Debatt for et levende demokrati

Det er vi selv som svekker det liberale demokratiet, ifølge Matlary. Hva er det som har gått galt i den offentlige samtalen? Og hvordan ser det ideelle debattbiblioteket ut?

– Det viktige er at bibliotekets tilbud ikke sensureres. Det er en svær debatt i USA mellom foreldre som ikke vil ha radikal kjønnsideologi i biblioteket, i hvert fall ikke i skolebiblioteket. Det er jo et sensurfremstøt. Var det ikke bibliotekarer i Norge som ville sensurere J.K. Rowling? Alle forsøk på sensur er jeg veldig skeptisk til, det hører ikke hjemme i et bibliotek.

Gratis kunnskap er nøkkelen

Biblioteket er stedet for kunnskap, mener Matlary. Det handler om å lære seg noe. Hun siterer Albert Einstein, som sa at det bare er en viktig ting i livet, og det er å vite hvor biblioteket er.

– Utdanning, at man kan tilegne seg kunnskap gratis, er nøkkelen til klassemobilitet.

Professoren finner det rart at kunnskap politiseres så mye, at det for eksempel finnes folk som ikke aksepterer vitenskapelige funn.

– Å kunne lese, ha kritisk evne og tilegne seg kunnskap er viktigere nå enn noensinne. Nå er det så mye konspirasjonsteorier, og internett kan skaffe hva som helst av såkalte forskningsfunn.

Debattfeil

– Boken din viser feil som gjøres i debatter. Hva kan vi lære?

– Man må være villig til å diskutere. Det jeg prøver å skrive om, og som er vanskelig å definere, er fryktkulturen som fører til selvsensur og at folk blir redde for å diskutere. Det kan gjelde abort, kjønnsideologi eller rasismeproblematikk. Identitetspolitikken generelt er veldig betent. Du kan ikke si «her er fakta», for det handler om opplevd identitet som er umulig å diskutere, og så blir det personifisert som krenkelser hvis man setter spørsmålstegn ved noe av dette. Det er grunnen til at folk unngår det. Med de premissene blir det umulig å ha en debatt om noe som helst. Det gjør at samer kan diskutere samepolitikk, mens andre ikke kan. Tilsvarende at kun kvinner kan diskutere abort og kun svarte kan diskutere rasisme. Da blir alt på en måte redusert til personlige ting. Det er ingen enighet om hva som er politikk, og ingen enighet om hva som er fakta. Dette gjør det veldig vanskelig å ha noen debatt, og det er et stort problem i demokratiet.

– Det andre er overnasjonal maktutøvelse. Veldig mye bestemmes gjennom en slags soft power-argumentasjon: «FN sier dette», eller «EU har en politikk for dette», og da er det ofte sjakk matt fordi den som sitter på nasjonalt nivå, ikke kan dette i detalj og umulig vil kunne evaluere det.

En ny rasisme

Utsagn som at paneler i debatter er blendahvite eller bare består av privilegerte gamle, hvite menn,mener Matlary står for en repressiv politikk.

– Alle vil ha mangfold, ingen vil ha enfold. Kjønn og kultur er også mangfold, men å redusere det til hudfarge, kjønn eller etnisitet blir helt feil. Etter mitt skjønn blir det en ny rasisme. Denne wokeismen eller identitetspolitikken sier at hvis du er svart, så er det det som definerer deg som menneske. Hvis du er kvinne, så er det det. Hvis du er transe, så er det det. Men disse egenskapene er jo bare en del av livet. Vi er like som borgere.

– Martin Luther King håpet barna hans vil bli vurdert ut fra sin karakter, og ikke sin hudfarge. Men nå er politikken motsatt. En skal ha ytre kriterier for mangfold så det ser ut som om det er mangfoldig. Men det er helt overfladisk.

