, 1926–1999

Fagsenter for seniorer, Oslomet

På slutten av «Gerhardsentida» sto det dårlig til med folke- og skolebibliotekene her til lands. Norge var på nordisk jumboplass. Bekymringsmeldingene strømmet inn fra Bibliotekforeningen, fagforeninger, fylkesbibliotek og landets bibliotekinspektører. Ble bibliotekene glemt i den materielle gjenreisningspolitikken?

Det var «min lov»

For bibliotekene var det ikke bare et spørsmål om penger. Det handlet også om å finne sin plass i et nytt samfunn. På 1960-tallet ble antall kommuner redusert fra 744 til 454, Folkeskolen ble avløst av 9-årig grunnskole, gymnas og yrkesskoler ble samlet i fylkeskommunale «videregående» skoler, voksenopplæring og distriktshøyskoler ga nye studietilbud, vi fikk nye medier og Kulturfondet.

Alt dette berørte bibliotekene, og selv om lov om folke- og skuleboksamlingar fra 1935 ble justert litt i 1947, var den gått ut på dato. Sommeren 1965 hadde Kirke- og undervisningsdepartementet endelig klargjort mandatet for «Utvalg til å komme med forslag om ny biblioteklov». Det var bare fire medlemmer, alle var fra departementet og ingen fra bibliotek eller organisasjoner! Leder var bibliotekdirektør Anders Andreassen, og hans stedfortreder Else Granheim var både medlem og sekretær. Det ble Granheim som sørget for den daglige fremdriften, og som satte sitt preg både på den solide utredningen og på den nyskapende bibliotekloven av 1971. Som nyutnevnt bibliotekdirektør fra 1970 fikk hun også som oppgave å få loven innført og akseptert i fylker og kommuner. Hun har selv, i et intervju, sagt at loven «var det beste som har hendt i min tid. […] Jeg tør si det på en måte var ‘min lov’» (intervju med Bødtker 1991).

Fra boksamling til bibliotek

Bibliotekloven oppgraderte alle krav til kommunene om organisering, lokaler og personale. Det ble gitt refusjon fra staten for bokkjøp og lønn, og det kom støtteordninger for lokaler og bokbusser. Pengene var øremerket og gikk dit de skulle. Bibliotektilsynet skulle ikke bare kontrollere, men direktoratet kunne også gi pålegg til kommuner som forsømte sine forpliktelser. Det ga nok litt ekstra pondus å ha «et ris bak speilet» og nekte tilskudd til kommuner med slett bibliotekstell. Granheim brukte ikke dette virkemidlet i utide, hun visste at god kommunikasjon mellom stat og kommuner ga de beste løsningene.

Det viktigste var likevel at loven fikk en helt ny målsetting. Den gamle sa at «boksamlingane» skulle gi «auka folkeopplysning». Nå fikk de navnet bibliotek,og oppgaven var «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet». Tilbudet omfattet ikke bare bøker. De nye mediene var med, og de ble dekket av lovens vide begrep «bøker og annet egnet materiale». Gratis utlån ble tydelig lovfestet, også for lånere utenfor egne kommunegrenser. Loven var en stor suksess, den ga et «bibliotekløft» i hele landet. Økningen i utlån og besøk var oppsiktsvekkende. Granheim kunne med god grunn kalle denne loven sin lov.

Gratisprinsippet – ei hellig ku?

I det etterfølgende tiåret var det flere som var skeptiske til at «alt» skulle være gratis på biblioteket. Noen friskuser hevdet til og med at gratisprinsippet bare var «ei hellig ku». Dette ble Else Granheims viktigste kampsak.

Debatten strammet seg til da bibliotekdirektørens overordnede, kulturminister Langslet, i 1985 kom med et forslag til ny biblioteklov som åpnet for å ta betalt for «særskilte bibliotektjenester». Dette skulle ikke gjelde for bøker, men spesielle tilbud som lån av film/video eller søking i databaser. Det var bare noen få folkebibliotekarer som støttet forslaget, men fagbibliotekenes fremste talsmann, riksbibliotekar Bendik Rugaas, hevdet i 1990 at det kanskje var på tide at bibliotekene «kommer etter og innfører en blandingsøkonomi også for sine tjenester».

Bibliotekdirektør Granheim sto hardnakket på sitt. Slik sa hun det i 1985: «For ‘kreative effektive mennesker i et ekspansivt miljø’ kan det kanskje være vanskelig å forstå at en tjeneste som tilbys gratis, også er av verdi og bør tas seriøst.» Hun begrunnet avslaget med sosial rettferdighet og at gratis folkeopplysning var enda viktigere enn før.

Et sterkt sosialt engasjement

Granheim avviste altså brukeravgifter på et moralpolitisk grunnlag og uttrykte i 1988 tvil om motstanderne av gratisprinsippet var klar over hvor mange bøker enkelte barn lånte per uke. «I Oslo er det f. eks. innvandrerbarn som låner 20–30 bøker pr. uke, og det er dem vel unt!» Else Granheim visste hva hun snakket om. Hun sa det ikke i debatten, men selv var hun vokst opp som skilsmissebarn med en syk mor og to sterke «kvinnesakstanter» i en gammel nedslitt bygård. Hun syntes det var flaut å måtte ta imot friplass i gymnaset, men det måtte til. Det var bibliotekar hun ville bli. «Hun ville være omgitt av bøker» (Bødtker, intervju).

