Bibliotekaren som ble med i bagasjen

Bibliotekaren på Deichman Tøyen synes ikke jeg behøver flere bøker nå.

– Du trenger ikke en reiseguide til Praha når du bare skal være der noen dager.

Torger Hella Matre har nettopp fornyet lånene mine på Lonely Planet-bøkene Western Balkans og Eastern Europe, slik at jeg kan ta dem med på sommerens bilferie. Men nå får det holde. Han synes det er en dårlig idé å drasse med seg enda et bladverk som lister opp severdigheter. Det viser seg at han selv er en levende guidebok.

– Dra til barokkbiblioteket Clementinum, råder han og legger ut om dette vidunderlige, vakre stedet fra 1722.

– Ellers gjelder det å spise i sidegatene, ikke i turistfellene rundt torget i gamlebyen og i gata Karlova.

Mer rekker han ikke si før jeg må løpe hjem og lempe altfor mye stæsj i bilen. Få timer senere ruller vi over rampa til Kiel-ferja. Samboeren min og jeg – og Torger. Uten at vi vet det, har han sneket seg med i det mentale baksetet.

Bibliotekraid i Praha

Første reisemål er den Unesco-vernede tsjekkiske spabyen Karlovy Vary. Her har Torger selvsagt vært før meg, og jeg skjønner godt at han falt for den fasjonable arkitekturen.

Da jeg forteller hotellconciergen at vi skal til Clementinum i Praha, legger han til biblioteket i Strahov-klosteret på besøkslista vår.

Noen dager senere rusler jeg og kjæresten min over Karlsbrua og finner frem til klosterkomplekset Strahov. Det ble grunnlagt i 1143, og biblioteksamlingen inneholder rundt 260 000 verker. Mange av dem er trykket i årene mellom 1501 og 1800.

I bygget som huser bøkene, sitter en eldre dame på en stol ved inngangen. Hun gir meg en velbrukt plastmappe med et hvitt papirark inni, foreløpig er glamfaktoren lav.

Men det endrer seg kjapt. For nå løfter jeg blikket og ser inn i et lokale som får det til å sprake i hjernens belønningssystem.

Alle filmkulissers mor

Den filosofiske sal er ett av bibliotekets to hovedrom, og det er et formidabelt skue. Hadde ferien min vært en Warner Bros-tegnefilm, ville haka krabbet bortover gulvet, mens overleppa fremdeles bevret i ansiktshøyde.

Sola skinner skrått gjennom store buede vinduer, strålene får gullfargede figurer og utskjæringer til å glitre. Majestetiske bokhyller i mørkt treverk strekker seg oppover, til de rammer inn et takmaleri som gjør at rommet minner om en kirke.

Vi kan kun beundre herligheten fra døråpningen, og jeg forbanner min udugelige planlegging. For på nettsidene står det at man kan vandre i bibliotekets indre gemakker om man avtaler det på forhånd.

Jeg tenker misunnelig på James Bond-filmen Casino Royale (2006) og sekundene hvor Judi Denchs rollefigur M haster irritert gjennom et bibliotek i House of Commons i London. Scenen er spilt inn i rommet foran meg.

Bøker og katedral

Selv er jeg ikke troende, men jeg liker følelsen som nå fyller kroppen. Den hvor man kjenner seg som en del av noe større, noe religiøse bygg er eksperter i å fremkalle.

De er jo ofte konstruert og utsmykket for å understreke hvor små vi er i møte med det hellige.

På arket mitt står det at Anton Maulbertsch fra Wien og assistenten hans brukte et halvt år på den enorme fresken i taket. Ifølge infoarket heter kunstverket Spiritual Progress of Mankind, mens nettsidene omtaler det som Intellectual Progress of Mankind. Denne navneforvirringen gjenspeiler egentlig omfanget av det vi ser. Fresken tar for seg utviklingen av både religion og vitenskap, og det er et bredt persongalleri som er foreviget 14 meter over oss.

Her har Adam, Eva, Moses og Salomon selskap av blant andre Aristoteles, Pythagoras og Sokrates. Snakk om å visualisere biblioteket som en katedral for kunnskap!

Men – denne kunnskapen var kun for spesielt utvalgte da Anton dekorerte taket i 1794. Og blant dem var hvert fall ikke sånne som meg.

Altså kvinner.