Etterlysning: Reelt mangfold

– Demokratiet er nødt til å ha meningsmangfold. Reelt mangfold må ta utgangspunkt i forskjeller i kompetanse, utdannings- og erfaringsbakgrunn. Det kan godt være at menn og kvinner har forskjellige erfaringer på mange felt, men det er slettes ikke sikkert. Det er ikke sikkert at mangfold har noe som helst med verken kjønn eller hudfarge å gjøre. Skal en ha mangfold og diskutere et eller annet politisk tema, kunne en kanskje ha med en fra næringslivet. Alder og erfaring er også en mangfoldsdimensjon.

Alt snakket om mangfold er blitt en tvangstrøye, hevder Janne Haaland Matlary, både for politikk og for næringslivet. Bedrifter velger folk fordi de har et bestemt kjønn, en hudfarge eller en etnisk bakgrunn, for å vise frem mangfoldet.

– Det er en fornærmelse mot folks intellekt. Se på regjeringen til Johnson og Truss i Storbritannia, som ut fra den overfladiske mangfoldsmålingen er den mest mangfoldige regjeringen som finnes. Men de er jo ikke valgt av den grunn. Hvis du har gått på Eton og Oxford, så er du i eliten, og de fleste i regjeringen der har gått på de skolene.

Moralisering som hersketeknikk

Moralisering er en hersketeknikk som ødelegger offentlig debatt, skriver Matlary i boka. Hvis du ikke vil ha illegal immigrasjon av hensyn til sikkerhet og økonomi eller av kulturelle grunner, så blir du moralisert imot. Dersom du vil ha kontroll på grensen, noe enhver stat må ha, blir det kalt umoralsk.

– Det er mye hyggeligere å være snill og ikke få kritikk. Derfor vil man ikke gjøre det som er nødvendig, som politiker, for eksempel. Men det holder bare til realitetene presser seg på. Det er mye posering for å være politisk korrekt og på linje med de siste trendene. Det er lett å være enig i alle gode ting, men verden er mer komplisert enn det.

Politikerne er folkets tjenere, understreker Matlary. Som innbyggere i samfunnet har vi ansvar for å være demokratiske borgere som er med på å vurdere hva som skal være norsk politikk og hvor mye som skal bestemmes internasjonalt. Hun kaller det en sosial kontrakt: Politikerne representerer oss og kan ikke finne på hva som helst.

– Nå er det mange politikere som markedsfører seg selv med utspill av forskjellig slag. Dessverre er politiker blitt et yrke der de ofte satser på å bli kjendis og få en god jobb i næringslivet etterpå. Her må vi få til mer ideologisk bevissthet, og velgerne må bli mer aktive, siden det er vi som bestemmer i et demokrati. Det er vi som eier dette landet og alle dets ressurser.

«Debating societies»

Ifølge professoren kan bibliotekene bidra ved å arrangere debatter med et kontroversielt tema der noen får i oppgave å argumentere for, og andre imot, uavhengig av hva de selv mener om spørsmålet.

– Så kan vi se hvem som er logisk best, hvem er best i å finne fakta, underbygge argumenter – altså lære seg å argumentere. «Debating Society» kunne være en kjempeide for biblioteker, mener Matlary.

Ifølge Wikipedia dukket slike debattsamfunn opp i London på begynnelsen av det attende århundre, som barn av opplysningstiden og de franske salongene, og var et fremtredende trekk ved samfunnet frem til slutten av århundret. Temaer varierte fra aktuelle hendelser og politikk til kjærlighet og ekteskap. Både kvinner og menn fra alle sosiale lag var velkomne.

– Bibliotekene kunne arrangere debatter hvor kvaliteten på argumentasjonen er det viktige, og der det ikke er lov å avbryte hverandre, avslutter professoren.

Janne Haaland Matlary

• Norsk statsviter og politiker (før KrF, nå Høyre)

• Dr.philos. Professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo

• Statssekretær i Utenriksdepartementet 1997–2000 og 1. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 2009–2013

• Forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) fra 1987 til 1992 og forskningsdirektør ved ARENA-senteret ved Universitetet i Oslo fra 1995 til 1997.

• Opptatt av sikkerhetspolitikk og EU-spørsmål og er også rådgiver for flere pavelige råd