Var «gratisdebatten» et tegn på at også den gamle folkeopplysningstanken var gått ut på dato? På de nasjonale bibliotekmøtene fra 1986 til 1990 gikk Granheim hardt ut: Folkeopplysning, handlet ikke det om å gi folk den informasjon de hadde bruk for? Var ikke bibliotekenes oppgave å støtte dem som på egen hånd ville skaffe seg kunnskap og kulturell innsikt? Folkeopplysningen bidro til likhet og en nødvendig demokratisering av informasjonssamfunnet. Selv om vi ikke hadde så gode bibliotek som i Skandinavia ellers, hadde «vi vår ideologi, våre likhetsprinsipper slik de er nedfelt i bibliotekloven» (1986). Slik sto bibliotekdirektøren på et fast, demokratisk grunnlag.

Granheims sosiale engasjement kom også til uttrykk i et pionerarbeid som ga ulike grupper funksjonshemmede bedre bibliotektilbud. Hun ledet utredningen som banet vei for tilpasset litteratur for synshemmede og lesesvake, funksjonelle bibliotekbygninger for bevegelseshemmede og egne bibliotektilbud til dem som ikke kunne komme til biblioteket selv – enten de bodde hjemme eller i institusjon eller satt i fengsler (NOU 1976:54).

Ny lov måtte til

Det viste seg fort at 71-loven gikk ut på dato. Detaljert «særlovgivning» med statlig kontroll sto i veien for reformene om økt kommunalt selvstyre. Lenge så det ut til at bibliotekloven måtte ofres. Statens bibliotekråd utredet og ga også en sterk begrunnelse for gratisprinsippet. Kanskje var det grunnen til at statsråd Langslet ikke ville trykke rådets grundige utredning?

Else Granheim fikk likevel gjennomslag for en ny folkebiblioteklov i 1985. Vittige tunger kalte den Kardemommeloven, men tross alt, innholdet var viktig. Kommunene skulle ha folkebibliotek, fagutdannet personale og, slik Stortinget vedtok, gratis utlån. Loven ga også skolebibliotekene en bedre pedagogisk forankring, i skolelovgivningen.

Kulturstrid

1970-tallets Ny kulturpolitikk førte til at kommunene måtte organisere nye styringsorganer og administrasjoner for lokalt kulturarbeid. Mange biblioteksjefer følte seg degradert og satt til side i det utvidede kulturbegrep. Det var ikke lenger slik at Bibliotektilsynet med loven i hånd hadde styringsmidler og fasitsvar på alle spørsmål som bibliotekarene stilte. Granheim innså at «Tilsynet» måtte satse på andre oppgaver. Nå var det en tid for mindre kontroll og mer til rådgivning og forsøks- og utviklingsarbeid. I feltet var forståelsen for dette begrenset. Gikk det galt, fikk ofte Tilsynet ta skylda!

Endringene stilte også krav til arbeidsmåten i Tilsynet. Else Granheim hadde gått gradene i en departemental, sentralstyrt og autoritær kultur. Ventet en ny generasjon 68-ere og politisk bevisste saksbehandlere å få større spillerom enn det fru Granheim åpnet for? Selv karakteriserte hun noen av dem som «av det menende slaget» (Ericson). Kanskje var det et tegn på nye tider da en av de ansatte foreslo at alle kunne være på fornavn? Dagen etter lå det i postmappen en hilsen fra Else.

Berømt i utlandet

Selv om Granheim markerte seg tydelig i den norske bibliotekdebatten, var det i utenlandske kretser at hun ble den store kjendisen. Dette gjaldt spesielt i den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA. Her satt hun i styret og var første kvinnelige president i hele seks år fra 1979. Hennes merkesaker var å bidra til at «den tredje verden» fikk nytte av organisasjonen, og for at det ble et bedre samarbeid mellom øst og vest. Sissel Nilsen har et godt poeng når hun sier det slik i Norsk biografisk leksikon: «Under hennes styre ble IFLA en mer global organisasjon, og på en uanstrengt måte lyktes det henne å forene profesjonell etos med forhandlingsevne, gruppeånd og hjertevarme.»

Else Granheim hevdet at bibliotekarutdanningen måtte legges opp slik «at det vesentligste læres først: Ideologien og hensikten med bibliotekaryrket». Det er grunn til å se seg tilbake. Det er mye å lære av Else og hennes bibliotekhistorie.

Kilder

Audunson, Ragnar (1991): Framtiden i norsk bibliotekdebatt. I Enmark, Romulo (Red.), Biblioteken och framtiden. Göteborg : Bibliotekshögskolan, Centrum för biblioteksforskning.

Bødtker, Marit et al. (1991): Fast følge – festskrift til Else Granheim. Statens bibliotektilsyn.

Ericson, Anders (2021): Pris for lang og utru teneste. Bok og Bibliotek (1).

Frisvold, Øivind (2021): Kunnskap er makt. Norsk bibliotekhistorie. Oslo: ABM-Media.

Nilsen, Sissel: Else Granheim i Norsk biografisk leksikon.