Utgave: 2/2023

ABC for debattbiblioteket

Fra hysjing til demokratihus og mangfoldig møteplass, fra stillhet til lyd. Bibliotekene er pålagt å sette problemer under debatt. Men hvordan gjør vi det i praksis? Ti år med debattarrangementer på Kongsberg har gitt nyttig lærdom.

Politisk debebatt på Kongsberg.

Kongsbergdebatten ble starta av tidligere biblioteksjef Elisabeth Bergstrøm. Målet er å ta opp små og store spørsmål som er relevante og viktige for innbyggerne i Kongsberg kommune, altså lokale spørsmål, samtidig som vi også skal ha et blikk for regionale, nasjonale og globale problemstillinger og utfordringer.

Politisk vedtak om redaktøransvar

Det spesielle med Kongsbergdebatten er at det ligger et politisk vedtak bak som sier at debatten og konseptet eies fullt og helt av Kongsberg bibliotek. Dette er for å forhindre at debatten overtas, kuppes eller styres av noen som har andre interesser enn biblioteket, som lokalpresse, politikere eller lag og foreninger. Vedtaket gir respekt for og tillit til biblioteket som demokratihus og nøytral samfunnsaktør. Vedtaket gir også et tydelig vern av, og kraft til, biblioteksjefens redaktørrolle.

Som tillegg i vedtaket fra kommunestyret står det også at biblioteket fritt kan velge samarbeidspartner fra debatt til debatt. Dette fristiller biblioteket og biblioteksjefen fullstendig, slik at vi ved planlegginga av hver debatt «starter på nytt» og kan gyve løs på lokalsamfunnet, problemstillinger og potensielle samarbeidspartnere uten å tenke på forrige debatt.

Oda Cornelia Knudsen presenterte Kongsbergdebatten under Bibliotekdagene i Viken 8.-9. mars i år.

Hvorfor debatt?

Hvorfor skal egentlig biblioteket holde på med debatter? Spørsmålet kom fra debatt- og prosjektredaktøren i lokalavisa Laagendalsposten under et møte høsten 2021. Jeg må innrømme at jeg blei litt paff. Kjente hun ikke til rammene våre? I etterkant har jeg tenkt at om journalister og redaktører ikke kjenner til dette, da har vi virkelig en jobb å gjøre når det kommer til opplysning om og befestning av vår posisjon. For dette skal alle kjenne til. Men etter dette møtet har jeg også forstått at det er en del usikkerhet og uvisshet knytta til akkurat dette spørsmålet sjøl innafor biblio-teksektoren. I en hektisk hverdag er det lett å prioritere bort noe vi ikke kan eller vil. Mange tenker kanskje: Er det sånn at vi ma? Kan vi ikke velge akkurat det bort akkurat nå …? Jeg tar heller et bokbad!

Men nei! Dette er en del av vårt samfunnsoppdrag. Folkebibliotekene «skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt»! Bibliotekene skal ha denne rolla i samfunnet, det ligger i lovverket! Og det er blitt ytterligere tydeliggjort gjennom Nasjonal bibliotekstrategi 2020–2023: Rom for demokrati og dannelse, der det slås fast i første setning: «Bibliotekene er demokratihus.»

Og det fortsetter, like tydelig: «Fra Nasjonalbiblioteket til folkebibliotek, skolebibliotek og fag- og forskningsbibliotek. Sammen utgjør disse viktig demokratisk infrastruktur og er en grunnstamme i demokratiet.»

Når vi så legger det sammen med formålsparagrafen i lov om folkebibliotek blir det veldig sterkt: Folkebibliotekene skal ha til oppgave a fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved a stille boker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

La det synke inn litt. Vi skal fremme opplysning – vi skal være en uavhengig møteplass – vi skal være en arena for offentlig samtale og debatt – gjennom aktiv formidling!

Da er det klart vi må arrangere debatter.

Hvordan lage debatt?

Men det er ikke nødvendigvis enkelt å gå i gang, særlig om en ikke har gjort det før. Derfor tenker jeg det er lurt å bryte dette litt ned, slik at det blir overkommelig. Det første vi kan nedskalere, er faktisk begrepene.

