Utgave: 3/2023
Noe annet enn en IKEA-manual
Kan vi snart begynne å snakke om biblioteket som en kulturinstitusjon?
Etter å ha flyttet noen ganger de siste årene vil jeg påstå at ingen har så brukervennlige manualer som Ikea, med sine tegnede instruksjoner. De har jo lært av tegneserieskaperne hvordan man skal få sagt mest mulig på en effektiv måte. Og vi som får en sånn manual i hendene, vi skjønner hvordan vi skal lese og forstå den, for vi er vant til å lese tegneserier.
Minst mulig tankevirksomhet
Selv har jeg lest Anneli Furmarks serieroman En sol bland döda klot (2016) i sommer, en nydelig fortelling om Barbro fra Sverige som tar toget til Nord-Norge, på leting etter Cora Sandels romanfigur Alberte.
Rent praktisk leser jeg Anneli Furmarks serieroman og Ikeas manual på samme måte, rute for rute, fra venstre mot høyre, ovenfra og ned. Og likevel er IKEAs tegneserie og Furmarks tegneserie to helt forskjellige ting.
I IKEA-manualen er målet at vi alle leser det samme ut av tegneseriestripen. Vi skal bruke minst mulig tankevirksomhet for å forstå hva som blir fortalt. Målet for den eller de som har tegnet stripen, er å få til et 1 : 1-forhold mellom tegning og virkeligheten. I Furmarks fortelling må du ta i bruk fantasi for å kunne leve deg inn i historien. Du må legge til noe, og det du legger til, det er noe av deg selv. Så er da også målet for den som har tegnet stripen, å skape noe som utvider virkeligheten. I Ikea-stripen har vi å gjøre med en praktisk bruksanvisning, mens Furmarks serieroman er kunst.
Rebelsk, frigjørende, oppskakende
Vi låner ennå ikke ut Ikea-manualer på bibliotekene, men det er vel like før, tenker jeg i mine mest dystre stunder. Vi låner jo ut strikke- og kokebøker, så hvorfor ikke bruksanvisninger til hvordan montere et garderobeskap?
Men kunst, herunder litteratur, skal ikke være nyttig. Kunst er ikke bruksanvisninger. Kunsten skal være grenseoverskridende, rebelsk, frigjørende, oppskakende. På sitt beste tar den fra deg nattesøvnen.
God kunst stiller en masse spørsmål, men gir sjelden svar. Å møte kunst handler om å tolke, men veldig sjelden handler det om å konkludere. Og det å kunne være der, i det ukonkluderte, det uvisse, det åpne, det er en treningssak. Det å kunne være i en pågående samtale, med et verk, med deg selv og med omverdenen, det å holde den samtalen i gang og se verdien av at nettopp den samtalen aldri tar slutt, det mener jeg da også er bibliotekets og alle andre kulturinstitusjoners viktigste oppgave. Og det står ofte i motsetning til politikken, som krever og behøver konklusjoner, om enn midlertidige. Det er de evig pågående samtalene som gjør og skal gjøre biblioteket til noe annet enn kommunestyresalen eller Folkets hus. De samtalene er noe annet enn å invitere til debatter der ordføreren skal stilles til veggs fordi det bygges for få sykkelstier i kommunen, eller fordi eiendomsskatten er for høy.
Politikere uten lånekort
At bibliotekene er en kulturinstitusjon, ser imidlertid ut til å bli mindre og mindre viktig i den kulturpolitiske debatten. Vi er de viktigste forvalterne av litteraturen, slik kunstmuseene forvalter den visuelle kunsten, operaen har et ansvar for opera og ballet, og så videre. Men det snakker vi i bibliotekene nesten aldri om nå. Tvert imot: Vi går nærmest rundt og unnskylder oss for alle bøkene vi har i hyllene. Men er det ikke meningen at vi skal få folk til å lese alle disse bøkene som kjøpes inn takket være rause innkjøpsordninger?
«Vi går nærmest rundt og unnskylder oss for alle bøkene vi har i hyllene»
Forventningen om at vi skal drive med alt annet enn litteraturformidling, kommer så vidt jeg kan se, først og fremst utenfra, fra folk som knapt leser bøker selv. Jeg begynner å bli grundig lei av å høre inkompetente politikere med ansvar for kultursektoren fortelle anekdoter fra egen barndom om fordums gleder ved å gå på biblioteket med bestemor. I voksen alder er de der knapt, annet enn når de skal delta i debatter om bibliotekene, og ja, de skulle gjerne fått lest mer, men du vet, tiden … Og likevel skal disse altså få legge føringer for hva bibliotekene skal drive med?
La folk være i fred
Om jeg selv skal dra fram mine egne barndomsopplevelser, så gikk jeg altså på biblioteket for å få være i fred. Det er jo bare når man får være uforstyrret, at man faktisk får lest, og er det ikke det vi vil at folk skal ha tid og lyst og ork til å gjøre? Men det blir stadig vanskeligere å få være i fred, i takt med at støynivået øker jevnt i samfunnet vårt. Stillevogna på Gjøvikbanen ble avskaffet for et par år siden, sånn cirka samtidig med at folk begynte å ha å mobilen evig innstilt på høyttalermodus. Der forsvant to timers lesetid for meg, hver gang jeg skulle til eller fra Oslo. På bibliotekenes studieplasser sitter folk med store headset og ser ut som teletubbies, for slik å kunne stenge verden ute. I arbeidslivet vil folk helst sitte på hjemmekontor, for i det åpne landskapet på jobb er det jo umulig å få konsentrert seg. Og så snart man kan, drar man til hytta eller på retreat, til fred og ro.
Kanskje vi skal la folk få være mer i fred, slik at de endelig får tid og rom til å lese den boka de faktisk hadde lyst til å lese? Og kanskje skal bibliotekene igjen bruke tiden vår på det vi kan best: formidle litteraturen?