Snobbete skrifter

For i starten var kvinnelig besøk på biblioteket kun sporadiske foreteelser, står det på nettsidene. Munkene i klosteret levde et tilbaketrukket liv.

Jeg lurer på hva bøkene her ville tenkt om de hadde øyne og kunne sett turistene som glante på dem. Folk av alle kjønn, i alle aldre, fra alle samfunnslag. Ville de myst gjennom glassdørene og lurt på om verden hadde gått helt av hengslene?

Antagelig ikke. De har nok vært vitne til litt av hvert fra før, også før de endte opp her. Strahov- biblioteket ble dessuten berømt blant Europas kulturelite, og er du på jakt etter gode historier, så er det bare å google besøkslista.

En av de første damene som fikk lov å stikke innom, var lady Emma Hamilton, året var 1800. Hun kom sammen med sin 31 år eldre ektemann, den britiske politikeren sir William Hamilton, og ikke nok med det: Elskeren hennes var også med i turfølget. Det var selveste lord Horatio Nelson, admiralen som fem år senere vant slaget ved Trafalgar over den franske krigskeiseren Napoléon Bonaparte. Men Nelson fikk ikke riktig gledet seg over seieren – ei kule gjorde det av med ham like før bruduljen var over.

Apropos Napoléon: Hans andre kone, den østerrikske prinsessen Marie Louise, besøkte Strahov forsommeren 1812. Samme høst sendte hun biblioteket flere bøker, porselen fra Wien og et eksklusivt firebindsverk om det første Louvre-museet.

Det er merkelig at bibliotekar Torger ikke har besøkt denne festen av et bibliotek. Strengt tatt burde han ha byttet plass med mitt eget reisefølge.

Frykt og fordommer

For mens jeg nyter å få gamle dager intravenøst, tusler min lite historieinteresserte halvdel innover i lokalet. Jeg finner ham på en stol mellom to gamle skap, med livsgnisten pent plassert i fanget. Tidligere i dag tvang jeg ham til å bli med på familiemuseet Lobkowicz Palace, som en oppvarming til barokkbibliotekene. Dette var en dristig manøver. Gubben har dessverre skremmende lav toleranse for gullkantede rammer og knirkete møbler.

Men selv om smilet hans er vannrett og stivt, så er det fortsatt håp i blikket. Derfor leser jeg høyt fra arket og forteller ham at gangen vi står i, kalles The Strahov Cabinet of Curiosities. Her har man av en eller annen grunn valgt å stille ut alt fra gamle våpen til to elefantsnabler.

I tillegg til å holde motet oppe hos besøkende uten bibliotekfetish, så leder disse rare greiene oss til det andre bibliotekrommet. Den teologiske sal ligger innerst i gangen. Heller ikke her får vi gå inn.

Flere vakkert dekorerte globuser står på rekke midt mellom bokhyllene. Det buede taket er prydet med fresker malt av Siard Nosecký, og motivene er inspirert av ordtak og sitater fra Bibelen.

Jeg kan ikke lese det herfra, men på andre siden av rommet er visst nok følgende ord inngravert: Initium sapientiae timor domini. Å frykte Herren er opphav til visdom.

Vanligvis føler jeg meg trygg i rom stappfulle av bøker, det er min verden. Men her, i denne delen av klosterbiblioteket, er jeg hjemme og fremmed på samme tid. Jeg lurer på hva det står i alle disse teologiske bøkene, hva slags menneskesyn som skjuler seg bak bokryggene.

En guidet tur i tårnet

Kjæresten min, på sin side, spør hvorfor vi alltid må «se på kjedelige ting på en vegg» i ferien. Men den slags syting har vi ikke tid til nå. Vi må raske på for å rekke bibliotekar Torgers reisetips, som skal utforskes nøyaktig klokken 15.

For å se barokkbiblioteket Clementinum må man melde seg på en guidet tur i det astronomiske tårnet. Det er smart å reservere plass noen dager i forveien, denne omvisningen er det rift om.

Guiden Sara El Maghrabi er som hentet ut fra en Agatha Christie-roman, og jeg er sikker på at hun kunne løst de fleste mysterier med kløkt og eleganse. Iført en stødig pasjeklipp tar hun raskt kontroll over forsamlingen.

Da hun oppdager at jeg noterer, så peker hun på meg og ler:

– Vi har politiet med oss, som passer på at alt jeg sier er korrekt!