Jeg synes ordet demokratiutvikling er fint, for inni det kan en legge så mye – både opplysning, offentlig samtale, debatt og formidling. Så hvis vi tenker at vi holder på med demokratiutvikling og ikke er demokratihus, sjøl om vi er det, så blir det kanskje litt lettere. I tillegg er utvikling noe som er i prosess og ikke nødvendigvis knytta opp mot et spesielt resultat. Det er også fint. For vi kan ikke love et bestemt utfall av en debatt, og vi kan ikke nødvendigvis måle effekten av den heller. Men hvis vi bruker ordet demokratiutvikling, da er det meste lov, tenker jeg. Og det er jo dessuten også det vi holder på med. Vi utvikler og støtter oppunder lokaldemokratiet gjennom å sikre et offentlig ordskifte innafor tydelige og trygge rammer.

«Gjør det heller to ganger i året og skikkelig bra, framfor å levere dårlige debatter på jevnlig basis. »

Hvor ofte?

Det er enorm forskjell på å gjøre dette månedlig og en gang i året. Målet vårt på Kongsberg er fire ganger årlig. Det er mye jobb, og vi trenger tid på å gjøre det godt. En debatt er ikke noe en kan gjøre halvveis. Gjør det heller to ganger i året og skikkelig bra, framfor å levere dårlige debatter på jevnlig basis. Folk legger merke til det, og konsekvensen er at de ikke kommer. Og to i året er nok til å kunne rapportere om aktiviteten til politisk nivå og kvittere ut at vi «er en arena for offentlig samtale og debatt».

Samarbeid gjerne med andre, men ikke gi fra deg kontrollen! oppfordrer artikkelforfatteren. Kongsberg bibliotek avsluttet sitt samarbeid med Laagendalsposten da det ble klart at de to hadde motstridende ønsker.

Om hva?

Jeg skreiv innledningsvis at vi tar høyde for både lokale, regionale, nasjonale og globale problemstillinger og utfordringer når vi velger temaer for debatt her på Kongsberg. Ett eksempel på det er debatter med miljøtematikk – det angår jo alle, uansett, og debattene kan gjøres små eller store alt etter hva en legger opp til. Men i de første debattene du planlegger, arrangerer og leder, kan det være ekstra lurt å velge noe som du er spesielt opptatt av, noe du kan.

Når vi på Kongsberg skal lage debatt, tar vi ofte utgangspunkt i temaer vi er engasjert i sjøl. Da får vi mye gratis med inn i debatten i form av kunnskapsoversikt. Når en kjenner et felt, blir det lettere å knytte til seg de riktige ressurspersonene underveis. Om du er usikker på hvor du skal begynne, spør de flotte medarbeiderne du har rundt deg. Sannsynligvis leser dere ulike bøker, ulike aviser og er opptatt av ulike samfunnsspørsmål, enten det er eldreomsorg, bompenger eller miljøvern. Slik sikres bredde, og debattkonseptet forankres i personalgruppa. Det er veldig viktig å motivere ansatte som er ressurspersoner, til å jobbe på en annen måte enn de pleier for å kunne avvikle en debatt. Det skaper engasjement og eierskap til prosessen, arrangementet og arbeidsplassen.

Ubehagelige spørsmål

Vi har allerede slått fast at bibliotekene skal fremme opplysning og være en uavhengig møteplass. Vi skal altså være profesjonelle og objektive. I det ligger det implisitt at vi også skal våge å belyse betente temaer. Bare fordi en kommune har en Høyre-ordfører, så skal ikke forslagene fra Rødt ignoreres. Da er det kanskje enda viktigere å løfte dem fram! Naturligvis skal vi også sette søkelyset på problemstillinger vi sjøl ikke er veldig opptatt av, og vi skal engasjere oss bredt i lokalsamfunnet. Det inngår i vårt mandat, i vårt samfunnsoppdrag, i jobben vår. Men hvordan få til det på en god måte?

Jeg, for eksempel, er ikke veldig opptatt av sport og idrett, verken lokalt i Kongsberg kommune eller nasjonalt. Når det ropes at «vi», som nasjonen Norge, har tatt gull i skiskyting, tenker jeg alltid at jeg ikke har hatt noe med det å gjøre. For det har jeg jo ikke – jeg har jo bare lest, og ikke en gang om skiskyting. Kan jeg da lede en debatt om sport og idrett?

Svaret er sjølsagt ja, og nøkkelen mener jeg ligger i relevante samarbeidspartnere.

Samarbeid – med hvem?

For at belastninga skal bli mindre på biblioteket, er det lurt å bruke samarbeidspartnere aktivt inn i debattene på så mange måter og områder som mulig. Bruk kommunen og kommunalt ansatte, folkevalgte, lokale lag og foreninger, studenter, råd og utvalg, ungdommer, folk du kjenner med mer. Forbausende mange synes det er greit å samarbeide og vil gjerne stille til debatt!

Skal Posten og kvaliteten på posttjenestene diskuteres, så inviter postbudet. Er det barnehage, hør med pedagogen i barnehagen der barna går. Er det sport og idrett som skal diskuteres, kontakt idrettsrådet, lokale idrettsforeninger eller sjefen for haller og anlegg. Skal en ta opp et tema innafor psykisk helse, spør helsestasjonen, BUP, kommunepsykologen, kommunelegen eller lignende, Mental helse, tilbud som Kongsberghjelpa, Fontenehuset og Kirkens Bymisjon. Vi hadde en debatt om Den digitale skolehverdagen, og da inviterte vi naturligvis oppveksttjenesten, den ansvarlige for digitaliseringsprosessen, rektorer og lærere, men også ungdomsrådet, rektor på Kongsberg Steinerskole, som tar avstand fra en digital skolehverdag, og Gaute Brochmann, som har skrevet boka De digitale prøvekaninene basert på hans egne foreldreerfaringer med digitaliseringsprosessen i Lillehammer kommune.

Mitt beste tips her er: Tenk stort, og tenk bredt. Du må tidsnok nedskalere uansett og justere i forhold til hvem som kan stille i panelet. Og etter noen debatter veit du litt mer om hvor nivået ligger, og det blir lettere å orientere seg.

«Om du er usikker på hvor du skal begynne, spør de flotte medarbeiderne du har rundt deg»

Samarbeid for enhver pris?

Å ha en samarbeidspartner kan også by på noen utfordringer. På Kongsberg hadde vi for eksempel lenge et velfungerende samarbeid med lokalavisa Laagendalsposten, slik at debattene var sikra medieomtale. Men etter et redaktørbytte i avisa glei ikke det like greit lenger, og det berører kjernen i det som er utfordringa vår i møte med samarbeidspartnere. For hva skal vi gjøre når den andre parten vil noe annet? Når vi for eksempel vil diskutere digitalt demokrati og lokalavisa ikke synes det er spennende og heller vil ta opp bompenger, for å sikre steile fronter og masse klikk? Som biblioteksjefer har vi faglig integritet og solid tyngde, og det skal vi være oss bevisst. Og vi skal ikke gå på akkord med egen rolle. Er temaet digitalt demokrati, så er temaet digitalt demokrati! Da får vi finne oss andre samarbeidspartnere enn ei motvillig lokalpresse. Men, igjen, fordelen vår er at vi eier konseptet vårt, Kongsbergdebatten, og at det til og med er formalisert gjennom et kommunestyrevedtak. Men det er like viktig at alle andre bibliotek også eier sine egne prosesser og debatter og våger å stå på sitt. For det er vårt navn og rykte dette arrangeres under – og da mener jeg ikke mitt personlige navn. Det er bibliotekene, vårt fellesskap, som bærer debattene. Og biblioteklederen er redaktør. Det er lederen som leder. Også her.

Hvem skal inviteres til panelet?

Det er viktig å tenke igjennom hvem vi slipper til, enten gjennom samarbeid eller i paneldeltakelse, og hvorfor. Er det slik at vi slipper til alle? Hvem slipper vi ikke til, og hvorfor? Av og til kan kanskje noen klage på at de ikke har blitt invitert, da er det greit å ha reflektert over det i forkant. Involver personalgruppa og utarbeid felles retningslinjer ved behov. Er personalet komfortable med å ha debatter med høyreekstreme deltakere? Gir alle i personalgruppa samme svar? Blir ungdom invitert inn, men ikke seniorer? Eller er det omvendt? Hvorfor det? Hva er konsekvensen av å ikke invitere inn ei gruppe?