Deretter smyger vi oss opp en smal, sirkelformet trapp. Biblioteket er en del av bygningskomplekset Clementinum, som med sine rundt 20 000 km² er det nest største i Praha. Her ligger også Tsjekkias nasjonalbibliotek, og i løpet av århundrene har en anselig gjeng glupe folk tråkket rundt i gangene. Blant dem er Mozart, Tycho Brahe, Johannes Kepler og Albert Einstein. Sara spekulerer i om det var her sistnevnte kom opp med relativitetsteorien, når han hadde fri fra jobben som foreleser.

Etter hvert ender vi opp i et slags venteværelse, og fargerike bilder fra det berømte biblioteket ruller på en storskjerm. Samboeren ser fortvilet på meg. Skal vi ikke få se selve biblioteket snart?

Utenfor har kvikksølvet klatret godt opp i 30-tallet, her inne kjennes det enda varmere. Spenningen stiger, mens svetten renner nedover lårene.

Så skjer det. En flokk turister slippes ut fra rommet ved siden av, og Sara tar oss med bort til en brun dobbeltdør med glass. Nå har vi ti minutter på oss til å måpe fra døråpningen, før himmelens porter lukkes. Dette er for å skjerme samlingen.

– I dag er dette biblioteket mer som et arkeologisk sted, og vi beskytter rommet mot lys og berøring fra besøkende. Men du kan lese bøkene på nett, siden de digitaliseres, forteller Sara.

Hierofanter og alarmer

Rommet er mørkere enn på bildene jeg har beundret på internett, men skjønnheten er like slående. Snirklete utskjæringer og gulldetaljer smykker de rikholdige bokhyllene. Også her er prangende globuser plassert på rekke og rad.

Da Torger var her, lente han seg innover i lokalet så langt han klarte. Bibliotekaren var nysgjerrig på hvordan de hadde klassifisert bøkene, og begeistret oppdaget han et skilt med ordet hierofant.

Hierofant er ikke et artig fantasidyr, men var tittelen til ypperstepresten i den hemmelige kulten elevinske mysterier fra det gamle Hellas. Ordet betyr visst «han som viser det hellige», og i en tarotkortstokk står hierofanten for tradisjonelle verdier og institusjoner.

Alt dette må jeg google meg fram til, men Torger visste det nok fra før. Kanskje hadde tankene hans assosiert seg videre til olifantene i Ringenes herre, da alarmen plutselig gikk.

En trio med høyfrekventerte pip som nektet å gi seg. Torger så irritert bort på de andre turistene i gruppa. Helt til han oppdaget at det var han selv som hadde utløst spetakkelet, der han hang over sperretauet.

Selv tar jeg ingen slike sjanser, men knipser dårlige, mørke bilder så fort jeg kan. Så stiller jeg meg i køen på nytt for å skvise ut enda et glimt av historien. Den er tross alt frosset fast, rett foran oss. Sånt er vanskelig å forlate.

Den uendelige historien

I boken Library – An unquiet history skriver Matthew Battles om denne følelsen av uendelighet i biblioteket: «I have the distinct impression that its millions of volumes may indeed contain the entity of human experience: that they make not a model for but a model of the universe.»

All menneskelig erfaring. Et helt univers. De slitte bøkene er tidsmaskiner til alle mulige steder og tanker.

Eller, det er de vel strengt tatt ikke. Battles skriver også om faren ved å dyrke denne fantasien om at vi kan finne hele verden komprimert til et bibliotek. For «hvis så, hvorfor ikke til en enkelt bok – hvorfor ikke til et enkelt ord»?

Biblioteket, uansett hvor rikholdig det er, kan ikke gi oss svar på alt. Kanskje handler det mer om hvilke spørsmål bøkene kan inspirere oss til å stille.

Tankene går til USA, hvor erkekonservative krefter vil fjerne bøker om svart historie og skeiv tematikk fra hyllene. Innhold somikke får plass på biblioteket, kan fortelle oss vel så mye om samfunnet rundt.

Dette er også skremmende aktuelt i det neste landet på kjørelista vår.

Bøker og diskriminering

En uke senere er vi i Ungarn. I 2021 ble det forbudt med LHBTI+-innhold rettet mot mindreårige, et farlig ekko av Russlands ekstremt diskriminerende «antipropagandalov».