Ellers er erfaringene mine her at det bare er å invitere – heller for mange enn for få! Ofte er det noen som ikke kan, noen som melder avbud i siste liten, og så videre, så med for mange risikerer du ikke særlig mye mer enn at debatten blir lang. Og det blir den fort uansett.

Det praktiske

Varighet, sted, billetter eller ikke, kostnader, i betjent åpningstid, etter betjent åpningstid, ukedag, opptak, strømming, spørsmål på forhånd, spørsmål fra salen, annonsering, honorarer – avveiningene er mange. Her er det vanskelig å gi tydelige og endelige føringer, for jeg tror hvert bibliotek må finne sin form. Men noen tips fra oss kan dere få med på veien.

Det viktigste tipset er at kommunalt ansatte og folkevalgte som regel stiller opp gratis! Det samme gjelder representanter i råd og utvalg. Mange lag og foreninger stiller også opp uten å ta betalt for det. Så når dere er i ferd med å finne fram til debattanter, begynn gjerne der. Da får dere mest sannsynlig en litt rimeligere debatt. Som fast strategi tar jeg heller aldri opp dette med honorar, men svarer sjølsagt når jeg blir spurt. I tilfeller der honorarer skal diskuteres og utbetales, så kan du gjerne ha en intern mal. Vi forholder oss til minstesatsene til Norsk Forfattersentrum, og det fungerer ofte bra.

Ved spørsmål rundt noen av disse temaene, eller andre, spør gjerne noen du veit driver med debatter. Vi deler gjerne erfaringer som du kan bygge videre på i ditt bibliotek.

Er det naturlig at bibliotekene holder på med debatt?

Fra 1870-åras Danmark tordna Georg Brandes at litteraturen skal sette problemer under debatt. Det, sa han, er samfunnsoppdraget til forfatterne og litteraturen! Og etter dette ser vi jo en enorm oppblomstring av nettopp det, av realistiske og naturalistiske romaner og noveller som belyser ulike samfunnsmessige problemer. Samtidig med Georg Brandes var bibliotekene tunge, tradisjonelle institusjoner. Ideen om folkeopplysning og folkebiblioteket eksisterte, men Henrik Wergeland og Eilert Sundt med flere hadde ikke gjennomslagskraft nok aleine. Mange mennesker var aldri i et bibliotek. Bibliotekene var helt uten arrangementer som i dag, det var et stille sted der mange kanskje kvia seg for å gå inn, og gikk en inn, var det med ærefrykt. Bibliotekene var i realiteten for de få, og i lange tider måtte en bli godkjent som låner før en kunne låne. Men fikk en godkjenning, var utdanninga sikra, og en fikk tilgang til allslags kunnskap. Det er demokratisering i praksis!

Når vi nå spoler fram til i dag, må oppfatninga av både bibliotekene og litteraturen korrigeres. Litteraturen består av mange ulike sjangre, men felles for mange er at de ikke agerer innafor Brandes’ formulering. De innehar ikke, eller innfrir ikke, en type samfunnsoppdrag. Forfatterne er også mer fristilt i dag enn for hundre og femti år sia. Og det gjelder oss også. Vi i bibliotekene har vært gjennom endringer som få andre bransjer har sett maken til, særlig de siste tretti åra, og vi har vist ei omstillingsevne som er helt formidabel. Fra små, sirlig skrevne kartotekkort til heldigitale løsninger. Fra tunge bokrygger i store saler til tilgang til bibliotekets tjenester hjemmefra. Fra hysjing til demokratihus og mangfoldig møteplass, fra stillhet til lyd – tenk på det! Jeg tror noe av nøkkelen til denne vellykka utviklinga er at det nå er bibliotekene som tar Brandes på ordet. Vi setter problemer under debatt. Og på mange måter passer det veldig godt. Vi huser bøkene og kunnskapen, og vi har samfunnsoppdraget!

Powered by Labrador CMS