Da vi passerer grensa, har Libri, den største bokhandleren i landet, for lengst begynt å pakke inn bøker med skeive karakterer i plast. Ifølge The Guardian er det for å hindre at kundene skal åpne disse bøkene i butikkene.

Jeg grøsser når jeg tenker på all uvurderlig gjenkjennelse og forståelse som nok mangler i ungarske skolebibliotek og andre steder unge mennesker søker livsviktig kunnskap. Å reise til land som Ungarn, hvor sentrale menneskerettigheter svekkes og folk diskrimineres med loven i hånd, gir en uggen følelse i magen.

Rundt håndleddet har jeg regnbuearmbåndet fra Oslo Pride, og jeg kjenner stadig etter at det er festet godt nok. Jeg klarer ikke bli enig med meg selv om dette tegnet på solidaritet rettferdiggjør turen, eller om det bare er symbolsk avlat.

Biblioteket ved Balaton

Men vi har valgt å reise hit, og nå nærmer vi oss den vesle byen Keszthely ved Balatonsjøen. Lonely Planet forteller at her finner vi Festetics Palace, og jammen er ikke biblioteket regnet som palassets største skatt.

Samboeren, stakkars, tviholder på rattet når jeg foreslår at vi tar en tur innom. Han vil heller til nærmeste elbil-ladestasjon, et valg jeg tipper Torger ville rista på hodet av.

Hver sin lyst, tenker jeg, hopper ut av bilen og trer inn i nok et eventyr. Det ene praktrommet avløser det andre, før biblioteket slår knockout på dem alle sammen.

«Å, Gud bedre! Det er flott», rabler jeg ned i notatboka mi. Superlativene ble brukt opp i Praha, nå er jeg mer nummen av beundring.

Bøkene klatrer mot taket, sortert etter 18 kategorier som historie, filologi og musikk. Hvite byster og små statuer i romersk stil er plassert rundt omkring. En liten kvinneskulptur hviler på en divan, brystene er bare.

Fra taket henger en omfangsrik lysekrone som speiler seg i falmede bokrygger og bunter med manuskripter. Men i en staselig lysestake har brannsikkerhet trumfet estetikk – det ser ut som stearinlysene er byttet ut med batteridrevne lys.

Rommet ble satt i stand mellom 1799 og 1801, i regi av den daværende slottsherren George Festetics I. Den lokale snekkeren János Kerbl sto for designet, og de neoklassiske bokhyllene ble laget av slovenske eiketrær.

Alt dette står på en plakat jeg leser med andakt. Her får jeg også vite at samlingen teller over 80 000 eksemplarer.

Senere oppdager jeg at teksten ikke nevner lady Mary Victoria Douglas-Hamilton. Det kunne den godt ha gjort. Mary var gift med prins Tasziló Festetics, tippoldebarnet til George, og i løpet av det 40 år lange ekteskapet fikk hun sendt over en bråte med bøker fra familien sin i Skottland.

Kanskje en av dem var en nesten 200 år gammel reiseskildring fra Norge?

De privilegertes rom

I den ene hylla finner jeg nemlig volum I og II av Jones´s travels in Norway, Sweden, Finland, Russia and Turkey. Jeg tør ikke bla i dem, men internett forteller meg at bøkene ble publisert i 1827. Marinekapteinen George Matthew Jones reiste rundt i Europa for å sjekke hvordan det sto til med de maritime ressursene, og underveis førte han journal. Fire år etter utgivelsen døde han på Malta.

Var det all fartingen eller skrivingen som tok knekken på ham? undrer jeg, før jeg går inn i naborommet. For n’te gang overveldes jeg av et værelse.

Arbeidsrommet til palassets siste eier, George Festetics III, er attpåklatten til den store biblioteksalen. Et lite bibliotek med gullforgylt eleganse og en hemmelig dør i bokhylla.

Jeg lurer på hvor mange slike rom som finnes i Norge. Kanskje kaptein Jones så noen av dem da han reiste rundt i landet vårt? For eksempel biblioteket i baroniet Rosendal, som også kalles Stattholderkammeret. Da kunne han skrevet noen linjer om Norges best bevarte interiør fra 1600-tallet.

Ville Jones vært euforisk som meg, eller ville han trykket litt på festbremsen, slik som forfatterne Andrew Pettegree og Arthur der Weduwen? I boka The Library – A fragile history fra 2021 skriver duoen at man egentlig ikke burde romantisere slike overdådige, private bibliotek.

De minner om at kun de aller rikeste hadde muligheten til å «behandle bibliotekene sine som skinnende leker, som de kunne imponere vennene sine, forbipasserende og, mer tilfeldig, ettertiden med».

Heldigvis kan et vakkert bibliotek kjennetegnes av mye mer enn pomp og prakt.

Barndommens magiske portal

Det aller fineste – og viktigste – biblioteket i mitt liv var et spartansk møblert klasserom på Rødskog skole i Drammen. For uinnvidde så kanskje skolebiblioteket litt stusslig ut. Men i virkeligheten var det en magisk portal som åpnet seg noen gylne timer i uka.

På det daværende folkebiblioteket i sentrum ble verdenen min enda større. Bibliotekarene lot meg attpåtil bli med i kjellerarkivet for å finne Poirot-bøker jeg ennå ikke hadde lest. Arkivet der nede, blant det jeg husker som dunkle og mystiske hyller, er det nærmeste jeg har kommet et Narnia.

I fotoboka Det norske biblioteket har Jo Straube reist Norge rundt for å dokumentere stedene hvor vi alle kan låne med oss en bit av kloden, helt gratis. Tittelen på forordet er «Folkets palass», og her beskriver Frode Grytten hvor høyt han verdsetter biblioteket, dette stedet som «duftar klokskap».

Biblioteket er en plass han alltid stikker innom, uansett hvor han befinner seg. Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Egentlig liker jeg å oppsøke alle rom hvor bøker har hovedrollen.

Et småslitt antikvariat med bøker stablet oppå hverandre, tilsynelatende uten noen form for system. En uavhengig bokhandel som tviholder seg fast i nabolaget. Selv en helt vanlig bokhylle med bøker får det til å kile i nysgjerrigheten.

Her er vi i kjernen av hvorfor jeg sliter med å forlate bibliotek som svulmer av patina og svunne tider.

Fellesskap for flokkdyr

Jeg tror det er magien fra barndommen som vekkes til live. Den grandiose skjønnheten funker som en slags hjertestarter for fantasien, røsker vekk alt det kjedelige med å være voksen og kaster meg tilbake til hemmelige verdener og gåtefulle riker.

Derfor føles det så voldsomt.

Frode Grytten setter ord på det slik: «Jo, det spesielle og ekstraordinære og magiske kunne oppstå om vi fann bøker som song, bøker som funkla, bøker som eksploderte, bøker som fikk det til å svimle for oss. Men det var ikkje noko som låg utanfor rekkevidda eller bortanfor det som var våre eigne liv. Det var ein del av oss.»

Oss, ja. På biblioteket kan man kikke på alle de fine folka man ikke kjenner, og late som man hører David Attenborough si: «Human beings are herd animals» – mennesket er flokkdyr.

Selv på en lesesal, hvor vi (helst) ikke skal skravle, så konsentrerer vi oss sammen. Biblioteket krever ikke at man skal prestere noe sosialt, bøker i seg selv er et middel mot ensomhet og nyttige skjold i situasjoner hvor man føler seg usikker. Som når man reiser alene og ber om «a table for one, please».

Hele verden på Tøyen

Tilbake i Oslo stikker jeg oppom Deichman Tøyen for å slå av en prat med bibliotekar Torger. Jeg tør ikke si at han har vært en slags Skybert i ferien vår, men jeg takker ham for opplevelsen i Praha. Så forteller jeg om de andre bibliotekene vi har besøkt.

Det slår meg hvor fint det er. Hundrevis av år etter at Clementinum og Strahov ble grunnlagt, så snakker vi om dem her, i denne hovedstaden rundt 1300 kilometer unna. To mennesker som ikke kjenner hverandre, men som spinner videre inn i en samtale om den habsburgske keiserfamilien.

På vei ut snur jeg meg og kikker på alle som surrer rundt her inne. Spedbarn, studenter og pensjonister. Alle mulige folk, med alle mulige liv. De krabber eller subber rundt på gulvet, leser aviser eller bare titter ut i lufta. Rammet inn av litteratur fra, og kunnskap om, store deler av verden.

I motsetning til de spinnville barokkbibliotekene så kan alle som vil, plukke med seg noe fra hyllene.

Her trenger ingen å stå igjen i døråpningen. Akkurat det er kanskje det vakreste av alt.